Våre feil, våre krigere

«De er ikke våre. Vi vil ikke ha dem her. De kommer fra dere, og dere skulle ta dem tilbake». Det er fremmedkrigerne i Syria og Irak det gjelder. Men utsagnet kommer ikke fra en nordmann som ikke vil ha dem hit. Det er en mann i Midtøsten som ber oss ta ansvaret for dem.

Siden dette var en privat samtale, får jeg la ham være anonym. Han er opprinnelig skandinav, men har bodd et halvt århundre i Midtøsten og hatt sitt virke i Syria og Irak.

De siste tiårene har han sett hvordan landene er blitt lagt i ruiner. De fysiske ødeleggelsene er ikke de verste. Det verste er de mange millioner menneskelivene som er lagt i ruiner. Det levende kristne samfunnet som har eksistert der i to tusen år, er revet i stykker og i fare for å gå fullstendig til grunne.

Jeg skjønner at han er full av et raseri som bunner i sorg. Men kanskje han har rett? Kanskje var det vi som la til rette for at IS og andre kunne få makt?

LES OGSÅ: Alle kriger er kriger mot barn. Barna skal ikke lide for mødrenes og fedrenes synder.

Intensjonene

«Han var ugjennomtrengelig bevæpnet med gode intensjoner og uvitenhet», skrev Graham Greene om Pyle, «den stillferdige amerikaneren» i romanen med samme navn. Boken kom ut på femtitallet da USA var i ferd med å bli en aktør i Vietnamkrigen. Det skjedde ut fra de beste intensjoner om å redde demokratiet fra kommunismen. Men sitatet kan godt brukes på Vestens rolle i Midtøsten de siste tiårene.

Da Iraks diktator Saddam Hussein invaderte Kuwait i 1990, hadde han neppe ventet at USA ville gå til krig mot ham. Tross alt hadde Saddam vært en trofast alliert for USA, og de hadde en felles fiende i Iran. Men nå truet han amerikanske interesser i den oljerike regionen. Saddam Hussein ble grundig slått i den USA-ledede invasjonen.

President George Bush ville imidlertid ikke presse fram Saddams avgang. Dette ble etter hvert kraftig kritisert i USA. Saddam Hussein var en brutal diktator med grove forbrytelser mot menneskeheten på samvittigheten. Det burde være en moralsk plikt for USA å fjerne ham, ble det hevdet.

LES OGSÅ: Syria og Irak er i ferd med å bli oppdelt etter etnisitet og religion. Hvor skal da de kristne gjøre av seg?

Amerikansk århundre

I 1998 signerte Bill Clinton en lov som gjorde det til amerikansk politikk å støtte de demokratiske kreftene i Irak og arbeide for å avsette Saddam. Men en gruppe på høyresida mente dette ikke var nok. De mente USA burde bruke militær makt for å fjerne Saddam. Donald Trumps sikkerhetsrådgiver John Bolton var et av medlemmene.

«Det nye amerikanske århundret», kalte gruppen sin plan. De så for seg et Midtøsten med USA-vennlige demokratiske regimer. En invasjon i Irak ville bane veien for det. I 2003 fikk de det som de ville: USA gikk til krig mot Irak.

Men det sto ingen demokratisk opposisjon klar til å ta over for Saddam Hussein. I stedet ble det borgerkrig, der skillelinjene ofte gikk etter religiøs tilhørighet. USA støttet seg først på sjiamuslimene, noe som førte til at sunnimuslimene så USA som en fiende. Al Qaeda fikk mange av sunniklanene over på sin side i kampen mot USA. Det var spiren til det som skulle bli IS.

LES OGSÅ: Skrekkscenene fra Aleppo er bare en forsmak på hva som vil komme. Derfor er det så viktig at vi nå reagerer.

Fremmedkrigerne

Også i Syria ville USA styrte diktatoren. Men Barack Obama hadde vært mot militær intervensjon i Irak, og ville ikke sende amerikanske styrker til Syria. I stedet hjalp USA Assads lokale motstandere. Stort sett ble det ytterliggående islamister.

Dermed ble Syria revet i filler, og i kaoset som oppsto kunne IS forflytte seg fra Irak til Syria. De etablerte et stort islamsk rike i både Syria og Irak. Det fungerte som en magnet på radikaliserte muslimer fra Europa. De var ikke et produkt av Midtøsten, men av Vesten.

Fremmedkrigerne et resultat av at ungdommer med muslimsk bakgrunn følte seg fremmedgjort i Europa og fant en ny identitet i den jihadistiske ideologien. For lokale muslimer var de nettopp fremmede, med en versjon av islam og en voldsromantikk de ikke kjente seg igjen i.

Norges intensjoner

Mens USA kunne beskyldes for først og fremst å tenke på olje og penger, var Norges intensjoner nesten utelukkende gode. Demokrati og kvinnefrigjøring var fanene som vaiet over vår deltakelse i Afghanistan. Beskyttelse av sivile var begrunnelsen for å bombe Mohammar Gaddafi fra makten i Libya.

Men hva visste vi om de samfunnene vi involverte oss i? Hadde vi noen gang gjort en analyse av hva som kunne bli utfallet av våre militære aksjoner? Lille Norge fulgte USA og håpet de visste hva de gjorde. Det kan vi trygt konstatere at de ikke visste.

Diktaturene i Midtøsten var overmodne for utskifting. Det var en begynnende demokratisk utvikling i alle fall blant unge mennesker i byene. Hva som ville skjedd om vi ikke hadde grepet inn, er ingen gitt å vite.

LES OGSÅ: Presten som elsket islam

Konsekvensene

Men det vi kan se, er at katastrofen som rammet Irak og Syria for en stor del skyldes våre feilgrep. Konsekvensene av det vil vi helst ikke bære. Vi vil ikke ha flyktningene hit. Og vi vil ikke ta våre egne fremmedkrigere hjem igjen, men la lokalsamfunnet der ute fortsette med å ta belastningen og den sikkerhetsrisikoen de utgjør.

Så da skal vi kanskje ikke undre oss over at de føler seg sveket av oss.