Julaften er ­dagen da nordmenns barnetro skinner­ sterkest

I 1886 skrev Henrik Ibsen skuespillet Rosmersholm. Stykket handler om sokneprest Johannes Rosmer, som mister troen etter at kona Beate tar sitt eget liv ved å kaste seg i fossen. I første akt snakker han med sin svoger, rektor Kroll:

Rosmer: Jeg er ingen prest lenger.

Kroll: Ja, men – din barnetro da?

Rosmer: Den har jeg ikke mer.

Det er første gang ordet «barnetro» nevnes i norsk kulturhistorie.

Ikke på utsiden

I dag er det julaften, og mange mennesker som ikke fyller kirkebenkene til vanlig, trekkes mot klokkene som ringer julen inn. ­Antakelig dunker det litt ekstra i hjertet når englene synger om barnet og fred på jorden og Gud i det høye. Og når naboen spør hvorfor de var i kirken, svarer de kanskje: «Jeg har da min barnetro!».

Men hva er det for noe egentlig?

Ifølge prest Tore Laugerud brukes begrepet i den norske kulturen som et uttrykk for en voksen tro som lener seg på det den lærte som barn.

– Men det er et ganske diffust begrep, og ikke alltid godt å vite hva som ligger i det, sier Areopagos-presten, som jevnlig holder foredraget Fra barnetro til voksen tro og moden tro.

Laugerud tror likevel det finnes noen kjennetegn som gjelder for mange av dem som snakker om at de har en barnetro:

De har hatt en kristen påvirkning og kanskje en kristen tro som barn.

Som voksne er ikke troen noe de bærer på utsiden, det vil si at de ikke går til gudstjenester, oppsøker kristne miljøer eller har behov for å snakke høyt om det.

Det ukompliserte

En av dem som passer noenlunde til denne beskrivelsen, er Inger Lise Rypdal. Den etablerte artisten ga i 2002 ut selvbiografien Barnetro, der hun forteller om barndommen på Toten og møtene i pinsemenigheten med morfaren og mormoren. Men fortellingene om Gud og Jesus fulgte ikke med da hun ble voksen og flyttet til Oslo.

– Lenge trodde jeg barnetroen bare fungerte da jeg var barn. Men i voksen alder oppdaget jeg at det var som om en bit av meg var tatt ut, sier hun.

Rypdal skriver i boken om hvordan hun følte seg som et tomt skall og at hun begynte å lete etter noe å fylle det med. Hun leste, gransket, mediterte. Etter å ha lett i mange år, fant hun tilbake til det hun kaller «barnetroen».

– Da jeg fant tilbake til den, ble jeg hel igjen, sier hun.

– Barnetroen er den ukompliserte troen. Det står at vi må bli som barn for å komme inn i Guds rike. Vi må ha et barnlig sinn. Som voksne er vi så vant til å kjøpslå og betale tilbake. Men i stedet skal vi bare lene oss tilbake og kjenne at vi er velsignet og passet på. Det er vanskelig for oss voksne, sier Rypdal.

– Er det forskjell på barnetro og voksen tro?

– Jeg har begge deler. Men jeg klarer å fryde meg mer i barnetroen. Den er så ukomplisert, den er bare fylt av kjærlighet og nåde og tilgivelse og trygghet. Den er så vakker, sier hun.

Ikke idyll

Bak begrepet barnetro kan det ligge en tanke om at barn har en lett og umiddelbar tilgang til Gud. Men det er slettes ikke sikkert at det er sånn, ifølge Sturla Sagberg, professor ved Dronning Mauds Minne Høgskole for Barnehagelærerutdanning i Trondheim.

– Ofte har barnetro blitt forbundet med en ­enkel tro eller en ikke-kvalifisert religiøs tro. Det viser seg at når man arbeider med barn og tro at bildet blir atskillig mer nyansert, sier han.

Sagberg forklarer at når bibelhistorier fortelles­ i barnehagene, er det tydelig at barn reiser de samme­ spørsmålene om tro og tvil som voksne gjør.

– De våger å reflektere mer åpent enn voksne, uten at det blir farlig.

– En barnetro er altså ikke en idyllisk tro uten tvil?

– Nei, det er det helt tydelig at det ikke er, sier Sagberg.

– Finnes det barnetro i andre religioner?

