Bysants forblir

Athos er en smal landtunge som stikker ut i Egeerhavet nord for Thessaloniki. Dette er et fremmed land, en selvstyrt klosterrepublikk, skjult under den greske statens skjørter. I over tusen år har Athos vært et teokrati, et land befolket av munker fordelt på tjue klostre som ligger gjemt i dype skoger eller henger kneisende fra klippene.

Der tiden står stille

Om Vatikanet er Vårherres ambassade til verden, representerer Athos menneskeheten overfor Gud. Munkene kler seg i sorte kutter, for de er guds krigere som gir avkall på verden for å kjempe for vår sjel. «Dette er det hellige fjellet Athos, hjemsted for en tro der alle årene har stanset», skrev Robert Byron i reiseklassikeren The Station (1928).

Der tiden står stille, det er Athos’ foretrukne myte. Stedet beskrives ofte som en intakt rest av Bysants, av middelalderen. Da kirken dikterte at livet på jorden er en jammerdal på veien til reisens egentlige mål, himmelriket. Et sted der munkene i sakristiet for alltid synger Kyrie, eleison: Herre, miskunne deg over oss.

De som liker denne forestillingen overser gjerne at munkene nå har smarttelefoner og solcellepanel, at flere av klostrene har gavebutikker og at abbeder fra Athos er grå eminenser i gresk politikk. Mangt forblir også uforandret. Dagen starter ved solnedgang slik den gjorde i middelalderen og de holder fast ved den julianske kalenderen, tretten dager bak vanlig tidsregning.

Athos lyder ikke

I vest glemmer vi ofte at det bysantinske imperiet holdt det gående i tusen år etter Romas fall. Statsviteren Edward Luttwak viser i boka The Grand Strategy of the Byzantine Empire (2009) hvordan kirkens makt bidro til å gi Konstantinopel en særegen politisk kultur. De oppsøkte ikke slagmarken, slik Roma gjorde.

De bysantinske prestekongene foretrakk skriftlige traktater og innfløkt diplomati fremfor blod og jern. Konstantinopels fall gjorde den ortodokse kirken hjemløs. I alle klostre jeg besøkte på Athos var bilder av Hagia Sofia-katedralen på hedersplassen, omtrent slik du finner bilder av kabaen i Mekka i moskeer verden over.

Patriarken ble i Istanbul, men minner i vår tid mer om en kirkeasylant enn en pave, svekket av frykten for at utenlandsreiser kan ende med at han ikke får slippe inn igjen; svekket av at den gresk-ortodokse menigheten i byen har skrumpet inn, svekket av at kirkens kraft har flyttet seg til Moskva, svekket av at Athos ikke lyder.

Et vondt 1900-tall

Siden 1970-tallet har Athos nektet å bøye seg for patriarken, grunnet hans vilje til å inngå kompromisser om kristen doktrine for å gjenforene katolisisme og ortodoksi. Problemet er at Athos har den teologiske autoriteten. Nylig besøkte en delegasjon fra Athos patriarken. De viste til kanonisk rett som nekter ortodokse å be med kjettere. De truet i praksis med å ekskommunisere sin egen patriark.

De ortodokse hadde et vondt 1900-tall. Først falt deres høye beskytter, tsaren, deretter kom forfølgelsene under kommunismen og, til sist, et inntog av sekularisme og evangeliske konkurrenter. Men så fant den russiske kirken og staten sammen igjen, slik Bysants og Athos i sin tid gjorde det. Kirken er sterk når den har staten med seg.

I løpet av det siste århundret har den ortodokse verdensmenigheten mer enn doblet seg til 260 millioner.

—  Asle Toje

Svekket pave

I dag er den ortodokse kirke den mest vitale av de tre verdenskirkene. Dette er på mange måter uventet. De protestantiske kirkene synes å ha modernisert seg til irrelevans. De dyrker hva Mark Lilla i boken The Stillborn God (2007) kaller «den borgerlige Gud», en distansert Gud, som ikke griper inn og tillater mennesker å gjøre sine etiske valg selv.

I mellomtiden baler den katolske kirke med inkvisisjoner, som den for en gangs skyld ikke selv presiderer over. Etter å ha feid anklager om seksuelt misbruk under teppet i lang tid, har kirken tapt flere kostbare rettssaker i USA. Pavens autoritet er svekket, selv i land som Polen og Irland hvor Vatikanet tradisjonelt har vært uangripelig.

Dette har utløst en strid om hvorvidt kirken bør jenke seg i spørsmål som homofili, prevensjon og presters sølibat. I løpet av det siste århundret har den ortodokse verdensmenigheten mer enn doblet seg til 260 millioner. I Russland er det i dag mer enn 100 millioner troende, en kraftig gjenoppblomstring etter Sovjetunionens fall, selv om bare 6 prosent går i kirken ukentlig.

Ortodoks vitalitet

Den ortodokse kirke har funnet ny relevans. Ronald Inglehart og Pippa Norris viser i boka Religion's Sudden Decline (2020) at i hele 43 av de 49 landene i målingen, har befolkningen blitt mindre religiøse, målt etter spørsmålet: «Hvor viktig er Gud i ditt liv?» Ortodokse Bulgaria, Russland og Moldova er blant få land hvor troen har økt i årene 2007 til 2019.

De ortodokse utviser i våre dager en vitalitet som vestkirkene mangler. Snarere enn å modernisere seg til relevans, har kirkens autoritet gjenoppstått som vokter av den ubrutte tradisjonen; av det eldgamle, det gåtefulle. Athos spiller en rolle i denne selvforståelsen. Klostrene symboliserer kirkens ubrutte kontinuitet til Jesus Kristus og de tolv apostlene.

Det ureformerte appellerer

Lenge var Athos en anakronisme, en levning av det førmoderne i en verden hvor globaliseringen spredte internett og forbrukerkultur til de fjerneste avkroker. Det kan virke som om den ortodokse kirkes middelalderske preg virker appellerende i en moderne tid som for mange virker gudsforlatt. Det ureformerte appellerer. Islam har gjort en lignende reise.

Etter på 1900-tallet å ha gitt inntrykk av å være en anakronistisk levning som ville dø hen med sine aldrende menigheter, er islam på ny en viktig del av livet for mange muslimer. Også her er det de middelalderske aspektene ved religionen som tiltrekker og bidrar til å forklare hvorfor ingen reformasjon er i emning. Det som har holdt seg uendret oppleves å være genuint i vår omskiftelige tid.

[ Pater Josef: Hvis det skal være et poeng i å være kristen må det forandre livene våre ]

[ Dette er Norges mest kristne kommune ]

[ Nadia Bolz-Weber: Jeg klarte ikke å slutte å stirre på Maria. ]