Notto og Ralph brevveksler om troens vei

Vårt Land har bedt dem skrive brev til hverandre. Gåten Jesus heter Notto Thelles bok av året. Ralph Ditlef Kolnes forteller historien om sin tro i boken Skjulte rom. Her er brevvekslingen som har vært publisert i Vårt Lands papirutgave.

Nottos første brev

Publisert: 30.10.2009

TeologiprofessorNotto Thelle(t.h.) har skrevet boken Gåten Jesus. Ralph Ditlef Kolneshar skrevet om sin egen troshistorie i boken Skjulte rom. Vårt Land har bedt de to forfatterne «brevveksle» om sine erfaringer med å skrive bøkene og de refleksjoner de har gjort seg ved å lese den andres bok.

Jeg har lest din troshistorie med gjenkjennelsens glede, ikke fordi våre liv og våre bøker er så like, men fordi du våger å åpne noen av dine «skjulte rom» og lar oss få gløtte inn. Du skrev en gang om en av mine bøker at jeg bruker «egne angstkilder som drivkrefter mot en større tro». Da tenkte jeg at du visste hva det dreide seg om. Din bok rommer angst og ensomhet, oppbrudd og lengsel og mye annet vi ikke så lett snakker om, og du bruker det som materiale for egen bearbeidelse. Du beveger deg mot en tro som alltid har vært der, men som du bare kan fastholde ved å slippe tak i mye av det som var. Din troskap kommer til uttrykk i ditt opprør, og din bekjennelse lever i spenningen mellom stillheten og ordene.

Jeg tror vi har noe å si hverandre, og hermed begynner den samtalen Vårt Land har utfordret oss til. Jeg ser at vi møtes på en rekke punkter: Vi er begge pilegrimer som har vandret langt i troen og i livet uten å vite helt hvor vi ender. Vi har brutt opp fra en pietisme som fremdeles sitter i oss som behov for livsnær pietas (fromhet eller spiritualitet). Vi vet at vi bare finner Gud om vi også kommer til oss selv og omvendt. Vi drømmer om en poetisk og musisk teologi som åpner for det mysterium som befinner seg mellom ordet og det usagte. Vi åpner ikke våre skjulte rom for å dele private hemmeligheter, men fordi vi møter andre der. Vi har vel begge også en «inste grind» der vi er alene med oss selv, og vi ønsker å respektere andres grenser.

Samtidig må jeg innrømme at våre bøker er ganske forkjellige. Du skriver din egen svært personlige troshistorie. Jeg skriver om Jesus. IGåten Jesusgir jeg ordet til andre og forsøker å lytte til de mange stemmene i Det nye testamente. Men en oppmerksom leser vil nok fornemme min stemme sammen med de andre, min egen troshistorie veves tett inn i fortellingen. Også min bok er et oppbrudd fra jesusbilder som ikke holder, en protest mot monotonien i tradisjonell forkynnelse. Den sier et stillferdig men tydelig nei til dem som reduserer Jesu liv til én fortelling, én hendelse, én forklaring: at Jesus kom for å dø på et kors, at han er sonofferet som tok bort Guds vrede, og at alt det andre ikke er så viktig. Hvis min tro skal leve, trenger jeg mangfoldet av stemmer, de ulike forklaringene, i bevisstheten om at det siste ord ikke er sagt.

Du er opptatt av at musikken åpner for mysteriet. Mitt perspektiv i denne boken er også inspirert av musikken: polyfoni, de mange stemmene som spiller med hverandre og mot hverandre. De første kristne hadde ikke forklaringen på Jesu død. De forsøkte å forstå ved å fortelle, og deres stemmer peker inn mot et mysterium som ikke kan samles i én forklaring eller ett dogmatisk system. Det får vi komme tilbake til.

Hilsen Notto

*

Ralphs første brev

Publisert: 02.11.2009

«Din troskap kommer til uttrykk i ditt opprør,», skrev Notto Thelle til Ralph Ditlef Kolnes i sitt første brev.

Å skrive brev til deg offentliggjort i avisen Vårt Land det er en ny erfaring, en ny sjanger for meg. Jeg skriver med andre ord ikke bare til deg, men til de mange ukjente som daglig prøver å orientere seg og søker noen ledetråder i flommen av begivenheter som vi, så godt vi kan, prøver å tolke, forstå og koble sammen med dette unike vi kaller: Mitt liv.

Blant alle ukjente lesere, er det nok særlig en gruppe jeg har i tankene mine jeg vil skrive for dem som aner hulheten i de altfor ferdige svarene på hva meningen var med disse årene vi vandrer på vår pilegrimsreise gjennom livet.

Jeg er en av dem. Det er du også, Notto. Det skjønner jeg, der du tar meg og lar meg møte persongalleriet av bibelske skikkelser. Der de alle, hver på sin måte, gjør sine egne erfaringer i møte med Jesus: Forkynneren, helbrederen, veilederen. Så mange stemmer, så mye undring, så mye tvil og forvirring, så mange protester og så mye hengivelse og tiltro.

Og midt i dette koret av ustemte røster hvem skal jeg lytte til? Hvem gir meg et så klart, et så tydelig og tillitvekkende bilde av denne mannen, at jeg kan si: «Slik nettopp slik er han. Han jeg bekjenner, Han jeg tror på, Han som lytter til mine bønner».

Slik jeg leser din bok, Notto, finnes ikke dette ene, altoverskyggende utsagnet: «Slik og bare slik er Han.» Jeg vet at du har rett. Ingen av oss, slik det også var for hans venner den gang kan si: «Vi har ham nå. Under full kontroll. Ferdig definert. En gang for alle.»

Er det derfor Martin Lønnebo kan si: «Hvis et menneske kommer med en beskrivelse som er entydig og dessuten utgir seg for å være uttømmende la være å lese den».

