Kirkenes holder pusten

«Krigshandlinger er kommet nærmere når vårt naboland Russland har satt inn sine krigsmaskiner mot Ukraina. Det er krig igjen i Europa».

Kveldsmørket har falt over Europa og de godt voksne damene som har samlet seg foran monumentet for krigens mødre i Kirkenes. Det er 8. mars og verdens kvinnedag.

Kirkenes Soroptmistklubb har lagt ned krans og holdt appell ved Per Ung sin statue, som minnes børen kvinner bar under 2. verdenskrig. Damene prater dempet seg imellom på torget foran Samfunnshuset.

– Jeg kan se ut til Murmanskfjorden, og vet at de store atomubåtene ligger der. Da atomvåpen kom inn i bildet, syntes jeg det begynte å bli skummelt igjen, vedgår én.

– Det er først og fremst trist. Jeg bor langs grensen i Pasvik. Vi merker ingen endring foreløpig, men vi snakker bare om Ukraina, sier en annen.

I byen i Sør-Varanger kommune er livet tett vevd sammen med nabofolket. De har giftet seg, drevet forretninger, krysset grensen ti kilometer unna uten pass og samarbeidet folk til folk. Med krigen i Ukraina synes fremtiden med ett uviss.

Huitfeldt fløy tidlig hjem: – Hvorfor inviterte dere oss?

Snaue to uker tidligere summer det i Kirkenes. Onsdag 23. februar er byen full av politikere, organisasjonsfolk, kunstnere og publikum fra land i Barentsregionen. De er samlet til Kirkeneskonferansen og festivalen Barents Spektakel.

Bak seg har de to år med koronastengte grenser. Programpostene bærer bud om nye samarbeid og muligheter. Den siste uken har riktignok en uro meldt seg hos noen av arrangørene, men ingen tror de russiske styrkene ved grensen til Ukraina vil gå til full invasjon.

På åpningsdagen 23. februar er både utenriksminister Anniken Huitfeldt og Russlands ambassadør til stede. Planen var at Huitfeldt skulle tilbringe natten i Kirkenes, men i stedet flyr hun hjem samme kveld.

[ «Det bør bekymre at biskopen i Murmansk kaller Sør-Varanger russisk-ortodoks område» ]

Det må ambassadør Tejmuraz Otarovitsj Ramisjivil ha fått vite om på forhånd. For det er tilsynelatende en fornærmet mann som taler på konferansen den ettermiddagen. Avisen iFinnmark er til stede:

– Vi ble lovet dialog med norske myndigheter, men det ble ingen dialog. Hvorfor inviterte dere oss? spør han.

Men folk flest er ikke toppolitikerne. På konferansens åpningsmiddag samme kveld, er man mest av alt glade for å se hverandre igjen. Selv natteranglere på konferansen og festivalen går muntre til sengs.

De vet ennå ikke at russiske politikere som har gjestet grensebyen i årenes løp, skal fronte krig i internasjonale medier i ukene som kommer.

En tåkelur ved Pasvikelven

Morgenen etter våkner arrangørene av Barents Spektakel til nyheten om krig. I det kombinerte kontoret og galleriet Terminal B, holder kuratorene i Pikene på Broen krisemøte.

De fordømmer Russlands invasjon, men vil gjennomføre festivalen. Kunsten og samarbeidet over grensen kjennes enda viktigere nå.

I dagene som kommer endrer kunsten form, og får ny betydning med krigen og storpolitikken som bakteppe, forteller kurator Neal Cahoon og Astrid Fadnes, som jobber med kommunikasjon.

På avslutningsdagen 27. februar skjer akkurat det. I lydkunstverket «Two sides of the river» skal norske Tine Surel Lange og ukrainsk-russiske Pavlo Grazhdanskij stå på hver sin side av Pasvikelven, der grensen mellom Norge og Russland ble trukket i 1826.

Der skal de sende kjempehøye lyder på tvers av elven. Hun har et opptak av en tåkelur fra Lofoten, han har laget et instrument av flysirener. Men det kommer ingen lyd fra russisk side søndag ettermiddag. Myndighetene har avlyst opptredenen en time i forveien.

