Verdens beste teater

Det kan nok gjøres annerledes, men neppe bedre når Gísli Örn Gardarsson kryper, klatrer og klyver langs vegger og tak etter at han er forvandlet til insekt. I forestillingen som han har dramatisert, regissert og selv spiller hovedrollen i, samles trådene i novellen til et fortettet hele, uten at en eneste av Kafkas detaljer, nyanser og sjelelige krumspring er gått tapt.

Våkner som insekt. Forvandlingen handler om den unge salgsmannen Gregor, som en morgen oppdager at han er forvandlet til et insekt. Han har ikke kommet seg på jobb som han pleier, og han kan ikke gjøre seg forstått for familien når de oppdager hva som er skjedd. De reagerer med avsky, og støter ham gradvis ut av sin velordnede tilværelse.

Originalmusikk. I sceneversjonen blir vi kjent med dem under Nick Caves stillferdige ouverture. Den australske rockelegenden har skrevet originalmusikk til Gardarssons oppsetning - som forøvrig har gått sin seiersgang verden rundt og nå er satt opp med Nationaltheatrets skuespillere - og skapt et uttrykk som understreker, men aldri overdøver det som skjer på scenen. Mens melodien setter seg, ankommer familien til frokost: Moderen (Gisken Armand), Faderen (Ingvar E. Sigurdsson) og søsteren Grete (Ine Jansen). Stua er trang, mørk og nedslitt, og hendelsesforløpet delt. I første etasje inntas frokosten etter fast mønster, ovenpå kryper Gregor omkring i noe som ligner vektløs tilstand. Rommet hans er innrettet med bakveggen som gulv, og perspektivforskyvningen understreker ubehaget i Kafkas tekst.

Avsky. Gradvis utstøtelse. Selv om Gregor kan snakke så publikum forstår ham, skjønner ikke familien hans hva han sier. Med stigende avsky håndterer de det de oppfatter som et ekkelt kryp, og selv om de til å begynne med føler omsorg for ham, skjer det en gradvis utstøtelse. Språklig gjennom en overgang fra «han» til «det», fysisk ved at de ribber rommet hans for inventar og glemmer å gi ham mat. Som publikum ser vi dobbeltheten: Hans fortvilte kamp for å gjøre seg forstått og hans stigende ensomhet i det avlåste rommet - og familiens krampaktige forsøk på å late som ingenting. Også familien forvandler seg; siden Gregor har vært hovedforsørger, må de skaffe seg arbeid. Og siden de har flere rom på loftet, hyrer de en leieboer. Hr. Fischer (Christian Skolmen) ankommer i ulastelig antrekk og maskulin prakt, og i en fase beveger forestillingen seg på grensen til kriminalkomedie.

Under idyllen. Men skuespillerne glemmer aldri hvilken forestilling de er i, og behersker den hårfine balansen mellom vilter komedie og avgrunnsdyp tragedie. Og skulle vi som publikum glemme hva vi ser mens familien strever med fasaden, går det aldri lenge mellom hver gang insektet på loftet beveger seg, et vesen som fortsatt lengter, elsker, sulter og sørger som et menneske. Gísli Örn Gardarssons spill er halsbrekkende akrobatisk, men selv om han henger opp-ned og på langs i det som ser ut som umulige bevegelser, er de fysiske prestasjonene alltid underlagt rollens krav.

Gjennom sin forvridde og langlemmede kropp formidler han desperat fortvilelse, og når han til slutt bestemmer seg for å forsvinne, skjer det i en blanding av mørk skjønnhet og lysende sirkuskunst. Helt i pakt med stemningen i Kafkas tekst, men fullstendig på teatrets premisser. Da skjer det en forvandling i forestillingen også, nye rom åpner seg, og familien går for å hylle våren. Mens halsen snører på tilskueren. For under idyllen ligger Gregors døde kropp, skjøvet ut av bevisstheten, men ikke av virkeligheten.

Symbolkraft. Som både programheftet og forhåndsomtalen påpeker - med rette - har alle familier, hvert eneste samfunn, og hver enkelt av oss sin versjon av uhyret på loftet. Likevel «forteller» ikke forestillingen noe som helst, men virker gjennom sin symbolkraft - som all stor kunst gjør.