Men din bok, Notto, den leser jeg. Fordi den ikke er skrevet av en mann med påtatt autoritet og med en løftet pekefinger. Jeg leser den fordi dine teologiske kunnskaper ikke har drept pilegrimsinstinktet i deg. Og slik gir rom for det i meg som søker videre i dette uoversiktlige, hemmelighetsfulle landskap som kalles Guds rike, hvor Han, den gåtefulle vil være midt iblant oss. Ja, kanskje mer: Han vil være i oss, ett med oss. Uadskillelig for oss som ikke kan unngå å mumle navnet hans: Jesus Kristus. Og som med ujevne mellomrom gjentar dette navnet. Fascinert av Ham som er så nær, så ubegripelig Guds egen hemmelighet, overgitt til oss søkende mennesker. For å gi oss det minimum av trygghet som lar oss gå oppreist i livsturbulensen.

Jeg sier: Et minimum av trygghet. Ikke mer. For store doser trygghet stanser oss på veien. Selvsikkerheten overtar og dreper pilegrimsinstinktet, skapt av Ham som gav oss et liv å leve, pluss noe mer: Et avtrykk, et bilde av seg selv, plantet dypt i våre hemmeligste rom. Vi bærer det med oss, riktignok ganske herjet og ødelagt, men vi bærer det med oss: Guds eget bilde.

Er dette drivkraften for pilegrimen? At vi for hvert nytt skritt på veien aner litt mer om hva dette bilde forteller oss: Gudsbarnets bilde. Som den gåtefulle Jesus kom for å gjenopprette i oss. Vi, som er så fylt av oss selv, at vi på en smertefull, men nødvendig måte blir tvunget til å erfare det jeg kaller «et lykkelig øyeblikk av personlig sammenbrudd».

Knust. For å bli hel. Miste. For å få. Tape. For å vinne.

Hilsen Ralph

*

Nottos andre brev til Ralph

Publisert 18.11.2009

Kjære Ralph.

Takk for dine tanker om pilegrimsinstinktet som bryter inn i våre liv og skaper uro og oppbrudd. Barndommens fromme folklore ble for trang, du fikk klaustrofobi av den ferdig definerte troen. Du kastet deg over teologi og intellektuell søken, men også teologien sviktet deg. Gud var ikke i systemene, ordene ble tømt for mening. Du reiste hjemmefra av hjemlengsel, du måtte bort for å komme til deg selv og finne Gud igjen - bortenfor ordene og definisjonene. Du kjenner fremdeles anfektelsens rastløse søken, men lever i ventingens nåde.

Jeg opplevde nok et tilsvarende oppbrudd fra min egen oppveksts pietisme og ferdigdefinerte teologi, men det var møtet med Østen som for alvor vekket pilegrimsinstinktet. Mine buddhistiske venner var ikke interessert i ord og begreper og forklaringer, men erfaring og liv. Det gikk opp for meg at jeg talte om troen som et hus jeg ikke selv bodde i. Jeg nølte med å innrømme hvor alvorlig det var, men mine drømmer avslørte meg: Jeg brente opp møbler og innbo i barndomshjemmet, jordens grunnvoller ble rokket, og stormer truet med å suge båten i dypet. Så måtte jeg gi meg på vandring, uten at jeg ante hvor veien gikk. Men både du og jeg lærte at anfektelse og tvil og oppbrudd er troens følgesvenner.

Flere av mine små bøker beveger seg i grenselandet mellom Øst og Vest - jeg måtte ha plass til den livsvisdom og erfaring jeg hadde fått i møte med østlig visdom. Østen lokket meg til å lese Bibelen med nye øyne. Det var mine buddhistiske venner som fikk meg til å forstå hvor radikal Jesus var. Samtidig måtte jeg finne et troslandskap som hadde rom for spenningene og motsetningene i mitt eget liv. Jeg måtte finne et språk for tro som jeg selv kunne tro på.

Det er vel først i min siste bok jeg for alvor har våget å nærme meg troens aller helligste: Jesu kors og død og oppstandelse. Når jeg har kalt boken Gåten Jesus, er det i dyp respekt for det mysterium Grundtvig kalte korsets gåte. Det har vært den lengste og vanskeligste delen av min pilegrimsvandring. Lang fordi det var så mye indre motstand, vanskelig fordi det skaper angst og smerte å slippe tak i det man har fått innpodet som evangeliets sentrum. Men det var ikke sentrum jeg slapp tak i, snarere de mange forenklingene og forklaringene som gav seg ut for å gi fasit på mysteriet.

Kjære Ralph. Du skriver selv om Jesus som Guds egen hemmelighet, overgitt oss søkende mennesker. Han som er så nær og samtidig så gåtefull. Men jeg må innrømme at jeg blir urolig når noe av det eneste du sier om Jesu korsdød, er din beskrivelse av messen der alteret blir slaktebenken med det blodige offer(s. 192). Du har sans for drama og sterke uttrykk, og jeg vet at for deg er ordene båret av en lovsang som sprenger ordenes trange rammer. Men slike ord er samtidig så ubeskyttet og blir så lett misforstått at jeg vil utfordre deg til å spørre om ikke slike uttrykk - i alle fall for en tid - burde få hvile i fred, slik at vi kan la andre bilder og metaforer tyde korsets gåte.

Hilsen Notto

*

Ralphs andre brev til Notto

Publisert 20.11.2009

Kjære Notto.

Du skriver om hvordan nattens drømmer avslørte det dine tanker ikke ville innrømme: At dine ord om troen lignet på et hus du selv ikke kunne bo i. Slik måtte du, som jeg og utallige andre begi deg på vandring uten oppmerkede stier og med utydelige veiskilt. En skjebne du deler med alle pilegrimer som søker et troslandskap der det er rom for de spenninger, de motsetninger du bærer med deg. Målet er, som du sier: Å finne et språk for tro som du selv kan tro på.

Hvem kan skape et slikt språk? Som fullt ut er dekkende for dine og mine usensurerte livserfaringer slik nattens drømmer overfaller oss og speiler det tankene våre nekter: Våre dypeste nederlag. Våre dypeste lengsler.

Hvem kan skape et språk som forløser innkapslede smertepunkter og gjennom-lyser dette gåtefulle, som er deg og meg? Slik at vi, som ufortjent gave, kan ane mer av det vi kaller mening, hensikt med livet vårt.

