Uhemmet rikdom truer velferden

Årets utgave av Verdens økonomiske forum (WEF) er det femtiende i rekken, denne gang ispedd en god dose klimaangst og bekymrede miner om opprørsåret vi nettopp har lagt bak oss. Begge deler med god grunn.

En riksrettjaget president Donald Trump besøkte Davos med datter Ivanka Trump og svigersønnen Jared Kushner på slep. Ufrivillig gir trioen et talende bilde av mye av det som er galt i dagens verden:

Om nærmest grotesk rikdom samlet på noen ganske få hender, velstand som videreføres så godt som ubeskattet mellom generasjoner. Om en politisk makt som legger til rette for å akkumulere enda mer penger på de økonomiske elitenes hender, uten hensyn til overforbruk av ressursene på en snart overopphetet klode.

To fotballag = alle Afrikas kvinner

Det kan være nyttig å snu perspektivet fra «verdens rikeste og mektigste» i sveitsisk alpeidyll, til fattige kvinner i en karrig afrikansk landsby. Oxfam har beregnet at hvis man stilte opp alle de 325 millioner kvinnene i Afrika, så ville de samlet ha like mye velstand som verdens 22 rikeste menn rår over.

Altså: Et antall menn som kunne fylt to fotballag, har like mye penger å rutte med som et antall mennesker som tilsvarer hele den amerikanske befolkningen.

Faktisk har verdens drøyt 2.150 milliardærer (i dollar) mer penger til rådighet enn de 4,6 milliarder fattigste menneskene, som utgjør 60 prosent av klodens befolkning.

Undergraver det liberale demokratiet

Galopperende ulikhet bidrar til å undergrave det liberale demokratiet. Fra Brasil og USA til Storbritannia og Ungarn vender velgerne seg i økende grad til populistiske politikere, som tilbyr enkle svar på deres misnøye med globaliseringens skyggesider.

I 47 av verdens land var det store protestbevegelser i gatene i fjor, fra Chile til Frankrike, Libanon og Hong Kong. Selskapet Verisk Maplecroft peker på «stagnerende lønninger, økende inntektsulikhet, korrupsjon, tap av tillit til etablerte eliter, og undergraving av sivile og politiske rettigheter» som viktige faktorer bak misnøyen.

Deres analyse tilsier at gateprotestene bare vil fortsette i 2020, fordi de underleggende grunnene til misnøyen er blitt så rotfestet.

Ford-modellen blir ikke fulgt

I dagens USA eier den rikeste 1-prosenten over 40 prosent av nasjonens rikdom, opp fra 20 prosent bare siden 1980-tallet. Det til tross for at den amerikanske industrikapitalisten og bilprodusenten Henry Ford var en foregangsmann i å se behovet for utjevning og gode lønninger til arbeidere:

I 1914 fordoblet han lønnen for mange av arbeiderne. Det gav Ford en bedre og mer stabil arbeidskraft, og samtidig ansatte som hadde råd til å kjøpe bilene de produserte. Altså tjente både arbeiderne, bedriften og USA på det.

Etter noen gylne tiår der ledende vestlige land førte en effektiv utjevningspolitikk fram mot 1980, kom omslaget. Markedsliberalistene Ronald Reagan og Margaret Thatcher ble fanebærere for avregulering av markedene og lavere skattetrykk for de rikeste.

Spekulasjonsøkonomi og finanskriser

Nyliberalismen skulle i teorien gi en større kake å fordele, til beste for alle. I stedet har den økt ulikhetene med rekordfart og skapt en ny elite av hyperrike, samt bidratt til en voksende spekulasjonsøkonomi og hyppigere finanskriser. Etter hvert har grensen mellom nyliberalisme og til dels sterkt høyreorientert nypopulisme blitt vanskelig å få øye på.

Også Klaus Schwab, grunnleggeren av WEF og Davos-møtet, er dypt bekymret:

– De sosiale og økonomiske konsekvensene av ulikhet er tydelige og vidtrekkende; en økende følelse av urettferdighet, utrygghet, opplevd tap av identitet og verdighet, et svekket sosialt fellesskap, redusert tillit til institusjoner, frakobling fra politiske prosesser og erosjon av den sosiale kontrakten.

Nordisk modell fungerer best

Schwab er blant de mange som peker på økt sosial mobilitet som en nøkkel for å snu utviklingen. Da bør verden se til Norden, som med Danmark på topp utgjør de fem øverste plassene på indeksen over landene i verden med høyest sosial mobilitet.

Indeksen ser på faktorer som tilgang til helse, utdanning og teknologi, sosial beskyttelse, rettferdige lønninger og arbeidsmuligheter. Den anslår at dersom du blir født inn i en fattig dansk familie, så vil det ta to generasjoner å nå medianinntekten, mens det vil ta tre generasjoner i Norge, fem i USA, seks i Frankrike og ni generasjoner i Sør-Afrika og Brasil.

Trenger «Marshallplan» for klima og miljø

Kloden trenger en «Marshallplan» for klima og miljø, men også en global plan for hvordan makt og rikdom kan bli mer rettferdig fordelt. Dette henger sammen, for det er dagens fattigste som også rammes hardest av klimaoppvarmingen.

Da kan ikke det globale kappløpet mot skattebunnen fortsette, og en uhemmet vekstfilosofi kan ikke lenger kamufleres gjennom ukritisk bruk av begrepet «grønn vekst og omstilling». Klokken tikker ubønnhørlig og raskt, både i Sveits og andre steder.