Senket krusifiks i urin: – Troshandling, ikke helligbrøde

Da den amerikanske kunstneren Andres Serrano senket et lite plastikk-kors ned i sin egen urin og tok et bilde av det i 1987, hadde han ikke tenkt på noe dypere budskap.

Og blasfemi? Nei, det var aldri hans intensjon.

Serranos kunst ble skapt gjennom en drømmeaktig, kreativ prosess. Og hvis ikke verket Piss Christ hadde skapt så mye bråk og sterke anklager om blasfemi, ville han sannsynligvis aldri ha uttalt seg offentlig om hva det betydde.

Men nå, 36 år senere, er han vant til å sette ord på det. Og han er vant til at hans verk blir en del av debatten når ytringsfrihet og religionsfrihet står i konflikt. Dette skjer for øyeblikket i Danmark, der regjeringen ønsker å kriminalisere utilbørlig behandling av gjenstander med betydelig religiøs betydning for trossamfunn.

Jeg angrep ikke Kristus. Jeg angrep ikke kristendommen. Jeg begikk ikke helligbrøde.

—  Andres Serrano, kunstner

– Jeg angrep ikke Kristus

For tiden er Serrano i Paris, der han åpner sin nyeste utstilling, The Doom of Beauty. Han forklarer gjerne hvorfor Piss Christ er i en helt annen kategori enn politisk motiverte koranbrenninger.

– Jeg gikk ikke til angrep på noen. Jeg angrep ikke Kristus. Jeg angrep ikke kristendommen. Jeg begikk ikke helligbrøde. Det var ikke min hensikt. Uansett hvordan historien har blitt vridd, vet jeg hva jeg har gjort. Jeg leker med og hyller mine egne trossymboler, forklarer han.

Ifølge ham er de nåværende koranbrenningene en bevisst håning og et angrep på muslimer, ikke et kunstnerisk uttrykk.

– Det er en provoserende handling, og jeg hadde aldri til hensikt å provosere noen med Piss Christ. Det er et kunstverk, og jeg betrakter det som et religiøst kunstverk, for jeg er født og oppvokst som katolikk. Det er veldig annerledes enn folk som går til angrep på en religion – enten de tilhører den eller ikke, forklarer Serrano.

Han hyller sin katolske tro

Hans refleksjon om Piss Christ er at han kombinerte Jesus på korset med kroppsvæsker som kroppen frigjør på en så grusom måte når man dør.

– Hvis du blir opprørt over tittelen eller bildet, bør du tenke over hva krusifikset symboliserer. Jesus Kristus ble drept på den mest avskyelige måten, og det kom blod, tårer og alt mulig ut av ham, sier han:

– Når du holder krusifikset i hånden, er det bare et lite symbol. Noen bruker det til og med som en motetrend. Vi mister helt forståelsen av hva det egentlig betyr. Så hvis du blir støtt av Piss Christ, bør du kanskje tenke på hva krusifikset faktisk representerer.

Dette var bakgrunnen for at han i løpet av den heftige debatten rundt verket på slutten av 1980-tallet foreslo for samarbeidspartnerne at de kunne kalle verket en protest mot kommersialiseringen av religiøse verdier.

Fikk dødstrusler

Den gangen mottok kunstneren dødstrusler og ble hatet av blant andre den daværende republikanske senatoren Alphonse D’Amato, som rev et bilde av verket i stykker i det amerikanske senatet.

D’Amato kalte Piss Christ «en forkastelig og motbydelig vulgær fremstilling», og dette startet en debatt om hva offentlig amerikansk kunststøtte fra National Endowment of the Arts skulle brukes til. Dette regnes som starten på den senere omfattende kulturkrigen.

Siden den gang har flere av Serranos verk kretset rundt religiøse motiver fra kristendommen. Dette gjelder også hans nåværende utstilling i Paris, der han blant annet har malt på fotografier av Michelangelos statuer.

Holder seg unna islam

Men Andres Serrano er svært bevisst på at han arbeider innenfor sin egen tro. Så selv om han ikke ønsker å dømme de danske Muhammed-karikaturtegnerne, setter han klare grenser for seg selv.

Han vil ikke si om det var riktig eller galt å oppfordre til å tegne profeten Muhammed.

– Men det var en beslutning som ble tatt vel vitende om at det ville provosere muslimer. Og det faktum at beslutningen kom fra ikke-muslimer gjorde det enda mer krenkende for muslimer. Som ikke-muslim ville jeg aldri avbilde profeten Muhammed eller på noen måte berøre det emnet, for som en utenforstående har jeg ingenting med det å gjøre, sier Serrano.

For ham handler det ikke om selvsensur. Det er bare måten han utøver sin kunst og praktiserer sin tro på.

