Myk følsomhet og voldsom energi fra Carte Blanche

For første gang inntok Norges nasjonale kompani for samtidsdans hovedscenen på Den norske opera og ballett. Det skjedde mandag, i forbindelse med deres 25 års jubileum. To verk ble framført. Først fikk vi se Norgespremieren av Ten duets on a theme of Rescue (Ti duetter over et tema om redning) skapt av Crystal Pite, og deretter Shadows remain silent (Skygger forblir stille) av Hooman Sharifi, som fra høsten av skal være sjef i Carte Blanche.

Mørkt. Teppet går opp for et mørkt scenerom. Fire kraftige lyskastere sender sine watt rett i øynene på oss. Rommet fylles av en lang, syntetisk tone, som skaper en følelse av varighet, mens to dansere framfører den første duetten som skal handle om redning. Det ligner på en slåsskamp. Så blir det stille. Den ene går ut, den gjenværende utfolder en vill dans. En nedbrutt skikkelse entrer scenen og fyller rommet med helt andre følelser. Musikken endrer seg langsomt, og et nytt par kommer inn med nye karakterer over bevegelsene…

Slik flyter dansen fram. Musikken blir mer energisk, og lyset flyttes til siden. Jevnt over kunne vi ønsket oss mer av det. Mørkkledde dansere i et svart scenerom, som noen ganger bare blir å se som silhuetter, blir i overkant minimalistisk. Mot slutten er danserne innenfor en halvsirkel av avskrudde lyskastere, under åtte myke lyskjegler fra taket. Hele verket tok bare et kvarter, men rommet mange nyanser og ga oss en opplevelse av skjønnhet og uro som vi blir sittende å føle på i den lille pausen. Intensiteten i verket gjør at vi forstår hvorfor Crystal Pite er ansett som en av de hotteste koreografene for tiden.

Overraskende. Del to av forestillingen er i regi av Hooman Sharifi. Den nye lederen for Carte Blanche kom fra Iran til Norge som flyktning da han var 14 år, og kom inn i dansemiljøet via street dance og hip hop som han møtte på fritidsklubber i ungdommen. Etter utdannelsen på koreografilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo stiftet han sitt eget dansekompani: Impure Company.

Kunst er politikk, mener Sharifi, og i sine verk utforsker han ofte følelser og strukturer som skjuler seg bak hierarki, vold, makt og overgrep. I Shadows remain silent spør han hvordan en gruppe oppstår og kollapser, og undersøker individets plass i gruppa.

Verket åpner overraskende med at alle ti dansere stiller seg opp på rekke fremst på scenekanten og begynner å synge. Med kraftige, nesten skrikete stemmer framfører de Mercedes Sosas Balderrama. Vi oppfatter ikke stort av den spanske teksten, og brått er det slutt. De blir stående og vente, og får til slutt applaus fra den fullt opplyste salen. Så begynner resten av forestillingen, som er dans i stillhet. Det eneste akkompagnementet er enkelte partier med kraftige, nærmest suggererende trommeslag.

Snegledans. Kan et kollektiv oppstå uten at noen dominerer det? Dette spørsmålet er noe av utgangspunktet for verket. Vi ser danserne rekke ut hendene mot hverandre, gripe og holde fast, til de omsider er en sammenhengende enhet. Mens de beveger seg over gulvet, dras de fra hverandre til de glipper taket, og de ti fortsetter på hver sin måte en langsom dans i ensomhet midt i flokken. Lyset dempes umerkelig i salen, og stillheten i det store rommet blir påtrengende, ettersom aktørene på scenen fortsetter sin snegledans. Etter en stund inntar alle hver sin posisjon som fryses og holdes. Det oppleves som lenge, selv av oss som sitter behagelig i stolen og ikke behøver å tenke på blodtilførselen til kroppsdeler i fremmede positurer. Man hører et og annet rastløst host.

Voldsom aktivitet. Den langsomme starten fortrenges etter hvert av voldsom aktivitet på scenen. Danserne springer omkring, i forsøk på å kontakte hverandre eller unnslippe hverandre, eller bare for å være i aktivitet virker det som. De skaper en rytme med føttene, som hentes opp av trommeslagene høyttalerne støter ut. Mot slutten piskes de også av lysglimt. Lyden går som et voldsomt stempel, danserne sjauer rundt, lyset stiger i salen, og vi overveldes av aktivitetsnivået. Til slutt høres fire skarpe smell, og så blir det dødsens stille. Danserne står igjen på rekke fremst på scenen. De renner av svette, og hiver etter pusten. Hvis dette er retningen Hooman Sharifi har tenkt å drive Carte Blanche i framover, skal de få kjørt seg.

Det merkelige er at hele dette hyperaktive partiet virker like mye preget av stillstand som den rolige starten. Det har å gjøre med mangelen på retning, og med hvor lenge hvert enkelt parti varer. Det kan hevdes at den opplevelsen dette skaper, er en del av hensikten med verket, men jeg mener likevel at det hadde vunnet på å bli strammet vesentlig inn. Men dansernes innlevelse er det i hvert fall ikke noe å utsette på.