– Vi visste om det, men det gjorde det bare enda viktigere at Tine og vi lyttet likevel. Etterpå viste det seg at publikum i Nikel hadde lyttet uansett, og hadde hørt Tines signal på den andre siden. Det var veldig sterkt å se videoene, minnes kurator Neal Cahoon.

To uker senere konstaterer arrangørene at det ville vært vanskeligere å arrangere festivalen nå, der norsk-russisk samarbeid står sentralt. Det er ikke kroken på døra, men fremtiden kjennes uviss.

I den fargerike verftshallen frykter de for jobben

Krigen og storpolitikken maler videre. EU ruller ut sine sterkeste sanksjoner mot Russland noensinne. Norge slutter seg til dem. I Kirkenes kjennes konsekvensene.

Kimek, byens hjørnesteinsbedrift med 80 arbeidsplasser, tårner med sin fargerike verftshall over sentrum av byen. Hallen blir i sin tur liten når man ser opp mot gamle Sydvaranger gruve, som ble lagt ned i 1996.

Kimek reparerer og vedlikeholder fiskefartøy. 60–70 prosent av inntektene kommer fra Russland. Det gikk fint i pandemien, men snart vil sanksjonene stanse betalinger fra russiske kunder.

Igjen frykter arbeidsfolk i Kirkenes for inntekten sin. Senere skal Kimek-direktør Greger Mannsverk sende ut permitteringsvarsel til 80-ansatte. Næringsministeren har allerede varslet krisetiltak.

Også de som ble lokket til byen av samarbeidet med den spennende naboen i øst, er usikre nå. For hvordan drive utstrakt folk til folk-samarbeid med sanksjoner og krig?

Det er stans i alt samarbeid med russiske organisasjoner som på noen måte er underlagt statlige myndigheter. Det er mange.

– Kan gå generasjoner før vi får det tilbake til normalen

Hos Kirkens pensjonistforening er Nils-Edvard Olsen akkurat ferdig med styremøtet. Det er tirsdag ettermiddag og stille i lokalet i den kompakte bykjernen.

Her samles folk som husker langt tilbake, hver onsdag og fredag. Fredag er det vinlotteri.

Styrelederen kan ikke huske en lignende situasjon som nå.

– Folk til folk-samarbeidet har fått en knekk. Det kan gå generasjoner før vi får det tilbake til normalen, sier Olsen, som stadig vekk tar seg i å si Sovjet i stedet for Russland.

Under den kalde krigen skilte et jernteppe Kirkenes fra Nikel og Murmansk i Sovjetunionen. Men det var nettopp da at folk til folk-samarbeidet begynte i det små, minnes Olsen, som var ordfører i Sør-Varanger fra 1982 til 1990.

– Etter perestrojka tok det seg opp, det ble mer fritt å reise over. Siden 2012 har grenseboerbevis gjort at mange flere privatpersoner besøker hverandre. Vi har hatt et avslappet forhold til naboen, særlig etter 2. verdenskrig, sier Olsen, med henvisning til at det var Den røde armé som frigjorde et nedbrent Finnmark fra tyskerne i 1944.

Flesteparten av russerne i Kirkenes er damer, som giftet seg med nordmenn, anslår pensjonistlederen. Han gjentar et budskap vi skal høre ofte i byen:

– Det er Putin, regimet og nedslaktingen i Ukraina en tar avstand fra, ikke russerne som bor her.

---

Folk til folk-samarbeid

• Under den kalde krigen vokste folk til folk-samarbeid mellom Norge og Sovjet fram gjennom kultur og idrett.
• I 1993 kom også det formelle Barentssamarbeidet mellom Russland, Finland, Sverige og Norge i stand. Målet er fred og stabilitet i nord.
• Kilder: Barents.no, SNL

---

William Sjøstrand: – Jammen, det er barn

På sett og vis ble William Sjøstrand nominert til Nobels fredspris i fjor. Nå trapper han snufsende og potensielt koronasmittsom opp på den flombelyste hockeybanen i boligfeltet i utkanten av sentrum.

Krigen i Ukraina har med et skudd halvert ligaen han er del av, Barents Hockey League, fra åtte til fire lag.

– For oss i ishockeymiljøet er det katastrofalt etter to år med pause på grunn av pandemien. Det river tusenvis av russiske hockeyvenner og hockeyspillere fra oss, sier Sjøstrand.

