Nyheter

Visst skal jorden bli ny

I den brede offentligheten er den redusert til en vits, og jammen murres det innomhus også. I virkeligheten er Kristi himmelfartsdag nøkkelen til det kristne håpet.

Bilde 1 av 2

For noen år siden tok prest og Ap-politiker Knut S. Bakken til orde for å avskaffe Kristi himmelfartsdag som fridag. Han så «ingen teologiske grunner til at denne dagen skal være en helligdag».

Han fikk forbeholden om ikke entusiastisk støtte fra biskop Solveig Fiske i Hamar. «Betydningen av den kan ikke sidestilles med juledag, påskedag og pinsedag», sa hun, og erkjente at «Kristi himmelfartsdag er ikke den dagen som har størst bevissthet, verken hos folk flest og for så vidt ikke heller i kirken.»

LES OGSÅ: Biskop Solveig Fiske vil revurdere kristne høytidsdager

Skal man ha helligdager, må man satse på dem, mener biskop Solveig Fiske i Hamar.

Om vi utvider perspektivet, er Norge blant et lite fåtall land som har Kristi himmelfartsdag som offentlig fridag. I de fleste andre land innenfor den kristne kultursfæren er feiringen lagt til nærmeste søndag, og blant nordmenn flest innbyr den til omtrent til like mye refleksjon som bots- og bededag siste søndag i oktober, altså lite eller ingenting. Himmel-spretten?

Stort lerret å bleke

Det er derfor ingen overdrivelse å si at Kristi himmelfartsdag er under et visst press, både utenfra og innenfra.

I kirken fordi dagen er en påminnelse om at den religiøse bildebruken reduseres til tegneserier når den støter mot det sekularitetens språk. Da er det ikke til å forundres over at motet kan svikte for noen enhver, og at forsøket på å kommunisere at dette med «himmelen» er en tidsangivelse og ikke en stedsangivelse, oppgis.

Lerretet som skal blekes er simpelthen for stort. Hvorfor bruke masse pedagogiske krefter på at Jesus «for opp til himmelen», når hendelsen uansett «ikke kan sidestilles» med de andre høytidsdagene, og folk flest har mer enn nok med å lære seg hva pinsen er til for?

Enn så lenge mumles det. Men vinden blåser, og Knut S. Bakken er bare begynnelsen.

Min påstand er at tålmodigheten med «himmelspretten» ville vært brukt opp for lengst, om det ikke var for at den er fødselshjelper til en stolt, norsk institusjon – også kalt «inneklemt fredag» – perfekt for en langweekend på hytta eller til en europeisk storby.

Det er mot dette bakteppet Kristi himmelfartsdag anno 2020 kjemper for fotfestet. Finnes det håp, eller har dagen «utspilt sin rolle», slik Knut S. Bakken anfører?

Fire hester

Vel, visst finnes en vei, og den er ikke lett, men den er farbar, og den går via Roma og den romerske stridsvognen quadriga, som ble trukket av fire hester.

Tilsvarende blir det snakket om leseprinsippet quadriga, som viser til fire ulike måter å lese en tekst på. Den bokstavelige eller historiske; den allegoriske; den moralske; og til sist den anagogiske lesemåten, som peker mot målet med det kristne livet.

Og kan hende er dette siste nivået nøkkelen til Kristi himmelfartsdag. Den har ingenlunde utspilt sin rolle. Tvert om. Dens betydning er knyttet til det som – forhåpentligvis – skal utspille seg.

På latin er det utformet en huskeregel for de ulike nivåene som i rims form går omtrent slik: «Den bokstavelige lærer hva Gud og våre forfedre gjorde; allegorien er der vår tro og tro er skjult; den moralske betydningen gir oss regelen i dagliglivet; anagogikken viser hvor vi avslutter stridene våre.»

Nesten den samme firefeltsveien finner vi igjen i muslimsk tradisjon. «Guds bok har fire nivåer», skriver Ja'far al-Sadiq: «Bokstavelig uttrykk, hentydninger, spissfindigheter og dypeste realiteter.»

Å levitere eller ikke

Anvendt på fortellingen om da «en sky tok ham bort fra øynene deres» åpner en serie lesninger seg. Langt flere enn de som ble lagt for dagen da debatten om betydningen av Kristi himmelfartsdag gikk i Vårt Land for to år siden.

Ifølge Espen Ottosen var det ganske enkelt en vitnebeskrivelse fra disiplene om hva de hadde opplevd, «nemlig at Jesus ble løftet opp mens de så på», men uten å gå inn på hva «opp» skulle bety eller hva den lysende skyen alluderte til. En unnlatelse teolog Marius Mjaaland ikke var sen med å påpeke.

I en like deler anagogisk og allegorisk lesning fortalte (belærte, er kanskje bedre) han Ottosen om hva som egentlig var det interessante med historien – ikke the take-off, men forvandlingen og løftet om dagen da døde bein skal bli levende: «Det interessante her er at himmelfarten markerer overgangen fra den ene tilstanden til den andre», skrev han. «Hvis ikke Jesus hadde forsvunnet, kunne vi ikke forvente hans nærvær overalt. Det er denne forvandlingen som feires på Kristi himmelfart».

Og slik skal Kristi himmelfartsdag gjenreises i den norske bevisstheten – via sylskarpe utlegninger om «de dypeste realiteter» i kronikkspaltene? Neppe. Jeg tror, som sagt, at det toget er gått.

Stein i skoen

Men «innomhus» bør dagen hegnes som. Som en stein i skoen og en evig påminnelse om at den gamle boka ikke er ferdigtolket, men må leses på ny og på ny, med nye nøkler. Bare slik holdes den levende, og bare slik kan den bryte gjennom til omlandet som avfeier det hele som et sagnomsust spretthopp.

Og bare slik kan dagen bidra til å korrigere den utbredte oppfatningen om at himmelen er et slags sted vi skal legge oss i selen for å komme til – i fortsettelsen av tiden.

Kristi himmelfartsdag er påminnelsen om at skjemaene må kastes, og at alle forestillinger om tid og rom skal endevendes. Eller som forfatter Erling Utnem skriver i boken «Visst skal jorden bli ny»: Det er ikke vi som skal til himmelen. Det er himmelen som skal hit.

LES OGSÅ:

• Jacob Kinge: Hva betyr Kristi himmelfartsteksten for vårt mot til å leve, viljen på ikke å gi opp?

Vil kutte skjærtorsdag, Kristi himmelfartsdag og andre pinsedag

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter