In God We Trust

«En mann uten moralsk kompass og med et kvinnesyn som en krigsherre fra bronsealderen.»

Russel Moore, leder for USAs største evangelikale kirke­samfunn Southern Baptist Convention, med mer enn 15 millioner medlemmer, var tidlig ute med å advare mot Donald Trump.

I New York ­Times i september 2015 uttalte Moore at man ikke kan stemme på Trump uten å måtte forkaste sine kristne verdier.

– 80 av de evangelikale lederne i USA fulgte opp med en unison fordømmelse av Trump. Samtidig ser vi at over 80 prosent av de evangelikale kristne likevel stemte på Trump, sier forfatter og sosialhistoriker Olav Rune Ekeland Bastrup.

Fredag ble Trump innsatt som amerikansk president.

– Det er «fotfolket» som stemmer, men uten noen religiøs motivasjon i bunn. I stedet kan de leses som den hvite protestantiske befolkningen som reiser seg i en protest mot at deres tradisjonelle maktbastion er truet. Beveggrunnene for deres valg er ikke primært religiøse, men politiske, sier Bastrup.

LES OGSÅ: Skuffa? Ta ein Obamapille

Rasespørsmål

Sosialhistorikeren trekker frem rasespørsmålet som en sentral del av 2016-valget i USA. Om man ser bort fra symbolsaker som abort og familieverdier, har religion spilt en langt mindre rolle enn tidligere. Bastrup mener 2016-valget kan være det siste hvor konservativ evangelisk kristendom er en maktfaktor i amerikansk politikk.

– Uttrykket «evangelikal» fungerer nærmest som en identitetsmarkør for å være hvit, amerikansk protestant, mer enn å betegne et religiøst engasjement. Man kan sammenligne det med å være norsk og medlem av Den norske kirke, bortsett fra at det her er snakk om den hvite befolkningen. De går ikke nødvendigvis mye i kirken. I andre grupper er derimot det du betegner deg som, i større grad synonymt med ditt kirkelige engasjement.

En splittelse

– Hvordan vil det religiøse Amerika se ut i fremtiden?

– Vi ser en tiltagende splittelse­ hvor hvite evangelikale har gått i en stadig mer konservativ retning, mens svarte menigheter fortsatt lever på auraen fra borgerrettighetskampen på 1960-tallet. Men vi ser også ­tydelige tendenser til at den ­yngre generasjon av aktive evangelikale kristne­ er mindre opptatt av politikk og har mer liberale holdninger til for ­eksempel homofili enn foreldregenerasjonen. Dette peker i retning av at den religiøse høyresiden vil få svekket innflytelse i fremtiden. Samtidig finner det sted et medlemsras innenfor de tradisjonelle kirkesamfunnene, mens mer ekstreme religiøse retninger vokser.

LES OGSÅ: Presidenten

Speiler hverandre

Lakewood Church, USAs største mega-kirke, er et eksempel på et kirkesamfunn som har opplevd enorm vekst.

– Denne typen ekstrem-karismatikk har forretningsmessige måter å markedsføre evangeliet på. Den økonomisk, liberalistiske politikken får en ­parallell i det religiøse språket: Tar du imot Jesus vil velsignelsene og lykke regne over deg. Evangeliet og politikken speiler hverandre, og går også igjen i språket til politikere og presidenter. Når Trump nylig sa at han er den største jobb-skaper Gud har skapt, har det sin parallell i den religiøse retorikken som forkynnes i de nye mega-kirkene, påpeker Bastrup.

LES OGSÅ: Kampen mot maktmisbruk har stått på siden femte Mosebok

Endrer karakter

Fortellingen om Amerika som det lovede land og amerikanerne som et utvalgt folk, sitter dypt i mange amerikaneres selvbevissthet. Amerika er religiøst i sin kjerne. Men dette er først og fremst en fortelling om det hvite, protestantiske Amerika. Den har aldri vært svarte, latinamerikaneres og katolikkers fortelling. Likevel har den hatt en slags forrang som fortellingen om det egentlige Amerika.

