– Det er noe helt, helt galt med å normalisere våpen for sivile

– Folk mister jobben, blir innkalt til avhør, må stå til rette for sjefen hvis de poster noe på sosiale medier om krigen, eller viser sympati for barn som blir drept. Det er galskap, sier Christina Abu Ram til Vårt Land.

Den nyutdannede psykologen jobber på et sykehus i hjembyen Haifa. Etter 7. oktober, etter Hamas` angrep på Israel, har alt endret seg.

Å være palestiner i Israel har aldri vært lett, mener Christina Abu Ram. Men nå er det ille, sier hun.

Israels befolkning teller ni millioner. Av disse er vel 73 prosent jøder, mens vel 21 prosent er arabere. Nå sier stadig flere israelsk-arabiske statsborgere at de er palestinere.

Det er noe helt, helt galt med å normalisere våpen for sivile

—  Christina Abu Ram, psykolog

– Går en annen vei

Psykologen Ram sier at før så man soldater i uniform med våpen i gatene. Nå er det vanlige folk som er bevæpnet.

Og antall søknader om bæretillatelse har eksplodert etter 7. oktober: De siste to månedene har det kommet mer enn 256.000 søknader. Antallet for hele fjoråret var 42.000. Sikkerhetsminister Itamar Ben Gvir, som tilhører Israels ytre høyre fløy, har gjort det enkelt å kjøpe og bære våpen.

Hans departement har i høst kjøpt inn 10.000 automatgevær for utdeling til bosettere på Vestbredden og til israelere som bor i byer med mange arabiske israelere.

På gata i havnebyen Haifa, er dette merkbart. Christina Abu Ram ser mange flere med våpen nå, enn før 7. oktober.

– Når jeg møter sivile med våpen, krysser jeg gata, eller går en annen vei. «Hvor lett er det for ham å drepe meg hvis han hører jeg snakker arabisk?» Det er det jeg tenker, sier hun, og legger til:

– Det er noe helt, helt galt med å normalisere våpen for sivile. Det er ikke ok.

Snakker ikke arabisk høyt

Psykologen Christina Abu Ram beskriver stemningen i Israel slik: Det er fullt av hat og frykt. Ikke bare fra styresmaktene, men kommentarer overalt – på sosiale medier, på blikkene fra folk, mener hun, og forteller at folk er redde for å snakke arabisk høyt på gata. Da to arabisk-israelske gisler ble løslatt fra Hamas-fangenskap for en tid tilbake, ble Christina Abu Ram sjokkert over det hun så på sosiale medier, hvor folk mente de to bare kunne blitt i fangenskap.

– Når du går ut, føler du blikkene på deg: Hvorfor snakker du arabisk?

Mange frykter reaksjoner hvis de publiserer propalestinske synspunkter på sosiale medier, de blir sett på som støtte til terrorister. Christina Abu Ram forteller om venninnen som publiserte et innlegg om sivile som ble bombet i Gaza. Hun ble innkalt på sjefens kontor, og måtte forklare seg – hvorfor hun gjorde det. På det samme kontoret jobber en mann fra forsvaret som bærer våpen hele tiden.

– Bare at hun må forklare seg, mens han kan ha våpen. Hva er mest farlig? Er våpen greit, men ord er det ikke?

Synlig diskriminering på arbeidsplassen

Andre venner er redde for å trykke «like» om barn som dør i Gaza, i tilfelle de mister jobben. En fikk politiet på døra.

For egen del fortsetter Ram å legge ut det hun vil på sosiale medier. Mister hun jobben, protesterer hun ikke, ingen jobb er verdt mer enn å stå opp for sivile som lider, mener hun.

Sawsan Zaher er en menneskerettighetsadvokat i Jaffa, Israels tredje største by. Hun får 20 ganger flere henvendelser nå enn før krigen. Det handler om diskriminering på arbeidsplassen, folk som er suspendert fra universiteter og høyskoler. Men også arrestasjoner og tiltaler, sier hun til NPR.

Hvor utbredt dette er, er vanskelig å vite nøyaktig, ifølge Zaher. Mange sier at de er redde for å si fra.

Gitt opp håpet

Ram svarer «nei» på spørsmål om hun merker støtte fra andre israelere. Selv om hun vet at mange støtter palestinernes sak, så er det får som snakker høyt om det, ifølge henne. Derfor er hun glad for kommentarer fra Gideon Levy i avisa Haaretz.

– Jeg tror mange israelere rett og slett ikke vet hva som hender på Vestbredden, og er ikke så interessert, heller. Det gjør meg trist, sier hun.

Christina Abu Ram sier til Vårt Land at hun har mistet håpet om en tostatsløsning, om å være naboer.

– I dag er det folket i Gaza, i morgen er det meg. Ser de ikke at vi er forbundet med hverandre? Jeg kjenner folk i Gaza. Det er fryktelig å sende meldinger som: Lever du? Jeg skammer meg over å gjøre det. Men jeg vil så gjerne vite om de har det bra.

Jeg kjenner folk i Gaza. Det er fryktelig å sende meldinger som: Lever du? Jeg skammer meg over å gjøre det

—  Christina Abu Ram, psykolog

Gir ikke fra seg det israelske passet

I folkeregisteret i Israel er Christina Abu Ram ført inn som israelsk araber.

– Jeg er palestiner, sier hun.

Hun er israelsk statsborger og har israelsk pass. Men, legger hun til, jeg er noe mer:

– En palestiner som lever under okkupasjonen. Men jeg kan og vil ikke gi fra meg det israelske passet. Det er det eneste dokumentet jeg har som garanterer meg at jeg kan bo i min hjemby. Det er absurd, vi bodde her før Israel ble dannet. Vår eksistens blir bare visket ut.