Forsker: Kristne stevner setter småsteder på kartet

«HALD FOKUS! Hald fokus på oppdraget», står det på storskjerm i en gymsal på Lyngdal bibelcamping. Klokken er 10.30 – akkurat seint nok til at morgentrøtte deltakere har klart å gni søvnen ut av øynene. På menyen står tung kost:

– Hvilke ringvirkninger har det hvis vi flytter fokuset til hva Jesus sier om å forkynne forlatelse og omvendelse? spør Erik Furnes med mikrofonen i hånda. Foruten å være generalsekretær i Indremisjonsselskapet, som driver bibelcampen, er han også møteleder og taler denne første uka i juli.

For hvert gudsord Furnes taler over, popper det samme bibelverset på storskjermen. Samtidig rasler det i løvtynne bibelsider blant deltakerne i salen. Ekteparet Stig-Einar og Kari Sørensen er blant dem som sitter med Bibelen oppslått. Han er vanligvis bankmann, hun utdanner seg til å bli lærer og jobber allerede som det.

– Dette er mat vi lever vi på resten av året. Vi har det selvfølgelig bra i menigheten vi går i, men det er noe helt spesielt med forkynnelsen her, sier Kari.

DET RELIGIØSE NORGE: Midt i et industri­område i Moss finner du et ­prangende buddhistisk tempel

– Dette er mat vi lever vi på resten av året.

Kari Sørensen

Stevner som identitetsbygger

Hvert år forvandles den lille Sørlandsbyen Lyngdal i Vest-Agder fra 8.300 fastboende til 25.000 mennesker. Bibelcampen, som varer hele juli måned, trekker til sammen over 7.000 mennesker. Enkelte er på campen i dager, andre i ukevis. Det gjør noe med et lite lokalsamfunn.

– Stevnene blir en identitetsmarkør for bygda. De setter rett og slett stedet på kartet. Ta Kvinesdal, for eksempel. Mange har i dag hørt om kommunen nettopp på grunn av sommerstevnet til Troens Bevis i Sarons Dal, sier Aksel Tjora. Han er professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU, og har forsket på sosiale aspekter ved festivaler og møteplasser i en årrekke. Tjora har ikke sett på kristne stevner spesielt, men mener forskningen på festivaler har overføringsverdi:

– Et stevne er jo en slags festival, bare med et religiøst innhold. Stevnene har mange av de samme elementene som øvrige festivaler: møter mellom likesinnede mennesker, konserter og andre aktiviteter, sier han.

DET RELIGIØSE NORGE: Blåste nytt liv i bedehuset

Pengeutpressing

I Lyngdal merkes kristeninnrykket godt. Hver dag direkteoverføres formiddags- og kveldsmøtene på Radio Lyngdal. For flere i handelsnæringen betyr den kristne campen god butikk.

– Den kiosken der borte må gå i heidundranes overskudd, kommenterer Kari Sørensen flirende etter dagens første bibeltime. Hun sikter til det lille, hvitmalte huset i hjertet av campen – hvor det selges alt ifra maiskorn, tyttebærsyltetøy, sjampo, godteri og is. Deretter kikker hun lurt på døtrene Ane (15), Silje (11) og Line (8).

– Ja, nå begynner vel det daglige ritualet etter formiddagsmøtet: Pengeutpressingen, sier hun lattermildt.

Og ganske riktig:

– Mamma, kan jeg få penger til slush? spør 8-åringen.

Moren endevender lommeboka for mynter.

– Her har du 22 kroner.

Å legge igjen penger i Sørlandsbyen gjør familien gladelig. For dem blir det ingen sommer uten bibelcamp. Derfor har de i år, som de siste syv årene, kjørt 15 timer med bil fra hjembyen Molde. I år bor de på campen i en av utleieleilighetene her i ei uke.

– Dette stevnet er som en gavepakke. Du kommer til dekket bord. Det er opplegg for alle, fra null til hundre. Alle blir godt ivaretatt, sier Kari.

DET RELIGIØSE NORGE: Sisten, bønn og samvær – Slik er livet i verdens nordligste moské

– Mamma, kan jeg få penger til slush?

8-åringen starter den, ifølge mor, daglige pengeutpressingen

Bønnemøte i boblebadet

– Hva får dere ut av disse dagene?

– Du får blant annet noe å grunne på. Møtene i løpet av uka er såpass varierte at det alltid er noe som treffer meg. Vi må tørre å snakke om det viktige – ikke bare please folket, ble det forkynt i dag. Det synes jeg var bra, sier ektefellen Stig-Einar.

Kari nikker. For henne har uken vært utenom det vanlige.

– For meg ble forkynnelsen over Salme 91,4 spesielt sterk, om å finne ly under Guds vingeslag. Under et møte ble den illustrert med en historie om ei død høne som hadde vært utsatt for en brann. Hun var helt forbrent. Da de løftet henne opp, hadde hun alle disse små kyllingene gjemt under seg. Hun hadde forsøkt å verne dem, forteller hun.