Kjære Notto, tenk om du eller jeg en dag kunne si: Hør her ... nå har det skjedd. Se her ... les hva jeg har skrevet. Der er det språket jeg har brukt år på å skape. Nå er det ferdig. Se ... her kan du lese det språket som jeg kan tro på. Som dekker hele spekteret av troens og tilværelsens veldige vokabular. Alt fra tvil og mismot til trosstyrke og livsmot.

Men vi vet det jo, dette er utopi og ikke virkelighet. Det vi skriver er formuleringsforsøk på en tro som alltid glir ut av hendene våre der vi prøver å fange den. Det er vondt for et søkende intellekt. Og på samme tid er det et håpstegn. Vi skjønner da at vår kunnskapstrang kan stenge for til-bedelsen, for ydmykheten i møte med «en gåte som ikke er til for å løses, men for å finnes» (Pär Lagerkvist).

I boken din, Gåten Jesus, nærmer du deg troens aller helligste, Jesu kors og død og oppstandelse. Du rører ved et drama som er lovprist og hånet, tilbedt og avvist. Det aller helligste med en virkningshistorie som aldri tar slutt. Den lever som en understrøm i kirkens liv ... i mitt liv. I alle troendes liv. Også der vi bare forstår brokker og biter av mysteriet: Kristus her og nå. Virkelig til stede hvor gåten vi ikke kan løse, finnes. Men da kledd i brød og vin som presten løfter fra alterstedet. Før forvandlingen: Kristi egen kropp. Hans eget blod.

At den plettfrie, hvite alterduken med sine sirlige sting og vakre broderier, skapt av hender som slik vil hylle den oppstandne ... at denne hvite duken dekker et bord som også er kalt slaktebenken ... det skjønner jeg godt, Notto, at du reagerer på. Fordi tankene da går i retning av den hevngjerrige, straffende Gud som vil se blod. Som krever sonoffer der den syndfrie lider på andres vegne.

Her rører vi ved noe som vekker avsky ... hva slags Gud er dette? Men, tenker jeg, det er jo også på samme tid en Gud som selv lider. Som selv, i enhet med Sønnen, kjenner smerten, og som taper og dør. Og derfor, fullt ut, kjenner alle verdens tapere.

Men der jeg, som prest i Uranienborg kirke, kneler etter innstiftelsesordene under nattverdsfeiringen, vet jeg: Aldri har jeg vært så nær et språk jeg kan tro på, aldri har jeg vært nærere den virkelighet der mine egne ord blir tause.

Jesus Kristus. Her og nå. Levende ... for at jeg skal leve.

Da tenker jeg: Finnes det et større ord enn dette: Credo ... jeg tror ...

Er det først liturgien, de hellige handlingene og kirkens bønner som skaper språket for en tro jeg selv kan tro på? Som et fortettet, uovertruffet nærvær fra den oppstandne.

Hilsen Ralph.

*

Nottos tredje brev til Ralph

Publisert 30.11.2009

Kjære Ralph.

Jeg vet ikke om det er de mørke og dystre høstdagene som gjør at vår samtale blir så alvorsstemt, eller om det er våre bøker som åpner for tunge tema. Men de inneholder jo så mye annet også!

Kanskje vi skulle snu på det og nærme oss fra en annen kant. Du er selv opptatt av musikken og gudstjenesten som de viktigste uttrykkene for tro. Musikk er å spille, og gudstjeneste er å «synge og leke for Herren». Kanskje vi heller skulle konsentrere oss om det i troen som gir oss mot og glede og håp, det som får oss til å reise oss og gripe det livet Gud har gitt oss. Du har da også leken og livsgleden i deg. Jeg vil gjerne høre hva det er som gir deg livsmot og glede. Jeg vet noe om livets alvor og kriser, men også leken og utfoldelsen. Det vil jeg gjerne skrive om.

Men først vil jeg avrunde vår samtale om kors og soning. Jeg fikk et brev fra en ukjent leser. Han takket for at jeg i Gåten Jesus satte spørsmålstegn ved den ensidige konsentrasjonen om Jesu død som sonoffer. Samtidig var han skuffet fordi jeg holdt fast på offerperspektivet. For ham gikk det på gudsbildet løs.

Jeg forsøkte, slik du gjør det i ditt brev, Ralph, å understreke at det ikke dreier seg om en lunefull guddom som krever offer og straff, men at korset er uttrykk for Guds egen smerte. Det er Gud selv som, «i enhet med Sønnen, kjenner smerten, og som taper og dør», som du skriver. La oss for all del holde fast på det som hovedanliggendet i denne læren.

Men jeg lurer på om ikke den ukjente leseren har rett. For det er noe som ikke stemmer med de gudsbildene som preger den tradisjonelle læren om son-offeret. Hvis det er sant at Jesus viste oss hvem Gud er, tror vi på en Gud som bryter de tradisjonelle forestillingene. Ifølge tradisjonen representerer Gud allmakten som ikke gir rom for opprør, mens Jesus viser oss en guddom som gir avkall på makten og stoler på at kjærligheten er sterkere. Tradisjonen taler om Guds ære som ikke må krenkes, mens Jesus uten motstand aksepterer vanæren. Tradisjonen taler om helligheten som ikke tåler urenhet, men Jesus skyr ikke de urene og vanhellige det er hans egen renhet som smitter. Tradisjonen beskriver Guds fullkommenhet som ikke må besudles av menneskets synd, men for Jesus består Guds fullkommenhet i å gi rom for onde og gode, rettferdige og urettferdige. Om vi lærer av hans fullkommenhet, vil også vi velsigne den som forbanner oss og gjøre vel mot den som hater oss (Matt 5:44-48).

Jesus talte nok om Gud i det høye ham tilhører makten og æren i evighet. Men Guds makt er annerledes enn fyrstene i Jesu samtid. Han må ikke forveksles med høymiddelalderens føydalherrer, hvis ære må gjenopprettes gjennom juridiske transaksjoner og erstatning eller godtgjørelse (satisfaksjon). Han går på vers av våre forestillinger. For Jesus viste oss en guddom som var nær der ingen ventet at Den høyeste skulle sette sine føtter: I det lave, hos de foraktede og utstøtte og nedtråkkede, hos verdens korsfestede. Gud vil ikke offer, men barmhjertighet, sa Jesus.