– Mye av det som skjer i USA i dag handler om at dette tradisjonelle hvite og protestantiske Amerika, er i ferd med å endre karakter. Med Trump i førersetet er fremtiden umulig å spå. Det eneste som er sikkert, er at Trump er et intermesso. Det er viktig å huske at det landet som valgte Trump, også valgte sin første svarte president for åtte år siden. Mer enn noe forteller dette at i USA er alt mulig, sier Bastrup.

Moralsk bevissthet

Ser man på historien, blir troens betydelige rolle i Det hvite hus tydelig. Nesten samtlige presidenter gjennom tidene har vært kristne.

– Selv om den amerikanske grunnloven forbyr ethvert krav om religiøs tilknytning ved ansettelser av offentlige verv, har de fleste presidentene opp gjennom historien vært åpenlyst religiøse, sier USA-kjenner Ole O. Moen og trekker frem sammenblandingen av religion og moral i amerikansk tankegang.

– Det er en gammel konvensjon i USA: Du kan ikke være moralsk, hvis du ikke er kristen. Selv om tallene er dalende, regner de fleste amerikanere seg som kristne.

Frykt

Ifølge det amerikanske forsknings­senteret Pew Research Center er det livssynet ateisme som virker mest avskrekkende på velgerne. Islam kommer på en god andreplass. Ateisme sees altså på som mer problematisk enn for eksempel utroskap og marihuanarøyking. At ateisme er tett koblet til umoral hos velgerne, blir enda tydeligere med den amerikanske psykologen­ Will Gervais under­søkelse. Han spurte hvilke ­karaktertrekk som kjenne­tegner umoralske personer, og fikk ateisme som svar fra de fleste, langt over for eksempel det å være voldtekstsforbryter. Gervais mener hovedårsaken til dette er en gjennomgripende frykt for folk som ikke tror det finnes en Gud som følger med dem hele tiden, og som vil stille dem til ansvar på dommens dag.

I mindretall

Av historiens 45 presidenter gjennom tidene er det kun Thomas Jefferson og Abraham Lincoln som ikke har hatt noen formell religiøs tilhørighet. Jefferson trodde riktignok på «en kraft som skaperen av universet», mens Abraham Lincoln vokste opp i et kristent hjem, men knyttet seg aldri til noen menighet. Forskere har lenge ­debattert hvor vidt han var kristen eller ikke.

– Til tross for at USA verken har statskirke eller en offisiell statsreligion, har politikk og religion alltid vært tett knyttet sammen, påpeker Ole O. Moen.

Selv om tallene er dalende, viser Pew Research Center at 62 prosent av amerikanere i 2016 synes det er viktig at presidenten har en sterk religiøs overbevisning. Flere ganger har religion vært av avgjørende betydning for presidentvalgkampene (se egen sak).

Mange spekulerte i rykter om en slags hemmelig tilhørighet til islam i forkant av valget av Barack Obama i 2008. Men mer enn kanskje noen annen president, har Obama snakket om sin egen åndelige utvikling som kristen med overbevisning og lidenskap. Her er han i 2007 – to år før han selv blir president, i gudstjeneste under markeringen av pastor Martin Luther King Jr.'s protestmarsj fra Selma til Montgomery, Alabama. FOTO: Rob Carr/AP Photo/NTB scanpix/arkiv

Tydelig skille

Religion nevnes likevel kun i én paragraf i den amerikanske forfatningen fra 1789, hvor det heter at ingen religiøs tilhørighet er påkrevd som kvalifikasjon for å besitte et embete i USA.

– Er det ikke et paradoks at USA uten statsreligion har så tette bånd mellom politikk og religion?

– Ikke hvis vi går tilbake til opprinnelsen, sier religionshistoriker Hanne Trangerud, som har spesialisert seg på religion i amerikansk politikk.

Ser vi på de historiske forutsetningene, var nemlig det å skrive en sekulær grunnlov en dyd av nødvendighet i USA. Bortsett fra urbefolkningen ble USA primært befolket av europeere. Mange hadde flyktet fra religiøs forfølgelse, blant annet gjennom inkvisisjonen.

