Kampen om ungdommen

I sør grenser Niger til det nordlige Nigeria. Der er Boko Haram kraftig svekket etter at en regional styrke drev gruppen ut av områdene den kontrollerte, men fremdeles har den tusenvis av soldater og en aktiv rekruttering. I vest ligger Mali, der Al Qaida kjemper for å innføre sharialov i deler av landet. I nord kjemper tre ulike islamistiske koalisjoner mot regjeringshæren i den pågående borgerkrigen i Libya.

I midten ligger fredelige Niger, verdens fattigste land ifølge FNs levekårsliste. Befolkningen er på 15 millioner, en tiendedel av Nigerias. 99 prosent er muslimer. Landet har lange tradisjoner for et tolerant islam, men konfliktene i landene rundt truer stadig med å spre seg til det store landet med den lille befolkningen.

LES OGSÅ: FN: Flere barn brukes i selvmordsangrep

Generasjonsskille

Det tydeligste tegnet kom en helg i januar. Minst ti mennesker ble drept, og minst 45 eller så mange som 70 kirker ble brent. Det skjedde da protester i kjølvannet av det franske satirebladet Charlie Hebdos første nummer etter angrepet på redaksjonen, utviklet seg til å bli opptøyer. Det satte en støkk i den voksne delen av befolkningen.

– Volden og kirkebrannene har sjokkert folk i Niger. Vi kjenner oss ikke igjen i de holdningene og handlingene vi har sett. Menneskene i kirkene er våre landsmenn. De heter Issaka og Bossaka, som alle andre. De er våre naboer og venner. De er katolikker, men de er fra Niger. Hvordan kan noen si at de ikke er en av oss.

Det sier Djimraou Aboubacar, programdirektør i CARE, Niger. Han leder et antiradikaliseringsprosjekt i landet hvor halvparten av innbyggerne er under 15 år gamle.

Plyndret og drepte

– I januar ble vi satt ut av våre egne barn. De plyndret og drepte folk, sa imam Alou Hama Maiga til CARE Norges Therese Leine Søgård, da hun besøkte landet i vår. Han er en av de religiøse lederne i prosjektet.

– Vi ante ikke hvordan dette kunne skje med vår ungdom. Det var ikke til å tro, og det er vi som må ta ansvar for denne omsorgssvikten. Etter hendelsen gikk katolikkene ut i media og sa de hadde tilgitt alle. Da følte vi oss veldig små.

Sammenstøt mellom hæren og Boko Haram sør i Niger ga en annen indikator på at islamistiske grupper har fått innflytelse blant Nigers unge.

– Blant den utenlandske gruppens krigere som ble drept, fantes det også 300 unge nigerere som hadde kjempet for dem, forteller Aboubacar.

LES OGSÅ: Kappløpet om Afrika

Antiradikalisering

Nå vil de voksne ta ansvar. Skremt av Boko Harams herjinger i Nigeria, og gruppens rekrutteringsfremstøt mot det lille nabolandet, startet CARE Niger, med støtte fra EU, antiradikaliseringsprosjektet i juli i fjor. Første skritt var å samle religiøse ledere og snakke sammen om hvordan man skal løse problemet. Først blant de ulike retningene i islam, så blant de kristne menighetene, så alle sammen.

– Alle var opptatt av å møte trusselen, men vi så at kommunikasjonen ikke alltid var like god. Selv blant de kristne som bare utgjør 0,4 prosent av befolkningen, finnes det tre ulike fraksjoner. Så først måtte vi få alle til å snakke sammen, sier Aboubacar.

Ut fra samtalene om situasjonen i de ulike områdene av landet, dannet det seg et tydelig bilde av hvordan fattigdom og aggressive misjonærer fra nabolandene lokker ungdommen til voldelig ideologi.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lett påvirkelige

– Ungdommen er så sårbar og altfor lett å påvirke. Familiene i Niger har ikke ressursene til å utdanne ungdommen selv. Det er så mange i dette landet som lever under fattigdomsgrensen, og hvis noen tilbyr ungdommen penger for å gjøre noe, så gjør de det, sier imam Alou Hama Maiga.

Han har selv opplevd den aggressive rekrutteringen, forteller han til Leine Søgård.

– Islam i Niger er en fredelig religion, men grensen vår er veldig porøs, og det kommer såkalte geistlige fra Nigeria som maner til vold her. De er ikke gode religiøse ledere, men ekstremister som ønsker at folk skal konverteres uansett om de vil eller ikke, om nødvendig med et våpen rettet mot seg. Til min landsby kom det en konvoi med 30 biler for å misjonere. De hadde ikke fått tillatelse, og jeg truet med å kontakte myndighetene om de ikke reiste innen en halvtime.

LES OGSÅ: 30.000 rømmer hjemmefra hver dag

Må godkjennes

Det er det tradisjonelle systemet i Niger, forteller Aboubacar. Ingen får misjonere eller undervise om islam uten godkjenning fra de lokale lederne. Det hindrer omfattende rekruttering i landsbyene, men mange av de unge har ikke familie å ta vare på eller et levebrød som binder dem til hjemstedet. Derfor frister løftene om penger og tilhørighet dem over landegrensene. Nå vil han jobbe med holdninger.

– Lederne må nå ut til de unge, men ikke bare med formaninger om hva de ikke skal gjøre. Vi må gi de unge perspektiv, de må føle at lokalsamfunnet har forventninger til at de tar ansvar. Vi må forklare dem at selv om de ikke har en utdanning, selv om de ikke føler at det er bruk for dem nå, så har de en rolle å spille i landets fremtid.

Og det er avgjørende at de lykkes.

– Nå som vi ser at ekstremismen begynner å spre seg må vi ikke vente. Vi må handle nå. Det kommer til å være en vanskelig periode, på grunn av alt som skjer, og regjeringen og landet trenger all den støtten den kan få til å opprettholde den gode trenden for fred og sikkerhet, sier forteller Aboubacar.

Radikalisering også innenfra

– Islamiseringen kommer ikke bare fra landene rundt, sier Egil Mongstad i Strømmestiftelsen. Kristne i landet mener det politiske klimaet er i endring.

– Da 70 kirker brant den 17. januar i år, ville flere tenke at nå var det en religiøs konflikt mellom kristne og muslimer som blusset opp. Alle mine kilder sier at det som skjedde var en politisk aksjon styrt av en misfornøyd opposisjon som over lang tid hadde planlagt et opprør mot presidenten. Da han reiste til Paris for å gå i tog for ytringsfrihet, brukte opposisjonen den sjansen til å iverksette sine planer som gikk ut på å brenne kirker, sier Egil Mongstad i strømmestiftelsen.

Han snakket med kristne kirkeledere i landet som var bekymret for det de mener var en planlagt polarisering av Niger.

– Det ble rekruttert ungdommer i tenårene til å plyndre og sette fyr på kirkene. De ble betalt for det og fikk motorsykler. I tillegg ble det sendt ut biler med bildekk for å nøre opp under ilden og for at det skulle brenne lenger. Alt nøye planlagt. Håpet var å skape så mye uro at militæret måtte settes inn og dermed var det ikke mulig å unngå et statskupp, påstår kirkelederne.