– Begrepet har nok først og fremst vært knyttet opp mot kristen tro. Forskning på barn og spiritualitet viser at barn i de fleste religioner lett kobler sin opplevelse av livet til en gudstro, men hva de så legger i barnetro i de ulike kontekstene, vet vi nok for lite om, sier Sagberg.

Møtte seg selv i døra

Selv om det var Henrik Ibsen som plantet begrepet «barnetro» i norsk historie, var det en ung, svensk Frelsesarmé-soldat som sørget for at ordet kom inn i dagligtalen i hele Skandinavia.

Ejnar Westling ble med i musikkorpset i Stockholm i 1909 som 13-åring, og allerede året etterpå skrev han sin første sang, «O själ som vandrar din väg framåt». I årene som fulgte gled han bort fra det kristne miljøet, men i midten av 30-årene var han tilfeldigvis på et møte. Korpslederen tok fram gitaren for å runde av møtet, og stemte i – nettopp – Westlings gamle sang.

Neste morgen ringte Westling på døren til korps­lederen. Gjenhøret med sangen hadde gjort noe med ham. I løpet av natten hadde han skrevet en ny sang, som han ga henne. Teksten åpnet med den etter hvert så kjente strofen: «Har du kvar din barnatro?»

På norsk ble teksten slik:

Har du enn din barnetro, du engang i hjemmets­ bo

foldet dine hender og enfoldig bad,

«Gud som har oss små så kjær

Se til meg som liten er»,

Og din mor hun lyttet til så hjerteglad.

Barnetro, barnetro, til himmelen du er en ­gyllen bro

I 1936 tok den svenske sangevangelisten Lapp-Lisa (Anna Lisa Öst) sangen inn på sitt repertoar, og spilte den inn på plate. Det ble en stor suksess, og i løpet av 20 år solgte den i 85.000 eksemplarer. Barnatro ble hennes kjenningsmelodi og biografien fikk navnet «Med barnatro gennom världen».

Religiøst sjenerte

Sangen er blitt en gjenganger i NRK-programmet Ønskekonserten. Areopagos-prest Tore Laugerud husker selv at en sentimentalitet fylte huset når Barnetro ble spilt på radioen.

– Det var en påminnelse om noe som hadde betydd noe en gang, noe som hadde gått tapt, og lengsel etter dette. Jeg tror mange som sier om seg selv at de har en barnetro, kjenner på denne lengselen etter noe mer. Det er også noe ethvert kristent menneske burde kjenne på. Det kristne livet er en reise, men alt fokuset som har vært på frelsesvisshet, gjør at mange tror kristendom kun handler om å komme til tro, sier han.

– Er barnetro en umoden tro?

– Begrepet «umoden» gir negative konnotasjoner. Jeg vil heller si at barnetroen er ytterst verdifull, men alle komponentene i et voksent menneskes tro er ennå ikke på plass. Dette handler om en prosess. Et kart er et kart og ikke moden frukt, men det har hele ­potensialet i seg, sier han.

Laugerud tror noen deler av landet vårt er mer «religiøst sjenerte» enn andre, som for eksempel Trøndelags-fylkene og indre deler av Østlandet. For dem kan det være lettere å snakke om en barnetro enn en fellesskapsorientert og forpliktende voksentro, mener han:

– Ved å snakke om en barnetro bekrefter man den sekulære fortellingen om at religiøs tro er noe som hører det umyndige mennesket til, at det er noe man bare kan tro på som barn. Når man blir voksen og kritisk, skal man innse at dette bare var noe barnslige greier, sier Laugerud.

NM i forsakelse

Men nå er det altså jul – barnets høytid.

– Julen er en rein oppvisning i barnetro, sier forfatter og musiker Levi Henriksen.

Nylig var han på turné med platen Det beste bandet i himmelen. Før han og bandet dro i gang rocken, spilte de Lapp-Lisas gamle sang Barnatro. Henriksen forteller at han hele livet har følt seg for verdslig for de kristne og for kristen for de verdslige. Han tror flere tenker slik, og at det å snakke om barnetroen kan være en måte å sette ord på dette.

– Mange føler som meg at du må forsake veldig mye for å kalle deg troende. At det er vanskelig å gjøre det på den riktige måten. Innimellom føles det som et norgesmesterskap i forsakelse. Mye av elitedyrkingen i kristne miljøer har skremt bort mange, tror jeg.

