Vær ­menneske!

Rut Helen 
Gjævert

journalist, vinner av 
Petter Dass-prisen 2016

I vinter fortalte jeg historien­ om mine år som soldat i ­Jesus Revolution Army i dokumentaren Frelst. Å vise frem ­følelser knyttet til tro på VGTV.no var en utfordring. Hvordan det ville bli tatt imot, hadde jeg ­ingen anelse om. At det skulle bety så mye for så mange, overvelder meg og gjør meg dypt takknemlig. Samtidig blir jeg trist, fordi det betyr at jeg langt fra er alene om disse krevende erfaringene.

Gjennom året som har gått har vi fått høre historier fra mange som har smerte og traumer knyttet til tro i dette landet. Det handler om pekefingre og moralisme. Det handler om kontroll fra invaderende ledere som ikke respekterer menneskets vilje og handlefrihet. Det handler om trusler og frykt.

LES OGSÅ: Derfor ble Rut Helen Gjævert tildelt Petter Dass-prisen

På troen løs

For mange er det så alvorlig at det går på troen løs. Det gjorde det for meg. For da jeg brøt sammen, i mitt tredje år som soldat, forstod jeg at noe var helt galt. Jeg måtte erkjenne at det var noe langt mer alvorlig enn ­utbrenthet som var problemet. Det var store problemer med budskapet vi forkynte. Det opplevdes ikke godt, det stemte ikke overens med virkeligheten.

Budskapet hadde ingenting å tilby meg så snart jeg ikke var sterk, heltemodig eller lydig. Da ble jeg i stedet opprørsk og mislykket. Da havnet jeg ute av Guds plan med mitt liv, utenfor velsignelsen i menigheten. Fordi jeg visste hva som krevdes for å være regnet som innenfor, visste jeg også at dommen over mitt liv var kastet. Jeg var ikke lenger god nok for Gud.

Det fikk så være. Jeg måtte være fri og finne ut hva jeg selv trodde på. Jeg måtte finne ut om Gud kunne være en Gud for meg også når jeg var svak eller sint. Om det å være en kristen betød å lyve om livet eller være ærlig om det. Om det var plass til meg.

LES MIN TRO-INTERVJU: Soldatens retrett

Martin Luther

Martin Luther var et menneske som slåss med sin Gud om akkurat disse spørsmålene. Hvem er jeg? Er jeg tatt imot?

Snart skal vi markere 500 år siden reformasjonen. For pånyfødte kristne er lite viktigere enn at troen er personlig og ektefølt. Men tro som opplevelse og frelse som erfaring har nå blitt en prestasjon i seg selv. «Alle» jakter på vekkelsen, og håper at den neste evangelisten som står på scenen skal utløse den. Menighetsledere forsøker stadig nye metoder for å knekke koden. Vekkelsen kommer når sjelene ydmyker seg og ber, og følger oppskriften. Selvoppofrelse og blind lydighet til Bibelen.

SE VIDEO: RUT HELEN GJÆVERT FØR DET BLE KLART AT HUN VANT PETTER DASS-PRISEN

Hva har skjedd med budskapet fra reformasjonen?

I denne jakten på vekkelse hylles også apostler, profeter, evangelister og pastorer som premiss­leverandører for «det store som skal skje.». Det bygges imperier rundt disse som bare er vanlige mennesker, og de benytter seg villig av plattformen de får gjennom voksne menneskers beundring.

LES OGSÅ: Slik har synet på Jesus preget Norge

Ny reformasjon

Det behøves en ny reformasjon nå. Lekfolket må nok en gang rive ned pidestallen vi setter våre ledere på. Vi må nok en gang gjøre tekstene og troen tilgjengelige for enhver, også for debatt. Debatten må handle om vanlige menneskers kamp med sin tro. Om livet, som det er. Kristendommen er ikke en religion for spesielt utvalgte, kalte eller salvede. Den er en religion for mennesker.

Pietismen har dype røtter i Norge. Moralisme og pekefinger fant sin vei, ikke bare til bedehuset der Bjørn Eidsvåg vokste opp, men også til oss som ble oppdratt i karismatiske kretser på 80- og 90-tallet. For mange har det opplevdes så kvelende at det blir umulig å forholde seg til tro i det hele tatt.

Flere av de som har kontaktet meg etter Frelst forteller at de synes det har vært vanskelig å være seg selv i menighetene de har tilhørt. Å tenke, føle og mene det de tenker, føler og mener. Det er ufattelig trist. Hva gjør vi med det?

LES MER: Menighet fikk gave fra muslim

Bli menneske

En tid etter at jeg sluttet i Jesus Revolution Army begynte jeg å lese boken Gjør som Gud, bli menneske av Stefan Gustavsson. Den overrasket meg. Plutselig så jeg hvor mye selvforakt den læren jeg har fulgt produserer. Du skal ikke ­elske verden, sier den, du skal kun ­elske det som er av Gud. Er ikke denne verden skapt av Gud? Du skal ta tanker til fange og underkaste ditt indre menneske, fortsetter den. Jeg behøver mitt indre menneske intakt, for å kunne tenke og puste i hverdagen. Du skal dø fra deg selv og fornekte deg selv hver dag, sier den. Jeg behøver kontakt med meg selv for å kunne ha empati og medlidenhet med andre. Ikke flukt.

Dette er oppgjøret norske kirker og menigheter behøver å ta for å være til stede i menneskers liv i vår tid. Dette er muren mange opplever mellom troen og livet, at de aldri blir gode nok som de er. At livet, som det er, aldri blir godt nok. Kristendommen er ikke en religion for de spesielt utvalgte, men det er heller ingen religion for de spesielt hellige eller rene.

LES OGSÅ: O helga natt har fått en ny dimesjon etter Skam

Vågestykket

Å være et menneske krever tro nok. Å vise hvem man er, og forsøke se den andre, kan være et vågestykke uten ­sidestykke. I det kristne jule­evangeliet er dette det største steget Skaperen selv tar. Og kunne Gud selv bli menneske, kan vel du og jeg tillate oss å være det. Med god samvittighet!

God jul!

SE VIDEO: Dette må være tidenes innsats på «Et barn er født i Betlehem»