Kultur

Nå er de jo på banen, hele hurven, alle har sin egen atombombe, Trump og hele styret ...

Masse utrygghet, hva betyr Kristi himmelfartsteksten for vårt mot til å leve, viljen på ikke å gi opp? spør pensjonert prest Hans Jacob Kinge.

Kristi himmelfartsdag, Hans Jacob Kinge – du, som prest, har prekt denne dagen inn i tusener av mennesker: Jesus var på vei til Betania, ganske konkret, og plutselig var han vekk?

– Ja, det er svære greier.

– Sitat: «Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede». Enkelt og greit. Men skulle det komme en tilfeldig forbipasserende inn i kirken, da kan det ikke være lett å forklare. Det handler om å forsvinne fra sine, et svik?

– Men det folk ikke får med seg i denne historien, er at han skal komme tilbake «på samme måte som dere så ham bli borte». Vi skal møte to velsignende hender, da også. Det er litt av et perspektiv på livet, da kan du løpe hjem og juble av glede.

– De samme hendene?

– De samme hendene. Altså, ikke knyttede ­never, men en åpen favn. Jeg tror at ­velsignelsen ­handler om at «jeg er i Herrens hender, i alt som med meg skjer, i smil og gråt, jeg kjenner, at ­Herren er meg nær». Det må bety at ikke noe blir ­borte – at ­velsignelsen rommer det hele og ­rammer inn det hele. I smil og i gråt ... kan du være med på den? «Fór opp til himmelen» – da ser jeg for meg en ­himmel som hvelver seg over livet og ­rammer det inn, ­regnbuen, kall det hva du vil – disse ­forestillingene man hadde før, som et tegn fra Gud. To hender, som rammer inn det hele – og som skal komme tilbake. Ikke mindre.

– Jeg kjenner meg litt urolig, likevel. Det er ikke sånn at jeg sier – yes!!! – sånn er det?

– Nei, kanskje ikke. Men jeg har lært at jeg vil stille følgende spørsmål til alle tekstene, mer ­eller mindre forståelige, nemlig: Hva vil teksten ­fortelle meg? Hva vil den formidle? Og da kan jeg bare ikke hekte meg opp i en mengde merkverdig­heter, da forsvinner budskapet. Hvis jeg ­begynner å hekte meg på «han fór opp til himmelen» ... han ­hadde ikke surstoffbeholder med seg engang, altså ­hvordan er det mulig ... ja, så har jeg tapt? I stedet for å gruble, så spør jeg meg: Hva forteller det meg, dette her? Og teksten i morgen tror jeg vil fortelle meg noe om Jesu overordnede herredømme: Frykt ikke, du lille hjord. Den gode hyrde har fått herre­dømme over tilværelsen. Så kan den ene sauen ­etter den andre forsvinne, men i mellomtiden skal den bli funnet igjen. Denne lille fortellingen kan vi forstørre.

– Disiplene ble forbauset? – jeg hadde jo blitt veldig forbauset, det hadde da sikkert du, òg?

– Ja, nei, forbauselsen ... de visste jo at Jesus var annerledes, det hadde de vel skjønt lenge før påske. Jesus brøt alle kalkyler, gang på gang gjorde han det – «nå kommer'n på vannet!!!», for eksempel. Og Peter kastet seg uti og holdt på å drukne, men han blir reddet. Så ble de forbauset over det, óg. Sånn er det hele veien, vi forbauses over Jesus.

– Har du grudd deg til denne teksten, noen gang?

– Ikke til teksten, den er jo jublende i sitt ­dypeste vesen. Men jeg gruer meg til å skulle preke.

– Det gjør du alltid?

– Ja, det gjør jeg alltid. Jeg har slitt veldig mye for å finne «hva vil teksten fortelle meg»-perspektivet. Og da må jeg si, da havner jeg i den ­sjelesørgeriske «modellen» – enten det er Jesus som går på ­vannet eller hva han gjør for noe. For det er alltid noe som butter mot forstanden når det gjelder Jesus. ­Lasarus kom ut av graven, selv om det luktet av ham ­allerede – ikke sant? Hva er det for slags ­historie? Min situasjon, sånn generelt, er at jeg forbereder meg godt. Og søndag morgen tenker jeg at nu!!! – nå sitter'n!!! – prekenen. Så går jeg raskt opp på prekestolen, holder prekenen og så tenker jeg ­etterpå – dette ble dårlig, Hans Jakob. Og så går jeg slukøret ned. Og da, etter guds­tjenesten, går jeg hjem og skriver prekenen på nytt. Men den blir jo aldri brukt, for da er jeg jo ferdig. Det er noe som gjør at jeg får ikke fred. Og da er det jeg er i slekt med min kjære Martin Luther, og den historien skal du få: Det er Philip Melanchton og Martin, de står i sakristiet og så sier Martin: «Philip, i dag skal det prekes!» Han er skikkelig i støtet, han tar trappa i to og to trinn og så går han i gang. Men så fomler han det til, det funker ikke i det hele tatt, han blir motløs og går så ned. Og når han kommer inn i sakristiet, spør han: «Du Philip, hva var det som var i veien med meg i dag – jeg var jo så tett på?» Og så sier Philip: «Jo, hadde du gått opp på prekestolen, litt mer som da du gikk ned, hadde du kanskje gått ned mer som du gikk opp». Den er all right, er den ikke? Der kjenner jeg meg litt i slekt med gamle Martin.