Hver søndag synger vi: «Ære være Gud i det høyeste!» Samtidig burde vi kanskje med enda større glede synge: «Ære være Gud i det laveste!»

Dette gir meg glede og livsmot. Men mer om det senere.

Hilsen Notto

*

Ralphs tredje brev til Notto

Publisert 07.12.2009

Kjære Notto.

Jeg blir ikke ferdig med hovedtemaet i din bok: Korsets gåte. At smerten er det innerste i Guds kjærlighet. At den som ikke kan lide, heller ikke kan elske. Og at ordet lidelse ikke står for noe abstrakt eller fortidig, men for noe brutalt nærværende. I alle sine avskygninger. Nå. I dag. I denne sammenheng nevner du Elie Wiesel og hans erfaringer fra Auschwitz.

Jeg, som kanskje har for romantiserende forestillinger om kirken som det hellige rom og henter trygghet og identitet fra salmer og liturgier blir i små øyeblikk hentet ut fra denne beskyttelse. Øynene mine blir tvunget til å se, se dette ordløse hos dem som glir forbi meg, se ansiktstrekk som forteller om ensomhet, om smerte. Tvunget til å se ... se de bilder som skapes straks ordene Pakistan, Afghanistan eller Guantànamo blir nevnt.

I slike øyeblikk blir uttrykket «Korsets gåte» noe annet enn teologisk retorikk. Derfor kunne følgende ord fra Elie Wiesel like godt vært skrevet i dag. Selv om aktørene er andre.

«SS hengte to jødiske menn og en gutt foran de andre fangene. Mennene døde raskt. Guttens dødskamp varte en halv time.

Hvor er Gud? Hvor er han, spurte en mann bak meg.

Gutten hang i tauet og ble pint. Mannen ropte igjen:

Hvor er Gud nå?

Og jeg hørte en stemme inni meg:

Hvor er han? Her er Han, han henger der i galgen.»

Jeg ville lage en sang, en vise om dette, et slags Gloria med motsatt fortegn.

Som du har etterlyst, Notto. Ikke ære være Gud i det høyeste. Men ære være Gud i det laveste. Jeg kan synge om dette for deg, Notto, når jeg treffer deg, men teksten er slik:

Tauet dingler i galgen

og fangene ser mot øst.

Det er jøder denne gangen,

to menn og en gutt er først.

Se vår pine, Gud og Far,

redd oss, frels oss og vær snar.

(omkved)

Føtter står bare på bakken,

dagen er isnende kald.

Løkken strammer om nakken,

to menn i et siste fall.

Det blåser en vind over leiren,

fanger står tause og ser:

En bøddel er trygg på seiren,

ansiktet skinner og ler.

Det er gutten de nå skal henge,

han er liten og spinkel og lett.

Dødskampen varer så lenge

en halvtime hang han i

strekk.

En fange hvisker i pine:

Min Gud, min Gud og Far,

du er ikke her blant dine.

Kom, skynd deg og vær snar.

Fra døden og tauet og

fangen,

fra vind og hvert offerlam

stiger den eldgamle sangen:

Der ser du din Gud, i galge

og skam.

Så lite, så tilsynelatende malplassert slike ord passer inn i et vakkert kirkerom. Men det er i dette som skurrer så sterkt, det er i dette spenningsfeltet mellom det store mørket og det evige lys at Kristus nær. Hver gang du og jeg roper fra vårt eget tomrom hvor vi kjenner at vi er i ferd med å bryte sammen. Før vi opplever et nærvær, sterkere enn noen gang før.

Kyrie og Gloria hører sammen. Det brutale og det sakrale hører sammen. Det ene kan ikke nevnes uten det andre:

Ære være Gud i det laveste.

Ære være Gud i det høyeste.

Hilsen Ralph

*

Nottos fjerde brev til Ralph

Publisert 17.12.2009

Kjære Ralph.

Takk for ditt vakre og brutale dikt om Gud i galge og skam. Det gjør inntrykk. Kristentroen ser ikke Gud bare i det vakre og sterke og storslagne, men i det heslige, svake og foraktede. Det sier noe om livets mørke dybder, men uttrykker en visdom som også er lys og forventningsfull: Intet menneskelig fremmed for Gud, vi er alle merket av guddommen i dypet av vår menneskelighet, og han viser seg der vi minst venter å finne ham.

Nettopp dette er et godt utgangspunkt for å ta opp det ubesvarte spørsmålet fra mitt forrige brev: Hva er det som gjør at vår tro fremdeles lever etter et langt livs vandring? Mange med vår bakgrunn går jo den motsatte veien, bort fra tro og kirkeliv og noen har endog gode grunner til å gjøre det.

Du nevner selv direkte og indirekte noen inspirasjonskilder som jeg gjenkjenner: egne livserfaringer i krise og vekst, vennskap og møter med mennesker, stillheten i meditasjon og ettertanke, musikk, kunst og litteratur. Bibelen er der selvsagt. Jeg fornemmer at du har større glede av skjønnlitteratur og poesi enn såkalt oppbyggelig litteratur. Ditt virkelig faste punkt i tilværelsen ser likevel ut til å være gudstjenesten stedet der vi kan bære frem oss selv i lovsang, tilbedelse og bønn, og der vi mottar Guds gaver i ord og sakrament.

Jeg følger deg der også. På tross av frustrasjoner i forhold til tro og kirkeliv er kirken min mor og mitt hjem, for å si det tradisjonelt. I kirkens rom får min rotete tilværelse retning, livet tydes i et større mønster. Men jeg opplever nok at jeg har hentet like mye inspirasjon fra det jeg kaller troens grenseland: mange års arbeid i møte med østlig spiritualitet, den kontinuerlige samtalen mellom tro og vantro, spenningen mellom teologi og andre sannhetssøkende vitenskaper, dikternes baling med livets store tema.

Det viktigste for meg har nok vært grenselandet der tro møter tro. Etter noen års arbeid som misjonær i Japan opplevde jeg at ordene brøt sammen. Grenselandet krevde meg til regnskap, det var mye som tæret på troen. Men det var også grenselandet som fornyet min tro. Det var blant annet mine buddhistiske venner som fikk meg til å gjenoppdage evangeliene. De hadde liten sans for kirkeliv og kristen dogmatikk, men de ble utfordret og fascinerte av Jesus. «Hvis dette er kristendom», sa en gammel buddhistisk filosofvenn etter å ha lest evangeliene, «da er jeg en kristen». Andres blikk kan hjelpe oss til å se nye ting. Andres ører kan gjøre oss var for stemmer vi ellers ikke legger merke til. Grenselandet ga min tro et større rom og utfordret meg til å lete etter et språk jeg selv kunne tro på. Grenselandet åpnet Skriften og ga meg et nytt blikk.

Der er kanskje disse erfaringene som gjør at jeg er så opptatt av evangelienes polyfoni: de mange stemmen som tyder Jesu liv. Det var monotonien i tradisjonell forkynnelse som gjorde at ordene ble tømt for innhold. I grenselandet skjønte jeg at Jesus ikke bare hører hjemme i kirkens rom og i kristne miljøer, men at han også møter oss der ute hvor vi ikke venter å finne ham. Det burde jeg ha visst i utgangspunktet, for han krysset selv grenser og møtte mennesker der ingen trodde Gud ville sette sine føtter.

Jeg innså at grenselandet ikke bare var der ute, men i mitt eget sinn.

Hilsen Notto.

*

Ralphs fjerde brev til Notto

Publisert 18.12.2009

Kjære Notto.

Gjennom tette lag av støv og fortid lyser det fremdeles av troskamp og teologisk briljans fra kirkens dogmer. Vedtatt på glemte kirkemøter. Av teologer som prøvde å forme lærebygninger som uttrykk for guddommelige sannheter. Slik at mennesker som lengtet etter Guds nærvær i et turbulent liv ikke skulle bli overlatt til sin egen forvirring og uklare trosoppfatning. Og slik at kirkens dyrebare tro skulle voktes mot avvik og vranglærens skumle krumspring.

For noen er kirkens dogmer en trussel. Og oppleves som maktmisbruk og overgrep, lik bommer som stenger for videre utforskning og vandring på livsveien. Dogmatisk kristendom? Som nekter oss frihet til egne valg og egne trosoppfatninger.

For andre ligner vedtatte lærebygninger mektige søyler i en veldig katedral. Som støtter og bærer helligdommen og gir holdepunkter til dem som frykter villfarelse og faren ved å havne alene i en åndelig ødemark.

Det er slik med meg, Notto, at når jeg kjenner svimmelheten, når jeg står ustøtt og en uro som nektet å slippe taket, da støtter jeg meg til disse søylene. Og tenker: Her kan jeg holde meg fast i en større tro enn den jeg selv kan bære. Her kan jeg bli renset for uverdige og falske forestillinger. Her kommer tryggheten til meg, sendt inn i min egen tid, inn i mitt eget liv. Som en ettervirkning fra fortiden. Fra Jesu disipler, fra ørkenfedre og helgener, fra martyrer og troshelter. Og fra lærde teologer, som i tjeneste for kirkens tro ville kaste et forklarelsens lys over Skriftens «egentlige mening». Hentet ut fra dunkelheten ved hjelp av et søkende intellekt, veiledet av Guds Ånd.

Men dogmer, læren om kristen tro, er mer enn lærebøker og gulnede dokumenter, mer enn formuleringer, inneklemt mellom boksidene. De lever, de synger seg inn i oss. Som hymner, trosbekjennelser og bønner. Slik skapes et enestående språk som er kirkens eget: Tilbedelsens og liturgiens. Oppgaven til dette språket er å gjøre det guddommelige mysterium nærværende. Slik at det blander seg inn i våre fordommer, løser oss fra dem. Selv om de sitter dypt og inngrodd, tegnet inn i vårt selvbilde av motstridende livserfaringer og tilværelsens paradokser. Før vi aner: Det er jo her vi finner oss selv, i det hellige rom. Som åpner et helt univers for oss. Det er jo her Han er, den oppstandne. Like sterkt til stede hos dårer som hos de skarpsindigste teologer.

Så mye i oss som er utilgjengelig. Så mye i oss som er gåter. Vi bærer det med oss, ofte innestengt i kroppens arkiv, i våre skjulte rom. Dit våre tanker ikke når frem, bare Kristi nådige nærvær. Slik Han oppsøker oss gjennom de hellige ordene. Gjort virksomme ved Helligånden. Som kjenner oss bedre enn det vi selv kan drømme om. Og vil bo i oss.

Det er dette, Notto, dette utilgjengelige i meg som driver meg inn i troens verden. Ikke fordi jeg skal forstå. Men for at livet mitt kan bli gjennomlyst og tydet av Kristi nærvær.

Dogmatisk tro? I alle år har jeg lyttet til de lærdes formuleringer av troens hemmeligheter. Jeg lytter til dem. Og støtter meg til dem. Men jeg tilber dem ikke. Det lyser av troskamp og teologisk briljans fra kirkens dogmer. Men de er verken mer eller mindre enn et ofte uklart gjenskinn fra Ham som er Verdens Lys.

Er det her forskjellen ligger, mellom å vise respekt for kirkens lære og en enøyd, fundamentalistisk dogmatisme?

Jeg synes du er modig, Notto, der du på din lærde og stillfarende måte nærmer deg kirkens tradisjonelle dogmer med ditt kritiske blikk. Du brauter deg ikke inn på den teologiske samtidsarenaen i en slags overlegen kjekkhet. Du heiser ikke de store opprørsfanene. Men skritt for skritt, uten å senke blikket i møte med autoritative, dogmatiske utsagn, skraper du i den språklige overflate. For å bryte ned fikserte systemer. Som sperrer for undring og stenger for det mysterium som lever bak gjengse ord og meninger.

