Ved branntomten

«Reaksjonene på Notre-Dame-brannen viser­ hvor mange som har fine feriedager i Paris og illustrerer hvor uhyre privilegerte vi er.» Det uttalte Linda Noor, leder av Minotenk, til Vårt Land denne uken (22. april).

Videre koblet hun «den voldsomme oppmerksomheten» som er blitt Notre-Dame til del med terroren på Sri Lanka, og spekulerte i om givergleden og oppmerksomheten til den første gikk på bekostning av den andre.

Inspirerende møte

Hvilket hun naturligvis står fritt til å gjøre, og kanskje har hun rett. Kan hende er det sider ved brannen i Paris som frister til litt for ivrige meddelelser i sosiale ­medier. VGs Hans Petter Sjøli var for eksempel rask til å meddele omverdenen at hans møte med Notre-Dame i 2006 var så sjelebevende at han og kona like godt gikk hen og unnfanget et barn den samme kvelden: «Så – å se den storslagne kirken bli slukt av flammene nå i kveld er bare veldig, veldig trist.»

Men det kan like gjerne tenkes at Linda Noor tar feil. At verden ikke er nullsumspill, at ikke alt som skjer på sosiale medier fortjener mistankens blikk, og at Notre-Dame slett ikke skygger for all verdens annen lidelse.

Ja, kan det snarere være slik at branntomten på Île de la Cité hjelper oss å se klarere, og til å avhjelpe verdens ondskap? Det hevder Skaperkrafts Øyvind Håbrekke, på debattsidene i dagens avis: «Notre-Dame skygger ikke for lidelsen. Den forteller en historie om hvorfor vi alle skal ­bekjempe lidelsen.» (side 23)

I overskridelsens gåter

Selv tar jeg oppstilling på Håbrekkes side. Katedralen i Paris er ikke bare en forsikring om at det finnes en felles europeisk identitet, og at denne forplikter. Notre-­Dame er også en påminnelse om hva som bor i oss og hvor langt vi kan strekke oss. Den venstre­radikale og ikke-troende franske politikeren Jean-Luc Mélenchon, som ellers tviholder på det franske laïcité-prinsippet, oppsummerer det slik: «I Notre-Dame kan selv de som er overbevist om den menneskelige tilstands absurditet se hvordan mennesket­ kan overgå og overskride seg selv».

Et fransk og sekularisert ekko av Stein Mehrens dikt: «Vi reiste en gang katedralene / ikke for å fange mennesker / men for å holde våre liv fast / i overskridelsens gåter».

Selv den gudløse må finne et sted å knele, og derfor valgte både troende og ikke-troende å samle seg ved Seinens bredder i påsken. I gnistregnet fra Notre-Dame åpenbarte det helt opplagte seg: At verden er mer enn materie, men også ånd. Her kunne alle se at det ikke bare var takstein, reisverk og annet byggemateriale som ble fortært av flammene, men fortiden selv. Og at uten denne fortiden, så er vi fortapt. Uten overleveringene fra de som kom før oss, så er vi ingenting.

År null

Det er etter alt å dømme­ en påminnelse vi trenger.­ For­tiden er en diskreditert størrelse; og fortellingen om en ny og fresh start tilsvarende oppskattet. Det er til å rive seg i håret over, og det gir seg til kjenne på de ulike vis. I alt fra debatten om vårt konstitusjonelle monarki, i dyrkingen av evig ungdom, og i imperativet om å «skape seg selv fra bunnen av».

Vi finner den også i vendinger som «… vi lever tross alt i 2019»; i kravet om å rive ned statuer av forhenværende hærførere; og i EU-mytologien om et dysfunksjonelt Europa inntil Brussels teknokrater kom på banen. Til grunn for alle ligger forestillingen­ om å tilhøre en «ny tid», et slags år null som skuer utover historien fra et eget, ­privilegert høydedrag.

Under støvlaget

Dette er vår tids herskende ideologi, og for hvert år blir knuten som fortøyer­ oss til fortiden litt løsere. Slik beredes grunnen for Europas åndelige krise, som ikke lar seg bøte på av Champions League-hymnen eller en melodifestival for mediokre artister kalt «Eurovision». Om disse to var de eneste tingene som skulle holde Europa­ samlet, ville i sannhet alt håp vært ute.

Branntomten i Paris minner oss om at det heldigvis ikke er så ille fatt. Men at det ennå finnes noen felles identitetsbærere med en patina som bare århundrer kan gi. Og at fortiden ikke bare er en serie hendelser som er best glemt, men kilden til hvem vi er, hva som er godt og hva som er verdt å hegne om.