I løpet av uka har familien Sørensen en fast tradisjon: De besøker gigantnaboen og turistmagneten Sørlandsbadet, som i likhet med campen, ligger i sjøkanten av Rosfjord. Tradisjonen tror de gjelder flere. Det verserer da også en historie om en besøkende som plutselig skal ha havnet i et bønnemøte da vedkommende trådte oppi boblebadet.

Lokal hotellkonge

Styreleder for badelandet, Gaute Ubostad, svarer først ikke på henvendelsen fra Vårt Land. Han fryktet vinklingen på saken skulle være negativ, forklarer han etterpå.

– Og det vil jeg ikke være med på. Jeg synes bibelcampen bare er positiv for Lyngdal, sier han.

Ubostad eier også to hoteller i nærmiljøet. I løpet av de neste årene planlegger han dessuten å starte opp Knertenparken, inspirert av Anne Cath Vestlys fortellinger om trepinnen Knerten.

– År etter år vender deltakere tilbake til Lyngdal på grunn av bibelcampen. Flere av dem kjøper også hytte her. Lyngdal ville vært mye fattigere uten besøkende fra bibelcampen. Vi hadde hatt et langt dårligere handelstilbud, og det ville ikke vært en så aktiv og pulserende kommune. Det tror jeg generelt er oppfatningen i hele Lyngdal kommune, sier Ubostad.

Professor Aksel Tjora ved NTNU tror særlig den kulturelle verdien av kristne stevner betyr mye for en lokalbefolkning.

– Festivalen blir en møteplass, både for tilreisende og de lokale, og betyr noe i form av opplevelser og å skape minner, sier han.

– Det kan ikke virke invaderende for lokalbefolkningen å få et stort innrykk av kristne hver sommer?

– De fleste vil nok se verdien av stevnene, selv om de som tar avstand fra det religiøse innholdet vil kunne oppleve avstand og at bygda blir fremmed. Andre orker kanskje ikke støynivået. Jeg har for eksempel intervjuet flere som rømmer bygda under slike arrangementer, og ofte er dette en grei løsning for å redusere konflikter, sier han.

Økonomisk betydning

Omlag én kilometer unna campen, ligger selve Lyngdal by.

– Ikke spør meg om bibelcampen. Jeg er så negativ, kommenterer en middelaldrende dame i gågaten.

Langt mer velvillig er lyngdølingen Beate Skurve, som sitter på en benk lengre oppe i gata sammen med sin 10 år gamle datter Marina.

– Vi merker til dem, ja – på en veldig positiv måte. Det betyr mye at de er der. Flere her i byen er med på møtene deres. Også dattera mi har vært der. Jeg oppfatter det som en trygg og god plass, sier Skurve.

Hva slags økonomiske ringvirkninger Lyngdal bibelcamp har, finnes ingen tall på. Festivalforsker Aksel Tjora tror imidlertid ikke at man skal legge for stor vekt på dette aspektet.

– Det er vanskelig å regne på, og skal man egentlig det? Jeg tror ikke festivaler først og fremst skal forsvares ut fra lokal økonomi. Da kommer man inn i et verdimessig blindspor. Slike stevner og festivaler generelt har en verdi i seg selv i form av å skape fellesskap og identitet, sier han.

– Vi merker til dem, ja – på en veldig positiv måte.

Lyngdølingen Beate Skurve

Like viktig som julehandelen

I Lyngdal er det likevel flere som merker at pengene sitter løst når ferierende kristne er i byen, blant andre Harry Bakeri & kaffibar. De må lage «ekstremt mye» Harryoza, som de kaller sin lokale spesialitet – en baguette delt på midten med pizzasaus og ost.

– Vanligvis selger vi 200 slike i måneden. Under bibelcampen leverer vi 300 slike baguetter daglig, bare til dem. Generelt har vi tre ganger så stor omsetning som vanlig i løpet av sommerhalvåret, forteller innehaver Svein Ivar Abrahamsen.

I gågata ligger klesbutikken Valentino, som også nyter godt av kristeninnrykket.

– Denne måneden er like viktig for oss som julehandelen. Det er masse turister her, sier butikksjef Hilde Årsland i en labyrint av fulle klesstativer.

– Hva tror du bibelcampen har å si for Lyngdal?

– Veldig mye. Den gjør at det kommer mange folk hit. Den er positiv for alt, sier Årsland.

DET RELIGIØSE NORGE: Derfor en av nord-Éuropas største misjonsorganisasjoner norsk

Fløteis til frokost

– Mamma, slushen kostet 25 kroner! Jeg mangler tre kroner, roper yngstejenta Line i Sørensen-familien, som har kommet løpende tilbake til sine foreldre etter en lynvisitt i kiosken.

Foreldrene velger å bli med henne, for nå begynner det også å rumle i deres mager.

– Vi har ikke rukket å spise frokost ennå, sier faren, som går for en skikkelig ferievariant: Fløteis. Moren plukker ut et wienerbrød til seg selv.

– Det er skikkelig kioskpriser her, men man blir veldig raus når man er her, sier Kari og Ler.