Det minner meg om arbeidsmåten til en billedkunstner jeg kjenner. Hun maler en person eller en gjenstand inn i bildet. Som så blir skjult under lag på lag av tempera, aske, jord og jern. Noe av dette trenger inn i billedflaten. Men mesteparten blir så skrapt bort. Slik at bare de essensielle egenskapene makter å trenge igjennom lagene.

Det er kanskje dette som er oppgaven for oss prester og teologer at vi med nølende, men modige hender, skraper i overflaten til overleverte trosutsagn. Mens vi, tross alle våre blinde flekker i øynene, lengter etter å se klart, for å feste blikket på Ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.

Hilsen Ralph.

*

Nottos femte brev til Ralph

Dogmene gir helligdommen struktur og styrke og skjønnhet, skriver Notto R. Thelle i sitt femte brev til Ralph Ditlev Kolnes i samtale om troen i deres liv.

Publisert: 11.01.2010

Du skriver om dogmene som søyler i en veldig katedral. Jeg har sans for det. Dogmene gir helligdommen struktur og styrke og skjønnhet. Vi kan støtte oss mot dem, skjule oss bak dem eller overse dem. Av og til stenger de utsynet. Men en katedral er så mye mer. Det er det åpne rommet mellom søyler og hvelv som lar oss fornemme mysteriet. Helligdommen har et sentrum som trekker til seg dem som kommer: et alter med hellige handlinger, der er bilder og tekster, lovsang og musikk. Etter hvert blir vi var skjulte hvelv som minner oss om alt vi ikke ser. Lys siver ut fra skyggene. Vi hører etterklanger av musikk og tale. Noe hvisker mot oss fra hvelvene.

Vi glemmer ofte at ortodoksi ikke først og fremst betyr «rett lære», men «rett lovsang». I tilbedelsen bærer vi frem ord og handlinger i bevissthet om at våre formuleringer ikke rommer guddommen, men viser inn mot et mysterium som aldri kan fanges i ferdige forklaringer. De store teologene som på 300-tallet brukte all sin intellektuelle kraft på å formulere våre trosbekjennelser blant annet de kompliserte dogmene om treenigheten og Kristi to naturer visste samtidig at deres skarpe definisjoner aldri kunne uttømme mysteriet.

Både du og jeg har hatt perioder i våre liv da formuleringene brøt sammen og mistet mening. Ordene stengte, Gud ble borte i belæringen. Den walisiske dikterpresten R.S. Thomas setter dette på spissen ved å sammenligne Gud med en hvit tiger i fangenskap. Det majestetiske dyret vandrer hvileløst frem og tilbake bak det trange gitteret som vi har sperret det inne bak. Med blikket fjernt rettet mot en tapt storhet puster det store dyret dypt og lengselsfullt,

slik du kan tenke deg at

Gud puster innesperret

i våre definisjoner av ham, i vånde

over uendelighetene som aldri vender tilbake

Mysteriet befinner seg mellom ordet og det usagte. Det vet vi fra poesien, der det vesentlige er å finne i det åpne rommet mellom linjene. Vi vet det fra musikken, der pausene og rytmen og stillheten er like viktige som lyden og tonene. Vi vet det fra våre egne liv, der livets kriser og livets høydepunkt aldri helt han uttømmes i ord. Vi vet det fra våre trosliv der stillheten kan være like viktig som våre bønner og lovsanger. Kirken vet det fra hele sin teologiske bearbeidelse.

Jeg hadde en interessant samtale med billedkunstneren Anne Kristin Hagesæther i forbindelse med utdelingen av Emmausprisen for en tid siden. Hun nevnte at hun bevisst unngikk å tegne Jesu ansikt, og fant andre måter å fremstille ham på hender og hud, symboler og handlinger. Hun hadde selv strevet med å vokse ut av barndommens mange flanellografbilder av mesteren, og ville ikke presse sine bilder inn på barn.

Jeg måtte tenke meg om. Er ikke min bok full av fortellinger som nettopp forsøker å tegne Jesu ansikt så klart som mulig? På en måte, ja! Men jeg kom til at jeg egentlig forsøkte å gjøre noe av det samme som henne. Evangeliene gir oss ingen bilder av Jesu ansikt. Han beskrives gjennom sine gjerninger, sine ord og sine møter med mennesker, ofte hud mot hud. Ingen av mine fortellinger og funderinger beskriver hans ansikt, men jeg håper de får leseren til å fornemme det som ligger i velsignelsens ord: «Herren la sitt ansikt lyse over deg!» Det er kanskje derfor jeg foretrekker polyfonien - de mange stemmene - fremfor ambisjonen om å ha Svaret i en entydig dogmatisk formulering eller harmonisk fortelling. De ulike bildene og fortellingene kan stå i spenning til hverandre, av og til kan det virke som om de motsier hverandre, men de peker mot det samme sentrum. Hvis ordene har sin kilde i mysteriet, kan de oppstå på ny i det lyttende menneskets hjerte.

Ralphs femte brev til Notto

Langt ut over alle solemerker og langt bortenfor det sannsynliges siste grenser makter bønnen fra urolige sjeler å nå frem til sin hemmelige adresse: Fadervår, du som bor i himmelen innrømmer Ralph Ditlef Kolnes i sitt femte brev i samtalen mellom ham og Notto Thelle.

Publisert: 16.01.2010

Du har nok merket, Notto, hvordan jeg nøler der du ber meg si noe om det som gir livet mitt livsmot og glede. Og hva det er som gjør at jeg fortsatt, midt i motsetningsfullt liv, bekjenner kristen tro.

Mye i livet mitt trekker i retning av et nei til tro på Gud. Fordi jeg ofte opplevde fravær der jeg forventet nærvær.Fordi han overlot meg i et dypt mørke, der jeg lengtet etter en strime lys.

Om jeg hadde stått alene med slike erfaringer, isolasjonen, skuffelsen da ville jeg nok for lengst forlatt kirken. Sammen med andre som vendte ryggen til kirkens tro. De mente at den sviktet i avgjørende øyeblikk. De hadde bedt sine bønner, men svaret uteble. I stedet kjente de seg lurt. Avstanden mellom kristne paroler og egen livserfaring ble for stor, de -orket ikke mer. Bønnene stilnet. De var overlatt til seg selv. Troen på Gud var en illusjon.