Forfatteren fra Kongsvinger har utstyrt nesten alle hovedpersonene i sine romaner og noveller med en solid bakgrunn fra bedehuset og søndagsskolen – akkurat slik han selv har.

– Jeg har absolutt en barnetro selv, samtidig som troen også har vokst seg sterkere. Men jeg har en veldig barnlig tilnærming til det å tro, som er basert på oppveksten i en pinsevennforsamling og en mor som var søndagsskolelærer.

I en av novellene fra boken Bare mjuke pakker under treet skriver han om en lege som jobber på julaften, og som ikke forstår seg på disse «julekristne» som strømmer til kirken. Henriksen forstår dem derimot godt.

– Jeg liker å gå i kirken, men jeg trår ikke ned dørstokken. De aller fleste mennesker har likevel en lengsel etter en form for ro, som man kan finne i religionen. Det er kanskje en grunn til at så mange er julekristne, sier Henriksen.

Større gudsbilde

Egil Svartdahl har som TV-pastor og forsamlingsleder møtt mange som sier at de har sin «barnetro i behold». Han synes ikke det automatisk er en hedersbetegnelse.

– Mange sier det som om det er noe entydig positivt. Det tror ikke jeg. Barnetroen tegner et gudsbilde som går opp for barn, men gudsbildet kan bli problematisk når man blir voksen. Alt har vokst og utviklet seg, men troen har ikke fått lov til å vokse med, sier Svartdahl.

– Jeg har derfor tillatt meg å si at barnetroen er god for barn, men fungerer ikke like godt for voksne.

– Hva er forskjellen på et barns og en voksens gudsbilde?

– Som voksen har du gjort deg noen livserfaringer. Du har fått noen bønnesvar, og opplevd flere ganger å ikke få bønnesvar. Etter hvert oppdager du at verden er ond, så hvordan kan da Gud være god? Det er tanker en treåring ikke har. Så da blir spørsmålet: Skal jeg forkaste­ Gud, eller trenger jeg å utvide gudsbildet? Det som er viktig for meg, er at folk får en tro som tåler livet og som overlever døden.

Svartdahl understreker at han gjerne heier på de som har en svak tro. Samtidig mener han det er viktig at folk har et gudsbilde som det er mulig å tro på som voksen. Det innebærer å få en forståelse av Gud som noe større enn en som sørger for fint vær når søndagsskolen skal på tur.

– Burde voksne slutte å snakke om barnetro?

– Jeg tenker at mange burde tillatt seg selv å stille spørsmål ved gudsbildet de hadde som barn, selv om det var gode opplevelser knyttet til det. Da kan de kanskje våge å tro på Gud med et annet gudsbilde enn barnets, sier han.

Veien videre

Hvordan ser framtiden for barnetroen ut? Sturla Sagberg har i mange­ år samlet beretninger fra barnehage­lærerstudentene ved Dronning Mauds Minne i Trondheim. Færre forteller om en barndom med aftenbønn og søndagsskole. Kan barnetro som begrep være på vei til å forsvinne?

– Vi er midt i en overgang mellom et samfunn hvor alle fikk en innføring i kristendom på skolen og et samfunn der trosopplæringen skal skje i menighetene. Hva det vil bety for tankene rundt en barnetro, er vanskelig å si. Men det er ikke entydig at barns tro blir mindre, sier Sagberg.

Areopagos-prest Tore Laugerud tror derimot at et livssyns­åpent og mangfoldig samfunn vil føre til at vi hører mindre om barnetro.

– KRLE-faget evner nok å utvikle masse flott kompetanse, men klarer nok ikke å skape barnetro, slik kristendomsfaget gjorde i gamle dager. Men helt borte blir nok ikke barnetroen, sier han.

Inger Lise Rypdal forlot barne­troen, men fant den igjen som voksen: – Lenge trodde jeg barnetroen bare fungerte da jeg var barn. Men i voksen alder oppdaget jeg at det var som om en bit av meg var tatt ut, sier hun.

Forfatter Levi Henriksen tror barnetroen er for dem som føler seg for verdslig for de kristne og for kristne for de verdslige. – Mange føler som meg at du må forsake veldig mye for å kalle deg troende. At det er vanskelig å gjøre det på den riktige måten, sier han.