Garborg – en kløktig tenker

Det er all grunn til å lukke døra mot vinterkulden, legge ved på peisen og ta boka i fanget. Det er ingen biografi, ikke en hyllest ved rundt år. Det er en engasjerende, drøftende og nysgjerrig «kaste lys over»-samling av tekster, som lyssetter Garborg som langt annet enn utdatert. Visst har han et sørgelig ettermæle som en som stort sett befant seg på sitt evig dunkle kontor, i overført og virkelig betydning. Den skarpe, klare, multikulturelle – kan en absolutt si, humoristiske og uhyre slagkraftige dikteren og poeten, levde kanskje hundre år før sin tid. Selv om han levde midt i. Og skulle en tenke sånn, kanskje heller noen hundre år for seint – om vi tolker Garborgs teologi og tanker inn mot den klassiske, kristne mystikken, slik Eskil Skjeldal antyder i reflektert lesing av dikteren.

Tro som gjennomskuer. Skjeldal innrømmer at å skrive om Garborgs religiøse søken er en krevende øvelse. Den spriker i alle retninger og lar seg kanskje aldri begripe. Som en hver tro aldri egentlig lar seg begripe. Han tar fatt i Den burtkomne faderen og antyder at her ligger uttrykket på grensen til bønn og tilbedelse – «den rommer en åpenhet for kristen mystikk. Garborg ble drevet inn i teologisk tenkning av en kirke som ikke hadde rom for hans tro.» En kristentro identisk med «pietismens ensidige fokus på relasjonen til Gud, karakterisert ved en himmellengtende og livsfjern holdning til skaperverket, og ved det negative menneskesynet der mennesket bare var en synder», som Skjeldal skriver. Garborg er ute etter en tro som gjennomskuer naturen og menneskene, slik at noe annet åpenbarer «noe bakom alt og ligger over det som et en halvt usynelig hildring».

Ingen sannheter. Boken Med lykti i hand. Garborg som diktar og tenkjar handler om hele Garborg: Den Garborg som er på leting, Garborgs plass i og betydning for skolen, vennen og ektemannen Garborg, lyskraften i Garborgs litterære liv. Garborg som aktuell. En dikter som ikke produserte bøker i løs vekt, men som hogde dem løs fra menneskefjellet og ga folkene sine liv og røre. Slikt lever. Og likevel dveles det – naturlig nok – ved tenkeren, som mellom alle linjer har et budskap til vår tid: Så lenge ingen sannheter er selvsagte lenger og vi tar i mot tankeimpulser fra alle verdens hjørner, må vi – som Garborg – tenke selv. Han beveget seg ut og inn mellom alt mulig – i tid, emner og horisont – og på ett og merkelig vis holdt han fast ved utgangspunktet, menneskets guddommelige utspring, selv under gyselige og absurde omstendigheter.

Evig leting. Det var presten og forfatteren Ivar Mortenson–Egnund, han som skuffet og lei av grøtete norsk politikk vendte seg mot teosofien og antroposofien, som i minnetalen sin over Garborg husket en gammel mann «med lykti i hand». På evig leting etter «upphavsbrunnen og årsakskrafti». Mortenson–Egnund snakket om Garborgs «gode engel», som lovte han å få «byggje bru» til framtida med tankene sine. «Vi som står bak denne boka, tar vårt utgangspunkt i at engelen heldt lovnaden sin», skriver bokas redaktører.

Det kjennes at han gjorde. Selv om det også i høy grad kan oppleves som om dikteren går i ring og at han borer blindt innimellom.

Tråkig moralist. Det er en frisk og støvtørret samling av synspunkter på «den store», som er glemt av mange. Det står riktig en vind av den, til tider. Og så er den deilig selvmotsigende. Lest med sterke briller sier den ene noe, som betviles av den andre. Troverdig. Ikke en servil bursdagshilsen, men reale tekster som står for sine tanker. Mens noen lirker Garborgs teologi inn mot noe som går opp i en høyere orden, sier Arnfinn Haram – sedvanlig frisk i fløyta – at «den teologien Garborg vedkjende seg og sjølv sette ord på, verkar kløktig, men keisam. Som tenkjar forblir han ein tråkig moralist. Det er poesien og prosaen som når fram til meg. Og ropet i nauda. Garborg gjekk litt trøyt av seg sjølv. Idealisten drukna poeten.» Han ser slett ikke Garborg som noen nytenkende teolog, langt på vei er han bare representant for det flate, fargeløse Guds–synet som befolker alminnelig bevissthet både på det akademiske og folkelige planet for tiden: «Jesus let seg høyre, men Paulus og kyrkja treng vi ikkje. Moral er bra, tru er ei smakssak. Som intellektuell og kulturell mentalitet er dette så innarbeidd at omgrepa og dei språklege vendingane artar seg som klisjéar. Som stempel med faste figurar, men noko nedslitne og svertelause etterkvart.»

Tiden akkurat nå. God bok, godt skrevet. Svært godt redigert. Og tankevekkende, siden vi kjenner igjen premissene fra tiden akkurat nå og den som gikk like foran. Det handler om en stor dikter. Noen mener fortsatt den største i landet. Men når det gjelder Gud kan vi vel oppsummere det litt enkelt: Gud forsvinner naturligvis ikke, selv om – som noen tror – vi slutter å tro på Ham. Det tror jeg ikke Garborg mente, heller.