Kirken ­ivaretar ­frivilliges «vi-følelse»

Grete 
Framgarden

Ph.d. stipendiat ved VID vitenskapelige høgskole

15. oktober er høringsfrist for Kirkerådssaken «Frivillighet i Den norske kirke». Saken er aktuell og har vært tematisert tidligere i kronikker i Vårt Land.

For mange aktive er kirken et fellesskap og et sted for tro og religiøs tilknytning. Mennesker bidrar, fordi kirken er viktig for dem og for lokalsamfunnet. Det er et stort spenn av ­oppgaver, motivasjon og arbeidsformer. Frivilligheten kan være mer ­eller mindre formelt ­organisert, og den utføres ved fast eller ­sporadisk engasjement. Kirkens frivillighet er ­mangfoldig. Det sier seg selv at organiseringen må være forskjellig fra situasjon til situasjon.

Den norske kirke er på ­mange måter en særegen ­organisasjon. Denne påstanden ­begrunnes ikke i kirkens trosmessige ­forankring, men i at ­lokalmenighet og kirke ofte er en kompleks størrelse i organisasjonsteoretisk perspektiv. Kirken er formell og til en viss grad styrt ovenfra. Samtidig er mye av kirkens liv og frivillighet forankret i uformelle strukturer og nettverksdannelser.

LES OGSÅ: Frivilligheten i Den norske kirke må styrkes

Hva preger frivillighet?

Selv har jeg de siste årene ­arbeidet med doktorgradsprosjektet ­«Frivillighet i Den norske ­kirke». Gjennom feltarbeid og intervju med frivillige og ansatte i seks lokalmenigheter, i Hamar og Stavanger bispedømme, har jeg forsøkt å danne meg et bilde av hvordan denne frivilligheten ser ut. Hva er drivkreftene bak innsats? Hvordan oppleves dette for de frivillige selv?

Spørsmål som disse er også viktig i drøftingen knyttet til frivillighetsledelse. Mine funn tilsier at samme metode ikke vil passe i alle sammenhenger. Kirkens SOS er eksempelvis en annen type organisasjon enn det lokale menighetsnettverk. Oppgaver, organisasjonsform og ­frivilliges motivasjon og ­læringsbehov er ulike. Også innen kirkelig ­sammenheng kan det være store variasjoner, og frivilligheten påvirkes av regionale forskjeller, kirkeforståelse og kultur.

Det er en sentral ­utfordring å skjelne mellom ulike ­frivillighetstyper og kontekst. Ofte overføres konklusjoner og metoder fra en arena til en annen. Noe stemmer kanskje, i andre deler kan anbefalingene være ineffektive eller gi ­uheldig utfall. Ifølge de britiske forskerne Colin Rochester, Angela ­Ellis ­Paine m. fl. er den pågående formaliseringen av frivilligfeltet problematisk. Metoder inspirert av arbeidsliv kan være egnet i noen typer arbeid, men de kan også bidra til svekket frivilliginnsats, dersom de anvendes i frivilligmiljø av mer uformell karakter.

«Vi-følelsen» ivaretatt

Ingen av menighetene jeg besøkte utpekte seg ved å ha mange spesifikke tiltak knyttet til frivillighetsledelse, oppfølging og organisering. Likevel var de ­frivillige jeg intervjuet overveiende godt fornøyd. Det var svært få som uttrykte ønske om at noe skulle vært annerledes eller mer, noe jeg mener skyldes følgende forhold:

Ettersom svært mange ­frivilligoppgaver i kirken ­utøves i samarbeid med andre, blir en del oppfølgingsbehov ivaretatt fortløpende. Det er en bevisst ­eller ubevisst del av det å ­arbeide sammen. Ofte har den som leder arbeidet et særlig blikk for dette. Det kan være en ­gudstjeneste hvor frivillige samarbeider med prest. De får veiledning og kan spørre om de lurer på noe. ­Presten sier sannsynligvis noe positivt om deltakelsen og klarer, i hvert fall slik det framgår i undersøkelsen jeg har gjort, å skape en vi-følelse i arbeidet.

Også hvor frivillige arbeidet uten ansatte til stede fant jeg noe av det samme. Frivillige tar vare på hverandre, og de utvikler sine egne fellesskap i tilknytning til oppgavene. Bevisstheten om at innsatsen var til nytte, samtidig som de selv trivdes, kunne gjøre disse gruppene nærmest selvgående, og uavhengig av ansatte utenfra.

LES OGSÅ: «Vi må bli mer frimodige: Spørre folk om de skal på gudstjeneste eller utfordre enkeltpersoner til å ha tjeneste i kirken»

Forutsetninger

Gode rammeforhold rundt oppgaven er likevel en helt ­nødvendig forutsetning. Det må være god kommunikasjon mellom kirkekontor og frivillige, og enkelt å spørre om hjelp når det er ­nødvendig. God balanse mellom frihet til å utfolde seg i oppgaver og samtidig avgrense seg er også en fordel. Ofte synes dette å justere seg på naturlig vis over tid. Vil en mye, er det rom for det. Blir det for mye, vil en ofte trekke seg ut.

Det er drivkraft i eierskap og tilhørighet. Magnhild Landrøs kronikk i Vårt Land setter ord på frivilliges frustrasjon over manglende involvering og samarbeid. Dette er viktig. For å ivareta glød og engasjement må aktives eierskap respekteres. Ansatte og frivillige er i prinsippet likeverdige og menighetsarbeid krever reelt samarbeid. I debatten knyttet til frivilligsatsning kan en imidlertid få inntrykk av at ansatte i alle felt skal gå inn i en arbeidslederrolle, en rolle som kan forsterke vertikal ujevnhet og muligens bidra til at det eierskap ildsjelene har, kan for-vitre.

Gode vekstvilkår

Funnene i min studie viser at mange ansatte er flinke til å justere ledelse og organisering etter oppgave og kontekst. Det finnes mye god frivilligoppfølging i kirkelig praksis. Likevel blir ikke dette nødvendigvis gjenkjent som god frivilligmetodikk, fordi det skjer i uformelt samarbeid og ikke passer inn i formen av formaliserte tiltak.

Det kan utvikles videre og gode arbeidsformer kan styrkes. Alle organisasjoner trenger å arbeide bevisst for å fremme videre frivilliginnsats. Den danske boken Ledelse og Involvering af frivillige i folkekirken anbefaler lokale menigheter å starte med analyse. Før en fastlegger frivillighetsstrategi må en ta hensyn til hvilket frivilligmiljø en har, hvilke oppgaver en har med å gjøre, lokal kontekst og kirkekultur. Samme framgangsmåte passer ikke overalt. Til det kreves det bevisst overveielse og et bredt spekter av metoder, både av formell og uformell art. Dette tematiseres i VIDs emne Frivillighetsledelse som tilbys våren 2021.

LES MER:

• Prest: Kirka er ikke lenger møteplassen

• Prest: Dessverre er vi en hierarkisk og arkaisk kirke som bruker 30 år på å endre oss

• Filosof: Hva hadde kirka vært uten drivkraften fra de frivillige?