I 2020 ble klubben hans, Kirkenes Puckers, kjent gjennom NRK-serien «Puckers». Året etter nominerte Rødt-leder Bjørnar Moxnes laget og ligaen til fredsprisen for sitt bidrag til folk til folk-samarbeid.

Nå er det vinterferie og treningsfri for barnelaget han trener. Der er norske, russiske og ukrainske barn lagkamerater. Sjøstrand blir irritert når vi spør om barna snakker om krigen.

– Jammen, det er barn. Vi blander ikke inn politikk. Vi prater aldri om krigen her. Alle forstår, men de kan lære om det på skolen eller med foreldrene, ikke her, sier Sjøstrand.

William Sjøstrand har selv en spesiell bakgrunn. Navnet er norsk, men aksenten russisk. Han er kolanordmann og slekter til nordmenn som flyttet til Kolahalvøya i Russland sent på 1800-tallet, men som Josef Stalin senere for hardt fram mot. I 1994 ble han den første kolanordmannen som flyttet tilbake da Kongen i statsråd inviterte gruppen hjem.

Sjøstrand er også den første vi treffer som ikke var overrasket over angrepet på Ukraina.

– Nei, det var absolutt ikke overraskende. Russland forberedte seg lenge og ga flere beskjeder til USA og Europa om at de vil beskytte seg mot Nato hvis de ikke fikk svaret de ønsket. Men det er uansett sjokkerende med krig. Jeg vil ikke krige med noen, sier hockeyprofilen.

Nikolay Shchetnev er avskåret fra foreldrene i Russland

Nikolay Shchetnev har ikke møtt foreldrene i Russland på to og et halvt år, annet enn på skjerm. Først stengte koronaen grensen. Nå har krigen forseglet den på ny.

– Vi tenkte å dra dit i sommer, men det skjer kanskje ikke nå.

Den svarte salen til Samovarteateret rommer 190 mennesker, men er tom denne onsdagen. Fra sitt trygge liv som familiefar og danser i Kirkenes, følger han med på hjemlandet.

– Kona og jeg gikk til konsulatet for å vise vår protest fredag 25. februar. Det er det eneste vi kan gjøre, sier Shchetnev.

Det hele gjør ham trist: Å se at russiske kjente er splittet om Ukraina, at uavhengige medier stenges ned og at det selv i Kirkenes er russere som tror på russisk statlig propaganda.

Men kanskje verst er det å tenke på den sårbare situasjonen kulturarbeidere i Russland står i:

– Det er helt forferdelig. De er redd for å miste jobben.

Allerede er det klart at to russiske skuespillere i en av forestillingene må erstattes. Shchetnev har et særlig ansvar for teaterets kontakter på andre siden av grensen.

– Norge er på «uvenn-listen» til Russland nå. En statlig komité i den russiske kulturbransjen må godkjenne prosjektene våre før de kan begynne. Det er total sensur, sier han, og legger til:

– Alt samarbeidet vi har jobbet med å bygge i 30 år, med kultur og forskjellige ting, ødelegges på et øyeblikk.

«Do you want something?»

Veien inn til Kirkenes sentrum fra Samovarteateret, Fjellhallen og Kirkenes skole heter Presteveien. I enden skimtes kirken, der sokneprest Øystein Solberg Mathisen har vendt tilbake etter syv år sørpå.

Nabolaget er megetsigende. Går du ut kirkedøra, ligger rådhuset et stykke der framme. Tvers over gata fra det, ligger det russiske konsulatet.

Det var dit Mathisen gikk og stilte seg med foldede hender og ba for seg selv etter kveldsgudstjenesten askeonsdag 2. mars. Etter å ha stått der et kvarters tid åpnet vinduet i konsulatet seg og en mann stakk hodet ut.

«Do you want something?».

«Yes, I want peace» konstaterte Mathisen.

«Ah, have a nice evening», svarte mannen og lukket vinduet igjen.

En venn overtalte Mathisen til å dele episoden på Facebook, en annen om å få dele Facebook-posten på Twitter. Og så ballet det på seg.

– Det er vel det nærmeste jeg har vært gå viralt, humrer soknepresten litt beklemt når Vårt Land treffer ham én uke senere.