– Hvor ligger fellene her? – jeg har jo hørt ­prester svømme i tåke når de skal prøve å få himmelfarten ned på et «akseptabelt» nivå. Ja, hvor ligger fellen?

– Den ligger i at jeg vil forstå himmelfarten. Jeg har hørt at på himmelfartsberget, der er det et fotavtrykk – og da var det en turist som sa: Du ­verden, han må ha satset kraftig. Da er du på bærtur. Da strekker du deg ned på et plan hvor du prøver å registrere med ditt intellekt. Jeg synes Pascal ... jeg kommer stadig tilbake til ham, når han sier at «hjertet har sin egen forstand, som forstanden ikke forstår».

– Flere feller?

– Jeg tror det er en felle – fra prekestolen – å begi seg ut på for store kulturhistoriske ­betraktninger – knyttet til verdensbildet, til mytologiske ­uttrykk, til alt dette. Jeg tror vi må akseptere at vi er i en ­sjelesørgersituasjon: Altså, hva kan denne ­merkelige Kristi himmelfartshistorien bety for oss? Betyr den håp, kan den bety trygghet, i det hele tatt: Hva kan den velsignelsen vi leser om i teksten bety mot frykten som ligger over oss i dag? Nå er de jo på banen, hele hurven, alle har sin egen atom- bombe, Trump og hele styret ... masse utrygghet, hva ­betyr den for menneskets frihet, for ­motet til å leve, håpet, viljen til ikke å gi opp? Ser vi ­velsignelsen i den sammenhengen, skjer det gjerne noe med oss litt molefonkne. Det er en stor glede når denne troen slår igjennom, mot alle tankemessige spekulasjoner. Jeg har lyst til å sitere Stein Mehren: « ... vi reiste én gang katedralene/ ikke for å fange mennesker/ men for å holde våre liv fast/ i overskridelsens gåter». Det er det som skjer på Kristi himmelfartsdag: overskridelsen.

– Sikkert som våren og når helligdagene ligger på en snor i almanakken, kommer debatten om de bør avskaffes. Kristi himmelfartsdag, særlig. Mens man i middelalderen enkelte steder opprettet nye helligdager for å regulere arbeidsløshetsproblemet, så avlyser vi?

– Ja, og det skjønner jeg ikke. Per Anders ­Nordengen skriver jo i Vårt Land om det. Men da ­lurer jeg på, hvor vil du med forslaget ditt, ­Nordengen – hva mener du at du vinner på det? Det er klart at hvis næringslivet kommer og sier at vi ikke tåler så mange fridager, så er jo det én sak. Men kan ikke kirken få feire Kristi himmelfartsmesse, hvorfor skal vi nedlegge hele dagen? Jeg skal gjerne være med på å tilpasse, hvis det er interesser som kolliderer – men fjerne? Vi må da kunne markere så mye vi vil, så mye vi orker. Det er en form for populisme, tenkte jeg – man blir jo populær i visse kretser på slikt, men hva er hensikten?

– Enn så lenge, i morgen er dagen, vi legger i veg til vår egen kirke, vårt Betania, og skal høre denne teksten én gang til – for mange er den død av forstrekkelse? Du legger i vei ...

– Ja, nei, ja ... jeg har ikke tenkt på det sånn, men når jeg kjenner etter, er ordet forventning. Men jeg vet også at det har vært mye forventning rundt Jesus, som er blitt til skuffelse, det ble ikke som forventet. Jeg er ikke sikker på at jeg klarer å lese noen skuffelse inn i Kristi himmelfart. Jeg håper jeg ville sett det sånn: forventning, så forbauselse, og så tilbake til forventningen igjen.

Les flere intervjuer i serien Mens vi tror her.

Denne saken er fra mai 2018.

---

Hans Jacob Kinge

  • Pensjonert sokneprest, født 1942.
  • Sist prest i Majorstuen kirke i Oslo.
  • Studerte ved Det teologiske fakultet i Oslo i 60-årene.
  • Opptatt av kirkens evne til å formidle evangeliet.
  • Har hatt god anledning i rundt 50 år til å følge Jacob Jervell, ikke minst som «folkeopplyser».

---

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur