Verden

Erling Rimehaug: Kan Bashar al Assad gjenreise Syria?

Bashar al Assad har berget makten i Syria. Prisen er et knust land. Men fortjener ikke syrerne noe bedre enn ham?

Det syriske folket er blitt som eselet i al Ghazalis fabel. Det sultet i hjel fordi det ikke kunne velge hvilken gulrot det skulle velge, skriver Diana Darke i boken «Huset i Damaskus», som nettopp er kommet på norsk. Hun er en britisk Midtøstenekspert, som i 2005 kjøpte et hus i Damaskus, og dermed kom til å leve midt oppe i begivenhetene som førte til den syriske borgerkrigen.

Men parallellen til fabelen treffer ikke helt, for det er ikke gulrøtter det syriske folket har måttet velge mellom. De havnet mellom et brutalt og undertrykkende regime og minst like brutale og undertrykkende islamistgrupper.

Dette umulige valget var imidlertid ikke der i utgangspunktet. For den syriske borgerkrigen begynte med et folkelig opprør drevet fram av unge mennesker som ønsket forandring og frihet - men slett ikke islamistisk tyranni.

Politistat

Diana Darke hadde forelsket seg både i et hus og i det syriske folket. Hun beskriver - gjenkjennelig for mange av oss som har vært der - et land med åpne og gjestfrie mennesker, der ulike religioner og etniske grupper levde sammen i fred og toleranse, og der en moderat form for islam dominerte.

Men da hun slo seg ned og ble en del av folket, opplevde hun den andre siden av landet: Et håpløst byråkrati gjennomsyret av korrupsjon og udugelighet gjorde det vanskelig å få økonomien til å blomstre. En politistat med angivere over alt, der du kunne havne i fengsel og bli torturert for det minste feilgrep. Et land der en liten klikk rundt presidenten hadde både makten og alle de økonomiske fordelene. Unge mennesker uten jobb, og med små muligheter til å skaffe penger til å kjøpe leilighet og stifte familie.

Tente gnisten

Det var slike forhold som tente gnisten til den arabiske våren i andre land. President Bashar Assad trodde Syria var immunt mot slikt. Men våren 2011 begynte demonstrasjonene også der. Assad slo først hardt tilbake med skarpe skudd mot demonstranter. Det hjalp ikke. Han forsøkte med uforpliktende snakk om reformer. Det bare hisset folk opp. Dermed fulgte han i sin fars fotspor og satset på å slå ned opprøret med brutal maktbruk.

Opposisjonen håpet på hjelp fra Vesten. De hadde sett USA bidra til at Mubarak falt i Egypt og Nato bombe Gaddafi fra makten i Libya. Men Barack Obama hadde sett erfaringene i Afghanistan og Irak, og ønsket ikke å få amerikanske tropper inn i nok en hengemyr. Europeiske land vegret seg mot kaoset og islamismen som fulgte den arabiske våren.

Men Saudi-Arabia og Qatar ville gjerne bidra - og dermed også ramme Irans interesser i Syria. De sendte ikke bare våpen og penger, men også krigere som skulle spre sin versjon av islamismen. Jihadister fra hele verden strømmet til for å virkeliggjøre sine visjoner om en islamsk stat.

Stillingskrig

Assad forsto raskt at hans mulighet var å framstille det som valget sto mellom ham og islamismen. Han angrep den frie syriske hæren som for en stor del besto av desertører fra hans egen hær, men lot være å gå til offensiv mot islamistene. Han slapp islamister ut fra fengsel så de kunne bidra til å splitte motstanderne. Han fikk samtidig hjelp fra islamister som Qassem Suleimanis iranske revolusjonsgarde og fra Hizbollah.

Likevel kom store deler av landet under opprørernes kontroll. Men de maktet ikke å felle Assad, delvis fordi opprørsgrupper også sloss mot hverandre. I flere år varte stillingskrigen, der frontlinjen blant annet gikk gjennom landets største by Aleppo. Assad brukte brutale midler som også rammet sivile i opprørskontrollerte områdene. Særlig beryktet var tønnebomber som ble sluppet mot markeder og andre sivile mål.

Putin til hjelp

I 2012 så det likevel ut til å rakne for Assad. Hans styrker brukte gass mot sivile i Ghouta, og krysset dermed Barack Obamas røde linje. Men Obama valgte forhandlinger om å fjerne kjemiske våpen, og gjorde seg dermed avhengig av Assad.

I 2015 kom styrker fra USA og Nato til Syria. Men de kom for å angripe IS, som hadde tatt makten i store deler av Syria og Irak. Dermed ble Nato indirekte på lag med Assad.

Og så valgte Vladimir Putin å hjelpe Assad med å vinne landet tilbake. Med russiske bombefly og spesialstyrker på laget har Assad gradvis drevet opprørerne fra skanse til skanse. By etter by er blitt lagt i ruiner og erobret, med stadig nye flyktningestrømmer som resultat.

Seierherre

Assad står tilbake som seierherren. Men hva slags Syria kan han lede? Er det mulig at han kan skape forsoning etter all den brutaliteten han har vist mot sitt eget folk? Kan han legge politistatmetodene vekk og gi folk frihet? Vil han og klikken hans gi slipp på sine privilegier? Tør flyktningene vende tilbake til et land der han har makten?

Det store flertallet av syrere har verken vært for regimet eller islamistene. De er fanget i midten, og mange er flyktet. Diana Darke har likevel håp for folket: «I Damaskus oppdaget jeg at genuin vennlighet, medmenneskelighet og en genuin humoristisk sans fortsatt lever. Syrias grunnleggende identitet, rotfestet gjennom i mange hundre års moderasjon og toleranse eksisterer fortsatt», skriver hun.

Men fortjener de ikke noe bedre enn fortsatt Assad-diktatur?

LES OGSÅ:

Katastrofen i Syria og Irak er for en stor del et resultat av Vestens handlinger. Men konsekvensene vil vi ikke bære

Skrekkscenene fra Aleppo er bare en forsmak på hva som vil komme. Derfor er det så viktig at vi nå reagerer

Fader Paolo trodde på demokrati i Syria og fellesskap mellom kristne og muslimer. Vi kunne trengt ham nå

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verden