De som ­elsket Russland

– Jeg holdt faren min i hånda da jeg gikk inn her, sier Jostein Eliassen.

Veggene er mørke og kjølige. Luften fylles med lyden av dråper som faller.

I dag er Eliassen en sterk eldre mann, med et langt liv bak seg her i jernmalmbruddene ved AS Syd-Varanger. Men da han gikk inn her i Bjørnevatntunnelen for første gang var han seks år gammel. Det var oktober 1944, og den røde armé sto ved grensen. Det var denne dype tunnelen som skulle bli redningen da tyskerne trakk seg ut og brant ned Kirkenes.

SE BILDER: Frigjøringen av Finnmark

Trusselen i øst

Russland er den gamle fienden, den gamle trusselen, i en kamp mellom vest og øst. Dette er minnet som har blusset opp igjen hos mange nordmenn gjennom krisen i Ukraina og ubåtjakt i den svenske skjærgården.

Men her i Finnmark har deler av befolkningen alltid sett litt annerledes på nabolandet.

– Jeg vokste opp med en taus kunnskap. Det var at russerne var våre venner. Men da jeg ble voksen skjønte jeg at kommunist, det skulle man ikke være, sier Solveig Wilhelmsen.

Vårt Land møter henne sammen med Eliassen og to andre venner i Kirkenes: Sissel Sildnes og John Johansen. Alle fire vokste opp i den delen av Norge som først ble fri fra den tyske okkupasjonen. Det er nøyaktig 70 år siden i dag.

De har aldri glemt at det var russiske soldater som møtte dem når de kom ut av Bjørnevatntunnellen 25. oktober 1944, og det norske flagget igjen kunne heises.

– Her var det første stykket norsk frihet, sier Eliassen.

Frykt og forventning

Frigjøringen av Finnmark er blitt en hjørnestein i en fortelling om det gode naboskapet mellom Russland og Norge.

Forholdet mellom Norge og Russland er likevel en sammensatt historie, ifølge historikeren og nordområdeeksperten, Kari Aga Myklebost, professor ved Universitetet i Tromsø.

Lenge før den kalde krigen, rådet frykt og forventninger side ved side når det gjaldt naboen i øst. Siden bolsjevikene kom til makten ved oktoberrevolusjonen, fremsto Sovjetunionen både som en ideologisk motsetning til det vestlige, og som en modell for norsk og europeisk samfunnsutvikling.

Særlig i arbeiderrørsla rådet enorme forventinger til det sosialistiske prosjektet. Men i takt med at Stalin festet grepet, og man så konturene av en mer totalitær politikk, bredte skepsisen seg. Bildet av Sovjet som en forbundsfelle bryter sammen i 1939. Da inngås en ikke-angrepspakt mellom Tyskland og Sovjetunionen.

To år senere snur situasjonen på ny. Tyskland innleder angrepet på Russland. Heretter står Norge og Russland på samme side. Men den gamle frykten dukker opp i den norske eksilregjeringen i London i 1944 når sovjetiske soldater gjør seg klare til å aksjonere i Finnmark.

– Eksilregjering var ikke trygge på at de sovjetiske styrkene ville forlate norsk jord, forteller Myklebost.

Død og liv

Det var i Bjørnevatn­tunnelen at storpolitikken ble til levd liv. Mens kampene raste utenfor, levde befolkningen fra både Bjørnevatn og andre deler av Sør-Varanger her. For noen ble tunnelen stedet der de tok sitt siste åndedrag. For andre ble det stedet der de ble ønsket velkommen til verden.

Tunellen hadde både fjøs og føde­stue.

– Her slåss de, her drakk de, og da natta kom gikk vel livet sin vante gang, humrer John Johansen. Han står ved inngangen til tunnelen, og forteller at det falt på ham å spikre senger til familien.

Mange av familiene som bodde her, oppbevarte alle eiendelene sine­ i en sidetunnel. På dagen var de på ­arbeid. På kvelden trakk de inn i tunnelen for å sove trygt.

Ti barn ble født her inne. Trodde man. I sommer fortalte lokalhistorikeren Edmund Eide om et ellevte tunnelbarn. På selveste frigjøringsdagen kom ei lita jente til verden i en sidetunnel. Hun hadde norsk mor og østerriksk far. Eide har intervjuet kvinnen, som straks fyller 70. Av hensyn til både egne barn og barnebarn vil hun forbli anonym.

220 barn som ble født i Finnmark i okkupasjonstiden hadde tysk far. Trolig var tallet langt høyere. 200.000 tyske soldater befant seg i området. Det ble imidlertid ikke sett blidt på hvis noen hadde «gjort det hyggelig» for fienden. Etter krigen valgte mange­ av kvinnene å flytte med barna­ til Oslo for å slippe fornedrelse.

Påkjenninger

Øst-Finnmark lå ved østfronten. Dette forklarte den enorme tyske tilstedeværelsen, og de hyppige sovjetiske bombetoktene.

– Hvis flyalarmen gikk og du var ute og lekte, så sprang du bare i den nærmeste kjelleren. Din egen mor visste ikke hvor du var, bare at det var ei anna mor som tok vare på deg, forteller Jostein Eliassen.