Etter å ha tapt i sitt personlige trosprosjekt, reagerte de med å vende sin frustrasjon mot den kristne kirke og mot alt som luktet kristenmanns blod.

Jeg kjenner meg igjen, jeg kjenner meg i slekt med slike folk. Men i stedet for å forlate kirken, gikk jeg inn i den. Gjennomsyret av tvil.

Der oppdaget jeg noe som berget meg. At en Gud som er utenfor rekkevidde, som skjuler- seg og er taus er et sentralt motiv i Bibelens mange fortellinger.

Fortellinger som tvinner seg sammen og får sitt mest fortettede uttrykk fra Jesu egen munn, fra korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Når Gud er taus, stiger lengselen. Når Han er fjern vokser trangen til nærhet.

Jeg prøvde å lokke Gud med løfter om et frommere liv. Jeg prøvde å true ham med fornektelse og avstand. Jeg satte alle slags stiger opp mot muren av Guds taushet, alle slike forsøk like mislykket. Det tok lang tid før jeg måtte erkjenne: Gud lar seg ikke utkommandere. Han lar seg ikke skalte og valte med etter mitt eget forgodtbefinnende. Han nekter å bli avgud. Han er og blir suveren.

Du spør, Notto, hva det er som holder meg fast i kristen tro?

For meg er dette spørsmålet uten mening. Jeg har ikke holdt fast i troen. Det er kirkens tro som har holdt fast i meg. Det eneste jeg selv kunne varte opp med, var en type uavklaret lengsel etter enhet eller helhet. Fordi jeg kjente meg som en fremmed i mitt eget liv.

Det som gir meg mot, Notto, er dette: Lengselen overlever Guds fravær. Lengsel? Jeg kan ikke beskrive den som annet enn en ordløs fortelling om en tomhet inni meg. Men i dypet av dette tomme rom ligger en anelse: At langt utover alle solemerker, langt bortenfor det sannsynliges siste grenser makter bønner fra urolige sjeler å nå frem til sin hemmelige adresse: Fadervår, du som bor i himmelen.

2.

Det jeg kaller anelse, skyldes det noe som skjedde da jeg ble til? At jeg da ble merket med Guds egen finger, at han skapte meg i sitt eget bilde. Slik at jeg, sammen med alle mennesker bærer med meg noe som ligner et guddommelig avtrykk, et segl. Og derfor alltid vil sette meg i bevegelse mot det guddommelige, Skaperen selv. I en trang til enhet, helhet. Er det derfor mennesket er uhelbredelig religiøst?

Jeg tror, Notto, at noe av Gud bor i vår lengsel. Og at dette beveger Gud til å lengte etter oss. Der vi er. Slik vi er. Under alle livsforhold. Til alle tider.

Og når disse to møtes Vår Gudslengsel og hans lengsel etter oss når disse to møtes i korsets krysningspunkt, da flommer lyset mot oss. Som evangelium:

Det gode og vakre budskap om at Gud ikke nøyer seg med å ha skapt oss, for så å trekke seg tilbake. Men oppsøker oss og blir som en av oss i Jesus Kristus. Ikke bare som den tragiske, gudsforlatte skikkelse på korset, men nå, som vår aller næreste, full av den nåde og sannhet. På en slik måte at takkebønnene overvinner klageropene og troen erstatter mismotet. Og slik at tomheten i meg blir fylt av Helligåndens nærvær.

Om jeg skulle gi et svar på det som gir meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et langt livs vandring, da er den korteste formelen dette: Aldri alene!

Det paradoksale ved kristen tro er at jeg til tider må inn i skyggene for å se Kristi lys. At jeg må inn i ensomheten for å kjenne mysteriet ved Kristi nærvær. At jeg må erkjenne -egne svik for å erfare Kristi nåde.

Er det ikke dette troen handler om, Notto? En tro som kanskje like godt kunne kalles: Nærværets guddommelige mysterium i ditt og mitt liv.

Det er nok denne hemmeligheten Gunvor Hofmo, en av de ensomste blant ensomme, skriver om:

Han står meg nær!

Samme hva verden roper

samme hva alle vil vite

står Han meg nær.

Hilsen Ralph

Nottos sjette brev

Når vi i livets kriser opplever at vi er blitt fremmede for oss selv, kan det være et kall om å fornye det bildet vi bærer med oss, skriver Notto Thelle i sitt sjette brev i samtalen mellom ham og Ralph Ditlef Kolnes.

Publisert: 27.01.2010

Jeg spurte deg ikke hvordan du har holdt deg fast i troen, men hva som har holdt deg fast. Det er ikke et spørsmål uten mening, og du gir et tydelig svar: Du blir holdt fast av kirkens tro og din egen lengsel. Du har mye å si om fravær, tomrommet som roper etter å bli fylt. Opplevelsen av Guds fravær blir på en måte nærværets sakrament, det negative avtrykket av den usynlige.

Jeg tenker umiddelbart på to store diktere. Begge skrev om fravær og tomhet, om Guds tausheter og livets meningsløsheter. Den ene i tro, den andre i vantro. Den svenske dikteren Pär Lagerkvist skrev om den guddommen han ikke lenger trodde på. I sin ungdom brøt han opp og fornektet Gud, men var hele livet naget av fraværet. «Vem är du som uppfyller mitt hjärta med din frånvaro? / Som uppfyller hela världen med din frånvaro?» Den walisiske dikteren R.S. Thomas savner gjenskinnet av Gud og spør hvordan det er mulig å fornemme Gud på en jord som er så preget av hans fravær?

Nei, hvorfor! Jeg tenkte aldri annet enn at Gud er det store fravær i våre liv, den øde tausheten i det indre, plassen vi går når vi søker, uten håp om å nå frem eller finne.

Men Thomas var hele livet prest, han forkynte Gud, lyttet og ventet «et sted mellom tro og tvil» på ekkoene etter Gud. «Hva kan jeg ty til / annet enn savnet som oppfyller hele mitt / vesen, et tomrom han kanskje ikke frykter?»

