Ida Marie Haugen Gilbert

Skribent og filosof

Er det tilbudstider i folkekirka? Jeg har selv vært vitne til det. Under julegudstjenester og andre gudstjenester: Evangeliet oversettes til fresk pedagogikk og berøves for nyanser. Ordet flyter i et hav av retorikk. Ikke noe mørke, bare lys. En hel masse kjærlighet lanseres som lynkur mot det meste. Tyngdekraften oppheves litt etter litt. Jeg, og mange med meg, får problemer med å finne feste! Kanskje folkekirka føler at de må «hjelpe» Gud og Jesus inn i tiden – pynte på Bibelens språk – snakke på en måte som alle kan være enige i – unngår å støte folk flest - taler nobelt i metaforer for forsamlingens skyld - nedprioriterer Det glade, ofte krevende, budskap om gudstro, frelse, omvendelse, anger, tilgivelse og bønn til fotnotene.

LES OGSÅ: «Eg håper kyrkja kan vere like stødig og samlande som kongen»

Folkekirka må ikke bli ny

Ved Den norske kirkes slagord, «Mer himmel på jord», får jeg en slags fornemmelse av et himmelrike som står for fall. Fra himmel til jord, liksom. Gud og Jesus har sluppet hovedadministrasjonen ned på bakkeplan. Blir Den hellige treenighet mer jordnær på denne måten? Jeg er usikker på hva som er tanken bak.

Folkekirka må ikke bli ny. Den kan sikkert finne noen nye måter å være på, men her er så mye tyngde og tradisjon at jeg synes den skal hvile tillitsfullt på grunnfjellet av lange tradisjoner. Ikke drive og gi seg selv en total makeover og håpe på en slags applaus under avdukingen. Da roter man seg fort bort i alle mulige trender og lar seg drives av noe utenfra.

Ta vare på det man allerede har

Jeg håper kirka vil være tro mot det som har holdt den oppe i så lange tider: Liturgiene, taler som gir liv til evangeliet, godt diakonalt arbeid, omsorg for menigheten – ikke minst de frivillige! Hva hadde kirka vært uten drivkraften fra de frivillige? Kakebakerne, vaffelsteikerne, kirkekaffekokerne, menighetsrådene. Jeg tror at en kirke må ha tillit til seg selv for å vekke tillit hos andre. Og Den norske kirke har all grunn til å ha god selvfølelse. Ta vare på det og de man allerede har – snarere enn å stadig søke etter nye medlemmer ved å fokusere på å nå enhver person som flyter likegyldig forbi kirkeporten.