– Det var altså en stor gruppe av religiøse mennesker, ofte religiøse minoriteter, som hadde med seg en historie vi har glemt i dag. En del av grunnlovsfedrene hadde dette friskt i minne da de laget ordninger som skulle forhindre at majoriteten ville undertrykke mindretallet, og motsatt, påpeker Trangerud.

Rettsaken

Skal man nøste opp båndene som knytter religion og politikk sammen, blir «Scopes Monkey Trial» stående som et historisk eksempel: I 1925 går den unge læreren John Thomas Scopes med på å bli saksøkt for å ha ­undervist evolusjonsteori i skolen. Målet for rettssaken var å få en dom om at loven var i strid med grunnloven.

– Saken fikk stor nasjonal dekning og både advokater og journalister fremstilte de konservative kristne som uvitende landsbytullinger. Scopes tapte riktignok saken, men de konservative kristne tapte anerkjennelse og holdt seg deretter mer tilbaketrukket fra offentligheten, forteller Trangerud.

Men ikke alle konservative protestanter var enige i å isolere seg fra dem som ikke var enige med ­deres fundamentale verdier. Harold J. Ockenga argumenterte for en mer positiv strategi ved å påvirke samfunnet og menighetene gjennom «infiltrasjon». Slik oppstår ideen om direkte involvering i politikk og andre offentlige arenaer – som en del av den evangelikale misjonen.

LES OGSÅ: Valgkamp på vippen

Dynamisk forhold

Trangerud trekker fram baptistpastoren Billy Graham som en sentral skikkelse.­ Han hadde stor innflytelse i det evangelikale miljøet, samtidig bygget han gradvis opp tillit og vennskap med presidenter og guvernører. Det dannet seg et dynamisk forhold: De religiøse hadde noe å hente i politikken og politikerne fant ut at de hadde noe å hente fra de evangelikale kristne.

– Hvordan kom dette til uttrykk?

– Billy Graham ga for eksempel Richard ­Nixon råd om hva han burde gjøre for å få flere stemmer. Det gikk blant annet ut på å bruke flere bibelsitater i talene og å gå i kirken. Graham var også den første evangelikale forkynner som fikk holde tale på trappene til Capitol i 1952. Rundt 40.000 deltok i gudstjenesten. Nixon så potensialet i å få religiøse velgere og inviterte evangelikale ledere til Det hvite hus, brukte bønnefrokoster og sponset søndagsgudstjenester for å oppnå større støtte.

Metodistpastoren Abraham Vereide begynte­ å arrangere bønnefrokostgrupper for statsansatte allerede i 1940-årene. I 1953 ble president Eisenhower overtalt av Vereide, Graham og noen kongressmenn til å delta, og siden har alle presidenter deltatt på disse frokostene. Slik har mange ledende evangelikale fått kontakt med toppolitikere.

Stor innflytelse

Med mottoet «Christian Leadership to Change the World» er Liberty University bare en av mange amerikanske utdanningsinstitusjoner som har som mål om å utdanne flest mulig konservative kristne til innflytelsesrike jobber. Blant rekkene av gudfryktige studenter befinner det seg mange kommende politikere, advokater og rådgivere til viktige stillinger. Trangerud forteller at det amerikanske samfunnet er fullt av utdanningsinstitusjoner som er grunnlagt av religiøse ledere.

– Slik oppdrar man «sine egne» fra de er små og til de etter hvert får stillinger som for eksempel rådgivere i Det hvite hus.

Medlemsøkning

USA-ekspert Alf Tomas Tønnessen nevner 1960- og 70-årenes kvinnefrigjøring, antisemittisme og generasjonskonflikter, som noe som styrket de konservative menighetene. Nå blir også dynamikken mellom politikk og religion tydeligere.

– Abortspørsmålet i 1973, da den amerikanske høyesteretten ga kvinner rett til selvbestemt abort, var noe som gjorde mange konservative opprørte. Man oppfattet det som trusler mot de tradisjonelle familieverdiene. Fra slutten av 1970-tallet og fremover ser man for alvor en sterk kobling mellom det republikanske partiet og hyppige kirkegjengere i konservative kirkesamfunn, påpeker Tønnessen.

