Misjonærer var filmpionerer

Filmfotograf Hallgeir Skretting, skjønte raskt at han kom over en skattekiste da han fikk tilgang til Norsk Misjonsselskaps (NMS) arkiv. Vårt Land trykket tirsdag denne uken et intervju med Skretting. Nå kan vi tilby lenke til en av de autentiske filmene.

SE FILMEN HER (ekstern lenke)

– Jeg skulle opprinnelig lage en dokumentar til NMS sitt 125 års jubileum for arbeidet på Madagaskar, men fant ut at her lå det unikt og spennende stoff til langt mer, sier Skretting som i dag jobber som førsteamanuensis ved Institutt for medie-, kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger.

Etter videre saumfaring i arkivet, blant misjonsselskapets bortgjemte og tildels glemte filmer, forsøker han nå å løfte en viktig del av filmhistorien frem i lyset. Filmene som viser misjonærenes arbeid blant «hedningene» på «Solskinnsøya» gikk nemlig sin seiersgang på bedehusene landet rundt på femti og sekstitallet.

[ SE FLERE AV MISJONÆRFILMENE HER ]

Besøksrekord. – Over 100.000 seere hvert år, vitner om en tilslutning som overgår de fleste norske filmer til dags dato. For mange som kom og så, var dette deres første møte med andre kulturer. Det er klart det var spennende, sier Skretting.

Eller som Berge Furre, tidligere stortingsmann og professor i historie og teologi, har uttalt; «På bedehuset i min barndom kom negrane i Afrika oss mykje nærmare enn folk i Oslo».

– Hva slags bilde var det misjonærene tegnet for det uvitende norske folk?

– Da jeg begynte arbeidet med å se igjennom filmene hadde jeg en hypotese om at de ønsket å legge vekt på det som var veldig annerledes, for å vise at «her trengs det hjelp». Begravelsesritualer med åndedyrkelse og likvending, eller fester hvor de både dreper okser, drikker alkohol og går i transe, er blant filmeksemplene, forteller Skretting.

– Men så oppdaget jeg at dette likevel ikke stemmer helt. Flere av de mest skremmende scenene er nemlig klippet bort. Misjonærene ønsket først og fremst å vise et bilde av gasserne det var mulig å identifisere seg med. Det var lettere å samle inn penger til «et mildt og omtenksomt folk» slik at de kunne bli kristne, og dermed enda likere nordmenn.

Bærestol. Filmklipp som viser misjonærer båret på bærestol, kan virke overraskende rasistisk når filmen er datert så sent som 1960. Tilbakemeldinger Skretting har fått fra gassere gir imidlertid et mer nyansert bilde.

– De reagerer ikke så mye på det, fordi det faktisk var en del av kulturen, forteller Skretting.

Blant de mer groteske eksemplene er filmingen av en tiggende kvinne på fortauet. Hun skjuler deler av ansiktet bak et skjerf, og ser bort. Gradvis zoomes bilde av tiggeren inn, hun tar bort skjerfet, viser ansiktet og slår ut med armene mens hun ser ned i bakken. Hun er tydelig ukomfortabel. Vi ser et ansikt som mangler nese og deler av munnen på grunn av spedalskhet. Siden får hun penger av misjonæren for sin opptreden.

– Hvordan kunne de begå slike «overgrep»?

– Problemet var at misjonærene selv lagde filmene. De var så vant til kulturen, ja nærmest vokst opp på Madagaskar. Dermed var spedalskhet, som var veldig utbredt her, helt naturlig for dem. De hadde ikke de samme sperrene og skjønte ikke hvor hjerteskjærende dette virket på nordmenn, forteller Skretting.

– Var NMS noe verre enn andres fremstilling av fremmede kulturer på denne tiden?

– Tvert i mot. De var opptatt av å fremstille gasserne bra, og vise sitt arbeid på en redelig måte. NMS har hele tiden samarbeidet med de innfødte i motsetning til mange andre som var ute i business-sammenheng. Filmfremstillingen går dessuten gradvis over fra å vise hva de norske misjonærene gjør, til å vise hva gasserne klarer selv. De blir mer og mer subjekter og handlende mennesker.

Besudlet entusiast. Tross stor popularitet, var kvaliteten på filmene varierende. For misjonærene var det problematisk å utvikle et filmspråk, fordi de som regel bodde i «bushen», langt fra kino og fjernsyn. Skretting viser til et av brevene fra filmkomiteen på Madagaskar, der de pent ber om å bli tilsendt en film, eller to for «Både me i filmkomiteen og misjonærane ellers som skal prøva å laga filmane, har til dels ikkje sett ein film på årevis.»

At film ble sett på som skittent og syndig, gjorde heller ikke livet så lett for de første filmentusiastene i NMS. Ett eksempel er presten Jan Dalland, som var ivrig smalfilmklubbmedlem, og en av foregangsmennene for filmmisjonærene.

– Da han etter noen år, ønsket å tre tilbake til sin prestegjerning og søkte stilling som prest på Jæren, fikk han blankt avslag. Han var rett og slett for besudlet med film, smiler Hallgeir Skretting.

[ SE FLERE AV MISJONÆRFILMENE HER ]