Grensen mellom tro og vantro kan ofte være hårfin, og dette skulle gjøre oss vare for menneskers valg. R. S. Thomas fortsatte å forkynne. Han gav bort sine øyne og ører og ventet «i et lydløst mørke» i skyggen av Guds blikk, som han formulerte det i et av sine dikt. Lagerkvist måtte bort fra barndommens kontrollerende og «onde» guddom, men pilegrimen i hans bøker fortsatte å lete med forventning om at bortenfor alt hellig skrot finnes Det hellige, tross alt. Han vil ikke bøye kne for «Gud», men ved «kilden» vil han bøye seg ned for å slukke sin tørst etter det han ikke kan fatte, men som han vet finnes.

Det er mye vi kunne samtale om ut fra dette. Jeg er overbevist om at tro og livserfaring er langt tettere sammenfiltret enn vi ofte tenker. Vår gudsopplevelse er gjennomsyret av våre erfaringer med de nærmeste: fedre som er fraværende eller altfor nærværende, mødre som elsker og dominerer eller skyver bort, søsken og venner som setter spor i våre sinn. Opprøret mot Gud kan like gjerne være en kamp for å redde seg unna foreldrenes overmakt. Og den uslokkelige gudslengselen får næring fra tomrommet etter en far eller mor som ble for fjerne. Teologi og biografi former hverandre. Det er derfor gudserkjennelse og selverkjennelse blir to sider av samme sak.

Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp det du, Ralph, skriver om skaperens finger som har merket oss, det vi gjerne omtaler som å være skapt i Guds bilde. Det er kanskje det jeg omtalte som det negative avtrykket av den usynlige. Ja, hvis vi virkelig tror at vi er skapt i Guds bilde, må det jo bety at vi i dypet av vår sjel bærer en lengsel tilbake til vårt opphav. Når vi i livets kriser opplever at vi er blitt fremmede for oss selv, kan det være et kall om å fornye det bildet vi bærer med oss. Om det betyr at mennesket er uhelbredelig religiøst, vet jeg ikke. Mange vil protestere mot det, men jeg tenker at det ligger der som en uro, og at den uroen er vårt adelsmerke. Det får vi heller komme tilbake til.

Hilsen Notto

Ralphs sjette brev til Notto

Å løfte våre hjerter til Herren, er ikke det å stille seg midt i lysfeltet fra Kristi nærvær? spør Ralph Ditlef Kolnes i sitt sjette brev i samtalen mellom ham og Notto Thelle.

Publisert: 03.02.2010

Mye av livet mitt, Notto, ligger skjult i et halvmørke. Hukommelsen er ikke til å stole på. Det jeg mener å huske er ofte mer en omskrivning av begivenheter enn en korrekt redegjørelse. Som om jeg er min egen iscenesetter, min egen regissør.

Jeg omskaper drøm til virkelighet og virkelighet til drøm.

I den grad jeg klarer å være ærlig vet jeg: Ønsketenkning og virkelighetsflukt følger i alle mine spor. Derfor er ordene jeg skriver alltid ladet med en viss porsjon løgn og fordreining. Blandet med små sannhetskorn. De vitner om håp og tro: At dette uoversiktlige som jeg kaller mitt liv kan bli gjennomlyst av En Annen, en som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Og som jeg ber til: Hør, Gud. Vis meg hvem jeg er. Hør Gud, vis meg veien jeg skal gå.

Jeg trodde at denne veien til Guds nærhet og dermed også nærhet til mitt sanne jeg, ble skapt gjennom teologiske utsagn. Før jeg oppdaget at akademisk teologi like gjerne kunne bli nok en tilførsel i mitt løgnaktige arsenal av påstander om hva liv og tro dreide seg om. (Men det finnes jo, heldigvis, også frommere teologer enn meg).

Mer og mer fikk nøkterne, teologiske diskusjoner, seminarvirkeligheten og bokstablene en karakter av uvirkelighet. Som skygget i stedet for å åpne.

Slik at det ensomste i meg vokste, der jeg søkte Guds nærhet. Det var som om språk og ord løsnet i sine sammenføyninger. Jeg ble overveldet av en tapsopplevelse. Hvem var jeg uten ordene? Hvem var jeg uten definisjonene?

Finnes det et annet slags språk udefinerbart, uutgrunnelig, hemmelighetsfullt?

Kirken eier et språk av tegn, tegnhandlinger og symboler. Uten dette ville jeg være stengt inne i meg selv. Fanget i et tankespinn av motstridende fortellinger om hva livet mitt er.

Den kristne messefeiring er noe annet enn intellektuelle øvelser. I det hellige rom «løfter vi våre hjerter til Herren». Et meningsløst uttrykk for den skeptiske betrakter. For meg, som troende, betyr det å overgi summen av mitt liv til ham som en gang gav meg det. Men det hjertet som løftes til Herren, det er det knuste hjerte, det er fragmentene, forvirringen alt dette språkløse jeg bærer med meg.

Inni meg. Innelåst. Som i et hemmelig arkiv.

Å løfte våre hjerter til Herren, er ikke det å stille seg midt i lysfeltet fra Kristi nærvær? Et nærvær jeg ikke forstår, men kan tilbe. Et nærvær som ikke dømmer eller forakter et splittet jeg, slik jeg dømmer meg selv og andre.

Er slike tanker mer enn drøm og ønsketenkning, Notto? Forvirrede, religiøse spekulasjoner?

Jo, slik er det, sier mitt tvilende sinn. Nå flykter du fra å tolke ditt eget liv. Nå nekter du et realistisk møte med det tilværelsen byr deg. Virkelighetsflukt?

Og med denne intellektuelle fornektelse går jeg likevel til alterstedet, stedet for Kristi fortettede nærvær. Fordi det er nettopp der tvilen hører hjemme. Før den erstattes av en glede, en trygghet som sprenger alle ord. Noe jeg ikke selv råder over har funnet veien inn i alle mine hemmelige rom. Et hellig nærvær holder meg fast. Før jeg sendes ut til det neste møte med opp- og nedturer som venter i dette gåtefulle som jeg kaller mitt liv, men som egentlig ikke er mitt, ikke nå lenger...

Hilsen Ralph