Åge (85) var grenselos som 8-åring. Han ber oss ta vare på dagens flyktningbarn

Åge Aulie (85) har fortalt sin historie til journalist Hege Kofstad. I boka Grenselosene skriver hun om Aulie-familien fra Nes i Akershus og en annen grenselosfamilie fra Fosenhalvøya i Trøndelag. Langs hele grensa bodde det nordmenn som loset flyktninger gjennom skog, over sjø og fjell, til tryggheten i Sverige. Deres historie er også fortellingen om nordmenn som infiltrerte, tystet og anga. Å hjelpe flyktninger over grensa kunne medføre dødsstraff.

– Jeg håper yngre mennesker leser og får med seg at krig ikke har noe med helteglorier og store bedrifter å gjøre. Det er en forbanna møkkajobb som må gjøres og som enkelte tar på seg og gjør, sier 85-årige Aulie.

Skinn og bein

Brødrene Åge og Ole Aulie blir satt i arbeid som grenseloser av faren Einar høsten 1942. Smågutter kan ubemerket ta på seg oppgaver der voksne vil bli avslørt. Guttene går milelange veier for å hente tilbake sykler som flyktninger har brukt mot grensa. De går for å sjekke om veien er klar, og de viser flyktninger hjem til småbruket Røa der foreldrene tar imot. Slik blir de viktige brikker i det som blir hetende Aulie-ruta.

På ski, sykkel og til fots tilbakelegger de distanser langt utover det andre barn gjør. Mange av turene foregår om natta, og slitet er hardt. Etter krigen får Åge kallenavnet Belsen-fangen fordi han bare var skinn og bein.

Trenger hjelp

– Hva er parallellen til dagens situasjon der flyktninger kommer til oss?

Aulie svarer med et glimt av egen historie. Tidlig september 1944 måtte Aulie-familien selv flykte. I Sverige begynte de to guttene etter hvert på skole. De nektet å skrive stil om flukten for en lærer som var nazist. De havnet i stadige slåsskamper. Familien flyttet, og de ble utvist fra enda en skole.

– Årsaken var nok at på grunn av spenningen vi hadde levd i, så var adrenalinet der oppe, og aktiviteten der nede, sier Aulie og måler ut avstanden med hendene.

Psykologhjelp var ukjent. Guttene måtte løse problemet selv. De ble umulige bråkebøtter og slåsskjemper.

– Vi kom til et land der det var fred. Vi forstod språket fra dag én. Religion, kultur og klima var kjent. Vi visste dessuten at krigen gikk mot sin slutt. Likevel fikk vi problemer. I dag kommer det unger direkte fra krigssoner med mye sterkere traumatiske opplevelser enn det vi hadde. De kommer til et fremmed land, fremmed språk og en fremmed religion. Og så forventer vi at de skal oppføre seg som folk, for her er det fred. Det er unger som ikke hva fred innebærer. De må ha en periode med hjelp og støtte for å tilpasse seg. Vi må vite at når vi får slike unger, får vi samtidig problemer. Det skal ikke hindre oss i å hjelpe. Vi må bare vite hva vi gjør, sier Aulie.

Manglet mat og klær

– Hva er det i denne boka som ikke er fortalt før?

– Det slitet og elendigheten vi levde under og de problemene som under krigen lå på mor mi. Det var ren og skjær fattigdom. Alt det har Hege fått med bedre enn noen annen jeg kjenner til, sier Aulie.

Hege Kofstad mener mange framstillinger har vært preget av inndelinger i helt eller skurk.

– Jeg har lagt vekt på at grenselosene var helt vanlige folk. Det spesielle med dem var at de ikke meldte seg til tjeneste. De bodde der de bodde. Det er en gruppe det ikke er skrevet mye om og som har fått for lite anerkjennelse, mener hun.

Familiekrig

Åge Aulie har i mange år irritert seg over krigslitteratur der krigen slutter 8. mai 1945.

