Mangelen på mening

Motorveien fra idrettshelt til hjelpetrengende viser seg gang på gang å ha høy fartsgrense. Jon Rønningen fortalte nylig her i avisen om sine ti år med depresjoner og pillemisbruk. Omtrent samtidig holdt Petter Northug pressekonferanse for å be om hjelp til å komme ut av kokainmisbruk.

Alle skjønner at det kan være tøft å være en tidligere vinner. Det gjelder enten man har vunnet et realityprogram – og har vært som snarest i baronens seng – eller man har vunnet en haug med OL-gull, slik Petter Northug og Jon Rønningen har gjort.

«Alt ble meningsløst. Det burde vært et avrusningskurs for idrett», uttalte brettstjerna Helene Olafsen Dagbladet Magasinet på lørdag.

«Det var som en skilsmisse. Et stort tomrom», fastslo skiskytteren Liv Grete Skjelbreid i samme artikkel.

LES MER: Dypere er det knapt mulig å falle for en idrettshelt

Fortvilelse

Selv om avhengigheten av adrenalinkicket nok er større blant idrettsfolk enn blant befolkningen for øvrig, er tapet av mening og identitet er likevel en allmenn erfaring.

Det gjelder enten man bryter ut av en menighet, blir forlatt av partneren, mister jobben eller blir kronisk syk.

Selv var jeg 32 år gammel da jeg falt utfor et stup og havnet i rullestol for en lang periode. Min identitet fram til da var sterkt knyttet til at jeg var en idrettsmann. Nå var denne identiteten rystet. Jeg hadde mareritt hver natt om at jeg ikke lenger kunne løpe. Fortvilelsen var ikke til å bære.

Heldigvis hadde jeg også yrket som journalist. Gradvis kunne jeg bruke de nye erfaringene til å skrive om andre som hadde havnet i samme situasjon.

LES MER: Helten levde ti år i et sort hull

Å vite hvorfor

Man trenger ikke å ha vært hyllet av folkemengder for å ane hvor dørgende stille det kan bli. Også vi vanlige kan forstå savnet som gjør at kjendiser begjærlig takker ja til å være med i Hver gang vi møtes, Mesternes Mester og Skal vi danse.

Det gir en smak av det som var. Det kan lindre sorgen over det som ble borte, men det kan også rippe opp i den. Veien mot å finne ny mening er ulik fra person til person. Men noe har vi felles:

Den som vet hvorfor, kan takle nærmest hvilket som helst hvordan. Når hvorfor derimot faller bort, vil alle hvordan lett bli hengende i løse lufta. Uten et mål, blir retningen fort uklar:

Tap av jobb:

Hver måned mister flere tusen nordmenn jobben. Nesten fem prosent av arbeidsstyrken i Norge er nå uten arbeid. Mange takler det bra, de jobber hardt for å finne seg en ny jobb. De utnytter tiden sin til hobbyer og pleier nære relasjoner. Men ikke alle greier seg like bra. For noen blir meningen med dagene borte. Hvorfor skal du stå opp om morgenen når du ikke har jobben å gå til? Hvorfor skal du ikke ta seg en flaske vin hver kveld? Og hvordan skal du holde fast på selvbildet sitt når samfunnet ikke trenger evnene dine?

Tap av partner:

Ti tusen nordmenn opplever årlig at ekteskapet ryker. Om lag like mange blir forlatt av samboeren sin. For mange ryker mye av kontakten med barna i samme slengen. «Hvem er jeg nå, når jeg ikke er far?» spurte en kompis av meg tidligere i år. Han falt ned i et sort hull da familien han hadde bygget opp plutselig ikke var den grunnmuren han trodde den var. Heldigvis hadde han gode treningsrutiner og gode venner. Uten det, hadde han ikke overlevd. Det var han veldig klar på.

Tap av tro:

Mange mennesker mister sin tro, noe vi stadig leser om i denne avisen. På kjøpet mister de ofte sin menighet, sitt miljø og sitt verdensbilde. Til dette verdensbildet hører også ofte et sett med leveregler, verdier og moral. Hvem er du når alt dette plutselig oppheves? Går det an å finne en ny plattform, der du tar med deg de beste verdiene videre?

Tap av helse:

Tusener av nordmenn opplever årlig å få funksjonshemminger eller kroniske sykdommer. Tapet er dramatisk og sorgen er ofte tung. Helsen er basisen for alt vi har og alt vi gjør. Da er det fort gjort å føle at helsen også er basisen for hvem vi ER. Ikke alle takler det like suverent som Birgit Skarstein, ungjenta som er den første rullestolbrukeren som deltar i Skal vi danse på TV 2:

«Jeg vil bidra til at alle skal tørre å stå frem som de er, både på dansegulvet og i livet. For det er vi som former det samfunnet vi lever i», skriver Skarstein på Facebook.

Hun mangler så visst ikke et hvorfor.