Som prester flest, plukker Mathisen opp små og store bekymringer og spenninger i lokalsamfunnet. Av Sør-Varangers 10.000 innbyggere kommer 500 fra Russland og 40 fra Ukraina, ifølge ham.

– Det har vært litt spenninger blant skoleelever, men skolene har snakket mye og godt om dette, at vår viktigste oppgave er å bevare vennskapet her, sier Mathisen.

Norske «flyktninger» på et hotellrom i Kirkenes

Det har blitt onsdag kveld. Mørket har senket seg igjen etter den vakre blåtimen. På et hotellrom på Scandic Kirkenes står Øyvind Bockelie og ser på kona Beate og deres halvannet år gamle sønn.

Alt de eier og har ligger i koffertene på hotellrommet og i en suvenirbod ved kaia. Tidligere samme dag har de tatt ut kontanter for å betale sjåføren som hjalp dem å kjøre to fulle biler over grensen. På sett og vis er de norske flyktninger fra Russland.

I Murmansk er han stedlig leder og hun lærer ved Norsk-russisk skole, men i går fikk de beskjed av Troms og Finnmark fylkeskommune om at familien måtte komme seg ut.

– Det har ligget i kortene. Generalkonsulen anbefalte å sende ut de norske elevene mandag forrige uke. Jeg har ikke følt meg utrygg, for vi kjenner Murmansk godt, understreker han.

Men snart slutter Visa-kortene deres å virke i Russland. Livet var i ferd med å bli vanskelig på grunn av sanksjonene. Lønnen kommer fra Norge.

– Det har vært veldig tungt å flytte ut av leiligheten vår. Det samme skjedde for to år siden. Da var det pandemien. Jeg hadde ikke trodd at det skulle gjenta seg. Forskjellen er at det er mye verre nå, sier Øyvind Bockelie.

– Vi hadde egentlig planlagt å være der flere år fremover, og jobbe der. Jeg vet ikke hva som skjer fremover nå. Verken med jobb eller hvor vi skal bo. Jeg har vel ikke fordøyd alt ennå, sier Beate Landa Bockelie.

– Jo nærmere Tromsø, desto nærmere er uvissheten

Nå kan generalkonsulen være eneste nordmann igjen i Murmansk. Første gang Øyvind Bockelie bodde i byen på Kolahalvøya, fra 2006 til 2008, var stemningen helt annerledes.

– På den tiden var Murmansk veldig hot, minnes han.

Det enorme Stockman-feltet i Barentshavet ga håp om utvinning av gass. I Norge hadde den rødgrønne regjeringen nylig lansert nordområdesatsingen sin. Mellom Tromsø og Murmansk fløy det direktefly fire ganger i uka. Det var et yrende liv av norske firma og nordmenn i byen.

I kjølvannet av dette ble Norsk-russisk skole startet av skolemyndigheter i Murmansk og Troms, forteller Bockelie. Men det var først i 2016 at han selv flyttet tilbake for å jobbe ved skolen:

– Jobben i Murmansk er jo verdens mest spennende, synes jeg. Jeg har en sånn fascinasjon for Russland, sier Bockelie, som har mastergrad i russisk.

Den norske tilstedeværelsen i Murmansk har vært i retrett i mange år allerede, forteller han. I 2012 la statseide Gazprom Stockmann-prosjektet på is og med det trakk investorer seg ut av byen. To år senere førte Russlands annektering av den ukrainske Krym-halvøya til bråstopp for det meste norske i byen.

– Nå ser det helsvart ut. Samarbeidet med Russland er frosset. Kanskje vi får dispensasjon for å drive neste skoleår, men for øyeblikket virker ikke det realistisk.

Enn så lenge har ikke virkeligheten helt seget inn over dem. Først skal de komme seg til hektene på hotellet og Hurtigruten hjem til Tromsø. Det kjennes fortsatt litt som å være på en vanlig reise, sier Øyvind Bockelie:

– Når vi kommer til Tromsø, da vet vi ingenting. Vi har ikke noe sted å bo. Jo nærmere vi kommer Tromsø, desto nærmere er vi uvissheten, sier han.

NB: Familien Bockelie har siden ankommet Tromsø og funnet et sted å bo de neste ukene, men tilværelsen er fortsatt usikker.

[ Krigen har kløyvd familien til Yuliia i to. Snart skal ho endeleg få sjå søstera igjen ]