Religionen forstår mennesket godt

Den belgiske regissøren vant Gullpalmen i Cannes for Barnet. Den handler om en far som selger sin førstefødte sønn.
Handlingen er et ekko fra det samfunnet som omgir oss. Bruno skjønner ikke hva et farskap innebærer. Han er faktisk nødt til å kaste barnet fra seg for å innse hva det vil si å være far, sier Dardenne til Vårt Land.

Ansvarsløs. I Barnet er Bruno far, men fremstår som et barn. 20-åringen har ingen ansvarsfølelse for den nyfødte, og ender med å selge ham mens han er på vei for å registrere farskapet.
Jeg ønsker ikke at tilskuerne skal fordømme ham, men at de skal gården samme veien som Bruno og oppdage sitt eget følelsesliv. Filmen har mange små øyeblikk der det hender ting i ham som han selv ikke er oppmerksom på. Og etter hvert får han en opplevelse av ansvar.
Er ansvarsløshet et nøkkelord for vår tid?
Folk er mer interessert i å mele sin egen kake enn å være ansvarlig for sin neste. Hvis noe er typisk for vår tid, så er det narsissismen. Bruno er et barn av denne tiden.
Dardenne er opptatt av å ikke demonisere en type som Bruno. Hovedpersonen i filmen hans er både levende og morsom.
I hvilken grad ser Bruno på sønnen sin som et selvstendig menneske, og ikke som en vare?
Det er nettopp spørsmålet. For ham er det ikke forskjell på det å være far og det å selge sønnen sin. Mennesker har til alle tider solgt og gitt bort barn, men for Bruno er det ikke engang nødvendig.

Den bortkomne far. Bibelen forteller om den bortkomne sønn. Er Bruno en bortkommen far?
Ja. Og han er et fortapt barn. Men Bibelens fortelling handler også om brødresjalusi, som ikke er et tema her. Men jeg er enig i at filmen kan tolkes religiøst, i den forstand at religionen forstår mennesket godt, leser mennesker godt. Filmen handler jo om forsoning og skam.
Han trekker inn fortellingen fra Mosebøkene om Josef og brødrene hans når han skal forklare en viktig scene.
Bruno har hele tiden vært ute av stand til å relatere seg til barnet sitt, men Sonja tilbyr ham tilgivelse. Josefs brødre solgte ham til Egypt, men han tilga dem senere. Han tar imot brødrene sine og gråter. I filmen er det den skyldige, nemlig Bruno, som gråter. Det er en forsonende gråt. Forståelsen kommer gjennom tårene, sier regissøren.

Lov og kjærlighet. Også hos Dostojevskij finner vi en Sonja, i boken som kanskje kunne vært en alternativ tittel for Dardenne-brødrenes film, Forbrytelse og straff. Men Sonjas kjærlighet til Bruno er ikke nok til å forandre ham, ifølge regissøren.
Kjærlighet er ikke tilstrekkelig i seg selv. Loven må også inn i bildet for Bruno, som bare er opptatt av nytelse, sier Dardenne.
Luc Dardenne håper å nå inn hos kinopublikummet på samme måte som Bruno til slutt når inn i seg sitt eget følelsesliv.
Følelsene har med moral å gjøre, uten at vi skal tilføre moral en form for strenghet. Men det ligger noe skjønt i det å respektere et annet menneske.