– Krigen må betales, og den betales av de som har vært med. Noen betaler kontant idet de stryker med der og da. Noen betaler i renter og avdrag gjennom fysiske og psykiske problemer resten av livet. Andre vinner i lotto og glir lett gjennom det hele. Jeg var med, i den grad jeg kan si jeg var med. Jeg ble heller brukt, jeg var en bruksgjenstand i to år. Det er litt i overkant av to prosent av livet mitt. Ettervirkningene lever jeg med fortsatt. Det blir nesten aldri nevnt eller skrevet om, sier han.

Han forteller historier om livet etter krigen som ikke skal gjenfortelles. Kofstad har fortettet vanskene i et par avsnitt i boka: «For Aulie-familien blir slutten på krigen i Norge starten på en krig innad i familien. Høsten 1946 ser Agnes seg nødt til å ta med seg guttene i bare pysjamasen og rømme fra hjemmet deres. Einar og Agnes skiller seg etter hvert.»

– Hvordan gikk det med foreldrene dine?

– Både bra og dårlig som det gjør med de fleste av oss. Heldigvis ble de skilt i 1954. Det var en velsignelse. I 1966 møttes en del grenseloser og ble enige om å starte en forening som så ble startet året etter med faren min som første formann. Han var formann til han døde i 1979. I den foreningen kjempet vi for at grenseloser skulle få like rettigheter til trygd og erstatning som andre veteraner. Faren min gjorde en kjempejobb der. Det paradoksale er at han hjalp massevis av mennesker, men klarte ikke å hjelpe seg selv og familien, sier Aulie.

Svensk hjelp

Auliehjemmet lå i et åpent landskap. Folk kunne ikke unngå å se at det var vel mye trafikk. Selv nazisympatørene i bygda må ha skjønt, men de sa ikke noe.

– Broren min hadde en lærer som var hirdsjefen i bygda. Hvis ikke han var både dum og blind må han ha skjønt at vi dreiv med noe. Men han snudde ryggen til. Det samme gjelder for lensmann Flesjø. Ruta vår gikk over trappa på lensmannskontoret. Det hører med til saken at da rettsoppgjøret kom, stilte faren min som forsvarsvitne for begge to. Jeg bruker å si at den eneste svart-hvite framstillingen jeg veit om er svart tegning på hvitt papir. Ellers er det en hel masse gråtoner og nyanser i bildet, sier Aulie.

Han minner om at uten veldig god hjelp på svenskesida, ville alt vært mye vanskeligere.

– Et torp på ruta vår het Mørkerud der det bodde tre søsken som ga hundrevis av flyktninger hvile og mat før de kunne gå til bygda og bli tatt hånd om myndighetene. Faren min var også innom der og fikk støtte. De fikk aldri fem øre for det de gjorde. En fantastisk familie. Slike var det mange av, forteller han.

– Hva kunne grenseloser tjene på virksomheten?

– Hvis vi sier det var tusen grenseloser, så var det tusen forskjellige. En kan ikke se bort ifra at noen av dem utnyttet situasjonen. Det var et fåtall. Alle jeg kjenner kom ut av krigen i minus, sier Aulie.

– I dokumentene ser du at Hjemmefronten sentralt etter hvert satt på ganske mye penger. Pengene kom veldig sjeldent ut i sisteleddet ved grensa, tilføyer Kofstad.

---

Grenselosen

• En som hjalp flyktninger over grensa til Sverige under 2. verdenskrig.
• Rundt 1.000 mennesker deltok i dette risikable arbeidet.
• De hjalp 40.000 mennesker over grensa.
• Åge Aulie (85) var seks år da krigen begynte. Fra han var åtte deltok han i arbeidet med å hjelpe folk i sikkerhet.
• I 1947 fikk Åge Aulie krigsdeltakermedaljen for sin virksomhet som grenselos og kurér for etterretningstjenesten XU.
• Hege Kofstad er aktuell med boka Grenselosene (Pax forlag).
• Hun er redaktør for medlemsbladet til Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner.

---