Selv om han er enig med den britisk-indiske forfatteren Salman Rushdie i at alle begrensninger på ytringsfriheten kan ses som angrep på kunst og kunstnere, understreker han at det følger et ansvar med å uttrykke seg.

– Det ser ikke ut til at krisen i Danmark handler om kunstnerisk uttrykk, men heller om ytringsfrihet og retten til å hate. Retten til å angripe en religion. Dette er ikke noe jeg virkelig kan uttale meg om, for jeg er verken politiker, religiøs leder, muslim eller danske. Men som en utenforstående kan jeg si: Wow, for en kompleks situasjon.

Frihet med ansvar

Om koranbrenning skal lovfestes eller ikke vil Andres Serrano derfor ikke uttale seg om. I utgangspunktet bør man kunne si og gjøre hva man vil. Men man må også være klar over konsekvensene av sine handlinger.

– Det vil være en straff hvis man går over grensen. Men det må man selv avgjøre om man er villig til å akseptere, sier han.

– Hvis du går inn i en tyrefekterarena og vifter med et rødt flagg, vet du at tyren vil angripe. Og hvis det er det du ønsker, må du også være forberedt på å unngå skade.

Selv om han i prinsippet ser en forskjell mellom om personen bak en handling betrakter seg selv som kunstner eller politisk aktivist, er denne distinksjonen ikke alltid relevant for dem som føler seg som mål for handlingen.

– Som en kristen kunstner arbeider jeg med mine trossymboler som en troshandling og ikke som helligbrøde. Men hvis to mennesker utfører den samme handlingen – en som kunstner og den andre som politisk aktivist – er det ikke nødvendigvis en forskjell for dem som føler seg krenket.

Velsignet og anerkjent av paven

Serrano har for øvrig ikke fulgt nøye med i den senere tids debatt i de nordiske landene. De siste månedene har han hatt annet å tenke på. Etter å ha insistert i årevis på at han ikke angriper sin egen tro, var han for to måneder siden en av rundt 200 kunstnere som ble invitert til Vatikanet for å feire 50-årsjubileet for Vatikanmuseets kunstsamling.

Serrano beskriver pavens tale ved mottakelsen som «det mest fantastiske jeg noen gang har hørt om kunst».

– Han gjorde det klart at folk ikke bør være redde for kunsten. De skal omfavne den, for kunstnere er guddommelige og skaper som Gud. De er også som barn – uskyldige og lever med kjærlighet for det de gjør. Han sa i bunn og grunn at kunst er uttrykk for kjærlighet. Det er opp til den enkelte hvordan man tolker det. Men kunstens formål er å finne skjønnhet i verden.

Å bli invitert til Vatikanet var en enorm anerkjennelse av hans kunst og ham som kunstner, ifølge Serrano. Det ble tydelig understreket da han fikk et øyeblikk alene med paven og presenterte seg selv med sitt navn og ønske om pavens velsignelse.

– Pave Frans smilte, tok hånden min, klappet den to ganger og ga meg en «thumbs up». Det betyr at pave Frans velsignet meg og anerkjente meg – både som kunstner og som kristen. Så uansett hva de sier om meg, kan jeg nå dø i visshet om at paven har velsignet meg. Det var alt jeg ønsket. Kirken har anerkjent at jeg er kunstner. Og ikke en blasfemisk kunstner.

Andres Serrano håper nå at han i fremtiden kan samarbeide med kirken og Vatikanet.

– Jeg vil lage utstillinger for dem. Og jeg håper at de vil inkludere mine verk i sin samling.

---

ANDRES SERRANO

• Født 15. august 1950 i New York City, USA.
• Utdannet ved Brooklyn Museum Art School 1967–69.
• Tilbrakte mesteparten av barndommen alene med sin mor, som var født i Florida, men hadde afrokubanske røtter. Faren reiste tilbake til sitt hjemland Honduras da Serrano var liten.
• Oppdratt som katolikk. Mottok sin første hellige kommunion som åtteåring og ble konfirmert som 12-åring. Siden gikk det 20 år uten at han besøkte en kirke.
• Droppet ut av videregående skole som 15-åring for å prøve seg som kunstner. Etter kunstskolen ble han imidlertid mer opptatt av å bruke og selge narkotika.
• Som 28-åring sluttet han med narkotika og vendte tilbake til kunsten, med fotografi som sitt primære medium.
• Er spesielt kjent for verket Piss Christ i serien Immersions fra 1987. Har også skapt en rekke andre prosjekter, ofte med religiøse motiver og som ofte er oppfattet som provoserende. Dette inkluderer The Klan, Object of Desire, The Morgue, The History of Sex, Shit og The Game: All Things Trump.

---