Nyheter

De som gikk foran

I enkelte strøk på Vestlandet kunne folk på femti- og sekstitallet navnet på flere byer på Madagaskar enn de kjente til stedsnavn på Østlandet, ble det sagt.

Helge Kjøllesdal, er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement.

Det er over 50 år siden familien min dro tilbake til Norge. På denne tiden har ikke antall kristne i Japan økt nevne­verdig. De er fortsatt oppført med rundt én prosent av befolkningen. Da teller man antall aktivt innmeldte medlemmer. Tallet er 3–4 prosent dersom vi inkluderer familiemedlemmer og andre med «kristen tilhørighet».

Kirken har en helt marginal plass i samfunnet, selv om en del japanske personligheter, blant dem hele åtte statsministre, har hatt kristen tilknytning.

Jesuittene

Kristendommen er ikke av ny dato i Japan. Den spanske jesuittpateren Francis Xavier gikk i land på den sørligste av de store øyene, Kyushu, allerede i 1549. Han og andre misjonærer var energiske i sin forkynnelse. Hundrevis sluttet seg til de nye menighetene som ble etablert etter kort tid i områdene rundt byene Nagasaki og Kagoshima.

Men bare noen tiår senere ble de kristne utsatt for harde forfølgelser. Etter et oppgjør mellom rivaliserende makthavere i Japan, vant de strieste nasjonalistene. De kristne­ ble ansett for å være en trussel mot japansk kultur og ­levesett.

I boka Taus himmel har den ­japanske forfatteren Shusaku Endo med sterk innlevelse beskrevet fortvilelsen hos de kristne som ble stilt på valg, og som ble korsfestet når de fastholdt troen. Filmen Silence, som bygger på romanen, presenterer sterke scener med personer som ble bundet til påler på stranden ved fjære sjø.

De kunne slippe unna dersom de var villige til å tråkke på et krusifiks­ og frasi seg tilhørigheten til Kristus. Hvis ikke, ble de sittende­ til tidevannet druknet dem.

LES INTERVJU MED KJØLLESDAL: – Du kan kalle det nostalgi, men jeg prøver å ikke romantisere og sentimentalisere

Skjulte kristne

På tross av forfølgelsen valgte noen hundre kristne å samles i det skjulte for å tilbe Kristus. En av kirkehistoriens svært oppsiktsvekkende beretninger handler om personer fra disse skjulte menighetene. De meldte seg for misjonærene som kom til Japan på midten av attenhundretallet, på tross av flere hundre år med angiveri og streng kontroll. De hadde klart å bevare sitt skjulte kristne liv, på tross av at dødsstraffen hang over dem.

Den sterkt fiendtlige holdningen­ til kristendommen gjennom ­generasjoner satte preg på japansk kultur og religiøsitet. Det gjaldt også etter at situasjonen endret seg da landet ble åpnet med makt av amerikanerne for vestlig påvirkning midt på 1850-tallet. Regjeringens edikt som forbød japanere å bli kristne, ble formelt ikke opp­hevet før i 1873.

Under Meijis keiserperiode ble imidlertid kristendommen – i hvert fall blant intellektuelle – oppfattet som en inspirasjonskilde­ til moderniseringen av Japan. Mange ble døpt. Flere av de beste utdanningsinstitusjonene i Japan ble etablert på 1880-90 tallet på kirkelig initiativ.

Misjonsbevegelse

Mine foreldre og besteforeldre hadde sine forbilder blant misjonærene som hadde gått foran. Disse ga dem inspirasjon til de valg de har foretatt. De identifiserte seg med en sterk norsk misjons­bevegelse som hadde vokst fram i vekkelsesmiljøer. De hadde lest om ­eller møtt misjonærer som hadde reist fra en relativt trygg tilværelse i norske byer og bygder til stor uvisshet og enorme utfordringer i Afrika, på Madagaskar og i Kina.

Sogningen Hans P. S. Schreuder reiste i 1844 til Sør-Afrika og åpnet opp for det som etter hvert ble et stort og til dels konfliktfylt arbeid blant stolte og stridbare zuluer. Det varte hele fjorten år før den første zulu ble døpt. Det var hushjelpen hans.

Schreuder vant langsomt innpass, ikke minst fordi han klarte gjennom vennskap å inngå avtaler med den mektige zulukongen Cetshwayo. Nordmannen og hans medarbeidere satte dype spor i KwaZulu-Natal, der det i dag er en stor selvstendig luthersk kirke. Misjonen og kirken etablerte en rekke større helse- og utdanningsinstitusjoner.

Madagaskar og Kina

I enkelte­ strøk på Vestlandet kunne folk på femti- og sekstitallet navnet på flere byer på Madagaskar enn de kjente til stedsnavn på Østlandet, ble det sagt. En del av pioner-misjonærene reiste til Madagaskar med seilskipet Elieser som var eid av Det Norske Misjonsselskap. De regnet ikke med at de noen gang ville vende tilbake til hjemlandet. Flere av dem døde underveis av sykdom og utmattelse, lenge før de nådde fram til Solskinnsøya. Det var ikke uvanlig at misjonærfamiliene som ble plassert langs kystene på Madagaskar etterlot seg barnegraver.

Kina hadde i lang tid vært mål for europeisk misjonsvirksomhet. Flere norske misjonsselskap ble inspirert til å finne områder for nytt arbeid i det store landet. De så snart at de kom til et folk med en rik kultur og et imponerende teknologisk nivå. Det var strategisk viktig å gjøre kineserne delaktig i kristentroen.

Store antall norske misjonærer tok alvorlig den befalingen Jesus hadde gitt sine følgesvenner i ­Galilea. Hans Nielsen Hauges sterke påvirkning av vanlige folk til å ta et åndelig og samfunnsmessig ansvar, fikk også konsekvenser utenfor landets grenser. Dette skapte debatt helt fra begynnelsen. Ibsens karakteristikk «de slemme missionærer fra Stavanger» i Peer Gynt, gjenspeiler at misjon var et kontroversielt tema.

Kallet

Men hva var det som egentlig drev dem som valgte å bryte opp?

Det skulle noe mer til for å ta et slikt skritt enn at vekkelsens folk bare forventet at noen skulle dra. Valget var såpass radikalt at de som tok skrittet snakket om at de hadde mottatt et direkte kall fra Kristus, et ­misjonærkall.

Jeg har i årenes løp undret meg over hva som fikk dem til å ta beslutningen om å reise. Jeg skjønte at det var ikke lett å bryte opp, men heller ikke enkelt å angre, snu og reise tilbake etter at de først hadde tatt skrittet. Jeg leste i ett av brevene far skrev til venner i en periode han hadde det tungt: «Vi hadde reist hjem i morgen, hadde det ikke vært for....» Hva dette var, har jeg ønsket å trenge litt dypere inn i.

LES FØRSTE DEL I SERIEN: De følte seg som fremmede. De ble ofte slitne av alt det nye. Og likevel ble de ­værende der, år etter år.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Nyheter