Religion var også viktig for Martin Luther King jr. og den svarte frigjøringsbevegelsen, men her ble skillet mellom religion og politikk opprettholdt. De har vært aktivister, men ikke aktive innenfor det tradisjonelle maktapparatet.

«Gjenfødt» president

Religion ble stadig mer synlige i amerikansk politikk utover 1980-tallet, blant annet takke være «Moral Majority», en organisasjon som var politisk og tverreligiøs. Strategien gikk ut på å samarbeid om spesifikke mål på tross av teologiske ulikheter, men der man delte syn på familien, abort, Israel og et sterkt nasjonalt forsvar. Selv om organisasjonen ble beskrevet som politisk, var den tydelig del av et religiøst prosjekt. Den hjalp Reagan i sin tid, men gikk etter hvert i oppløsning fordi de manglet en solid grasrotbevegelse.

Bush' omvendelse

Tønnessen trekker frem ­George Bush junior som en president der religion var en sterkt medvirkende årsak til valgseier.

– Bush hadde en personlig omvendelse etter å ha levd en «playboy-tilværelse» og vært hard på flaska gjennom 30-årene. Da han ble 40 år, sluttet han å drikke, ble frelst og endret livsførsel. Slik fikk han økt troverdighet blant mange velgere, han viste at han var «en av dem» og var dermed «gjenfødt».

– Innfridde han forventningene som sittende president?

– Under sin presidentperiode innførte han blant annet støtte til menigheter til å drive veldedighet. Disse fikk føderale tilskudd for å bekjempe fattigdom. Bush-administrasjonen ble for øvrig kritisert for å bryte grunnlovsskillet mellom kirke og stat ved at føderale skattepenger ble overført til religiøse institusjoner.

Et paradoks

En videreføring av Bush sin satsing på frivilligheten og menighetsarbeidet kom med president Barack Obama da han overtok som president i 2009. Nyhetsmagasinet The Economist trekker frem det paradoksale i at Barack Obama i forkant nærmest ble demonisert av mange gudfryktige mennesker. Mange fryktet en politikk som blant annet åpnet opp for homofilt ekteskap og stamcelleforskning, og flere spekulerte i rykter om en slags hemmelig tilhørighet til islam.

«Men mer enn kanskje noen annen president, har Obama snakket om sin egen åndelige utvikling som kristen med overbevisning og lidenskap», påpeker The Economist og trekker frem det øyeblikket verden kanskje husker aller best: Obamas solofremføring av hymnen «Amazing Grace» fra talerstolen. Den svarte pastoren Clementa Pinckney og åtte mennesker i menigheten hans var blitt myrdet, og presidenten viste dem en siste respekt. Likevel ga ordene hans dypere gjenklang enn sangen. Obama vant mange hjerter ved å legge vekt på den tilgivelsen som de etterlatte viste morderen, samtidig som han unnlot å tone ned ugjerningens alvorlighetsgrad eller de pårørendes dype lidelse. The Economist trekker frem hvordan Obama på denne måten klarer å la en kristen dyd som tilgivelse vinne over oppgjøret i et land der man ellers legger stor vekt på gjengjeldelse og straff.

LES MER: Kvinnemarkering mot Trump samlet millioner

En sterk leder

Tønnessen påpeker at mange evangelikale kristne ikke bare er opptatt av rent religiøse spørsmål. De ønsker en sterk leder som kan stå i kamp mot terrorisme.

– En viktig grunn til at Bush vant gjenvalg i 2004, var at han hadde hindret et nytt 11. september. Mens Donald Trump ble sett på som en arbeidsgiver, en som har erfaring, en sterk ­leder. En viktig grunn til at han også fikk stor oppslutning, var lovnadene om å utnevne konservative dommere i Høyesterett.

– Hvorfor blir dette sett på som så viktig?

– Mange kristne ønsker å oppheve den føderale retten til selvbestemt abort. Da vil delstatene få større mulighet til å innskrenke mulighetene for å kunne ta abort. Trump snakket mye om konsekvensene av sen-abort, som Hillary Clinton på sin side støttet. Det ble en kontrast til henne som var effektiv i forhold til kristne.

LES OGSÅ: Paven vil ikke forhåndsdømme Trump