– Jeg tror mødrene har hatt litt av en påkjenning, sier han.

– Folk løste angst og uro med å snakke sammen. Her var det ingen traumebehandling. Men folk sa de var «redde», eller at de var «tung førr brøstet», sier Solveig Wilhelmsen, som har jobbet som familieterapeut.

I 2011 fikk hun Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats i å bygge opp det psykiske helsevernet i Finnmark.

– Vi har ingen helter. Alle var helter. For alle var med og bygde samfunnet opp igjen etter krigen. Medaljene skulle gått til alle, sier Wilhelmsen.

– Alle hadde opplevd det samme, og alle måtte etter krigen ta opp igjen arbeidet, sier Sissel Sildnes. Men hun har lurt på om krigserfaringene har hatt noe å si for at Finnmark ligger nederst på mange levekårsstatistikker.

Brann

Den røde armé ankom Bjørne­vatn natt til 25. oktober. Bildet av befolkningen som kommer ut av Bjørnevatntunnelen når det lysnet har gått inn i norgeshistorien som et av de mest kjente frigjørings­motivene.

Ryktene forteller at tyskerne hadde satt en vogn med sprengstoff foran munningen før de trakk seg ut. Eliassen og Johansen peker på at de ikke vet om det stemmer, men en russisk soldat skal ha bekreftet det i ettertid.

– Husker du øyeblikket da du kom ut av tunnelen?

– Ja. Jeg gikk ut før mange av de andre, fordi jeg måtte være med å hente ei stor gryte for å koke suppe. Vi visste ikke hva vi kom til, sier ­Johansen, og rister på hodet.

88-åringen peker på veien hvor de gikk for å hente gryta. Synet som møtte dem var rystende. Men det kunne vært enda verre. I gruvebyen­ sto det ikke igjen et eneste hus. Mens en annen del av tettstedet, Egne Hjem, var delvis spart.

Etter krigen måtte alle som fortsatt hadde et hjem dele det med dem som hadde mistet gård og grunn.

Russerne ble stående i Finnmark frem til september året etter. Johansen husker det ikke som bare fryd og gammen:

– De stjal djevelsk mye!

Sukkerstien

Fra Bjørnevatn gikk det i gamle dager en sti over til Boris Gleb, «sukkerstien». Hit gikk de på ski for å kjøpe rimelig sukker, margarin og kaffe på den andre siden av grensa. Fra 20-tallet og frem til krigen var dette finsk jord. Etter 2. verdenskrig ble det igjen under russisk kontroll.

– Som de sier i dag: Det var stor harry-trafikk, sier Johansen

Sukkerstien gror igjen i det jernteppet senker seg. Verden går inn i en periode med kald krig, og i Øst-Finnmark bygges mistenksomhetens infrastruktur med spioner, etterretning og utstrakt overvåkning fra begge sider.

Først rundt 1960 lykkes igjen det å skape en kontakt på tvers av grensen, gjennom et idrettssamarbeid.

– De klarte å lage små hull i jernteppet, men det blir likevel så og si ugjennomtrengbart helt frem til slutten av 1980-tallet, sier Morten Jentoft, Russland-ekspert og mangeårig NRK-journalist.

Da kom glasnost og perestrojka på alles lepper, og i 1991 oppløses Sovjetunionen. To år senere kommer ­Barentssamarbeidet i gang.

– Hva hadde Øst-Finnmark egentlig vært uten all denne kontakten med Russland? bemerker Jentoft.

– I nord har man alltid forsøkt å hindre at storpolitikken skal påvirke­ naboskapet. Det er litt naivt å tro. Men selv om det ikke var i Barentsregionen at problemene lå, fikk ­fiendebildet mellom øst og vest sterke konsekvenser nettopp for denne delen av landet, sier Jentoft.

– Hvilken rolle spiller minnene fra krigen i Russland?

– Russerne har nærmest gjort fedrelandskrigen til noe hellig, og frigjøringen av Finnmark var et stort offer og en viktig brikke i dette bildet. Slik skapes en kontinuitet gjennom Sovjettiden og opp til våre dager.

Men Jentoft mener andre minner lett fortrenges:

– De har vært lite villige til å gå inn i dybdene. For det er mye som ikke passer inn i mytene som man har skapt. Slik som angrepet på Finland, de enorme tapene i form av både døde og fanger, samt de hundretusener av russere som gikk i tysk tjeneste og slåss mot sine egne. Det må likevel ikke være noen tvil om at den enorme innsatsen som russerne gjorde var avgjørende for å stanse Hitler, sier Jentoft.

Felles minner. I dag skal statslederne stå side ved side i ly av Bjørnevatntunnelens mørke gap. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov skal delta. Det skal også Kong Harald, statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende. Under arrangementet skal Bjørnevatntunnelen fredes, sammen med Rørbua som var fellesbad for gruvearbeiderne før krigen, og huset det første kommunestyremøtet etter krigen.

Jubileet har vært planlagt lenge, men det blir kanskje enda viktigere nå, anslår Kari Aga Myklebost.

– Når det oppstår en konflikt­situasjon er det ekstra viktig at man har historiske begivenheter som man kan enes om og minnes, sier hun