Presten som elsket islam

Jeg hadde akkurat lest nok en deprimerende beretning om ødeleggelsen av Aleppo og nok en ytring om at vi er i fare så lenge islam finnes blant oss. Da plinget det i innboksen.

Det var min kristne syriske venn Firas som sendte meg en film med et foredrag av Fader Paolo dall'Oglio. I langt bedre tider for Syria hadde vi sammen besøkt Paolo i Mar Musa-klosteret i Syria. «Jeg savner ham», skrev Firas.

LES MER: Prest i fangenskap

Filmklippet var bare fem år gammelt - men det virket uendelig lenge siden. Det var fra et katolsk universitet i USA, der studenter og lærere fulgte entusiastisk med i hans utlegning om de unges kamp for demokrati i Midtøsten og hans arbeid for forståelse og fellesskap mellom kristne og muslimer.

Fader Paolo har vært savnet etter at IS tok ham til fange i Raqqa sommeren 2013. Den demokratiske opposisjonen i Syria er malt i stykker mellom Assadregimets moderne brutalitet og islamistgruppenes groteske forsøk på å gjenskape middelaldersamfunnet. De kristne har for en stor del forlatt landet, og mange frykter at det ikke kommer til å være noe rom for dem i framtidas Syria.

LES MER: Glemte kristne

Tok han feil? Var det bare naive drømmer uten rot i realitetene han sto for?

Elske islam

Han var i alle fall vel kjent med realitetene. Han hadde bodd nesten 40 år i Midtøsten, og opparbeidet et omfattende kontaktnett i alle deler av samfunnet. Det er neppe mange som har en så inngående kunnskap til Koranen og islamsk lærdom - heller ikke blant muslimer. Som både jesuitt og syrisk-ortodoks prest var han solid fundamentert i kristen tro og tradisjon.

Men nettopp ut fra sin tilhørighet i kirken sa han at han ønsket å elske islam. «Min tilhørighet til Jesus av Nasaret driver meg til å tilhøre islam», skrev han i boken med den for mange provoserende tittelen «Kjærlighet til islam i troen på Jesus».

LES MER: Kan sannheten diskuteres?

Det betyr ikke at han manglet forståelse for de store teologiske forskjellene mellom islam og kristendom. Men han hadde lært seg å se forskjellighet som en gave vi har til hverandre. Når vi åpner oss for å ta imot hva den andre gir, skaper vi også et rom for å tilby vårt som en gave til den andre.

LES MER: Vi er alle misjonærer

Pillarene i hans virksomhet i Mar Musa: Et liv i konsentrasjon om Gud og med gjestfrihet som viktigste verdi - begge deler sa han at han hadde blitt inspirert til av islam.

Det negative

Det betydde ikke at han lukket øynene for de negative sidene ved islam. «Hva skal vi gjøre med islams dogmatiske fornektelse av treenigheten, inkarnasjonen og korset? Hvordan kan islam frigjøres fra sin loviske tvangstrøye? Hvordan kan vi overvinne islams polemiske og aggressive, syke så vel som undertrykkende, overlegne holdning i konfrontasjon med andre?» var spørsmål han stilte da jeg intervjuet ham i Mar Musa for 13 år siden.

LES MER: Graver etter åndelige skatter

Men dette betraktet han mer som vansker som må overvinnes enn som begrunnelse for å avvise alt ved islam og gå til kamp mot religionen - eller betrakte muslimene som fiender. Mange hevder det er feighet eller frykt som ligger til grunn for slike holdninger. Men mannen som gikk frivillig inn i IS-hovedkvarteret kan i alle fall ikke beskyldes for å skygge unna av feighet.

Den grunnleggende forklaringen finner vi nok i det som er så sentralt for alle jesuitter: Troen på inkarnasjonen og på at den betyr at du møter Gud i hvert menneske.

På valg

Det var altså det grunnleggende i hans kristne tro som var forklaringen på at han så muligheten både for en demokratisk utvikling i Syria og et bedre forhold mellom kristne og muslimer.

Men han hadde også en klar forståelse av at det kunne gå galt. Han la alltid vekt på at vi hadde et valg, og at hva vi valgte avgjorde hva som ville skje. De siste årene før helvete slapp løs i Syria kom han med inntrengende appeller om reformer, inititiativ til samtaler og prosesser, og om at prestisje og posisjoner måtte settes til side for samfunnets beste.

LES MER: Frykter lang krig

Men Assad valgte konfrontasjonen og spilte dermed kortene over i islamistenes hender - og så ble Syria skueplass naboenes maktspill. USAs vakling og Russlands kyniske maktpolitikk skapte den ødeleggende dynamikken som nå har sitt sluttspill i Aleppo.

Tankene lever

Jeg håper fortsatt at den dagen IS blir kastet ut av Raqqa, vil vi finne fader Paolo blant de befridde. Men om han skulle være død, så er ikke tankene hans døde. Mar Musa-klosteret og fellesskapet der virker fortsatt i hans ånd midt inne i Syria.

Skal vi virkelig gi opp troen på at det er mulig å oppnå det han ønsket?