Vi som flyr inn i solnedgangen

Jeg erkjenner det først som sist: Når det gjelder flyreiser, er jeg som folk flest. Antakelig verre. Jeg reiser mer enn de fleste. Og jeg har ikke dårlig samvittighet. Selv om jeg vet at jeg burde ha det.

I forrige uke sovnet jeg i vindussetet i Bangkok og våknet i Oslo. Regner jeg med reisen andre veien, hadde jeg brukt 4,2 tonn CO2-ekvivalenter. Det er det firedobbelte av det hver enkelt innbygger i verden bør bruke på et helt år, ifølge FNs klimapanel.

Heldigvis for kloden reiser ikke resten av verden like mye som oss nordmenn. De reiser ikke i nærheten så mye. Det vil si: De fleste flyr ikke i det hele tatt.

Tall fra 2014 viser at 95 prosent av verdens befolkning ikke har sittet i et fly.

Til sammenligning tar hver nordmann i snitt fire utenlandsreiser i året. Og Avinor beregner at tallet vil doble seg innen 2060. Derfor skal det bygges ut for 14 milliarder på Gardermoen og 5 milliarder på Flesland, noe som har fått Vårt Land til å gå inn for høyere flyavgifter.

«Det er altfor billig å fly», het det i lederartikkelen sist helg.

LES OGSÅ: «Det er virkelig umulig å fylle hennes sko, men jeg er i hvert fall inderlig glad jeg har bestemors kåpe», skriver Lene Julsen

Schizofren

Vårt Land og andre aviser som skriver om klimatruslene er i så måte like schizofrene som det de fleste av oss er. Vi som resirkulerer søpla, slår av lyset og smiler av klimaskeptikerne – men som samtidig flyr til New York for å løpe maraton eller til Krakow for å være to dager på jobbseminar. Og som gjerne trykker «like» på Facebook når noen vi kjenner har gjort noe eksotisk en flyreise eller to unna der de bor.

Aftenpostens redaktør måtte denne uken svare for seg i tidsskriftet Harvest, som konfronterte ham med at avisen lager gladsaker om billige flybilletter – helt uten å problematisere – og deretter inviterer leserne med på reiser.

Vårt Land speiler det samme dilemmaet: Vi mener flybilletter bør bli dyrere av hensyn til kloden vår, men samtidig inviterer vi i nesten hver utgave til leserreiser som inkluderer flyturer. Jeg blar i mandagsavisen når jeg skriver dette, og der lokkes leserne til å henge med på «Kultur og klostre i Romania» eller til «Irlands høydepunkter».

LES OGSÅ: Saksøkes for å utvide flyplass

Blindsone

Paradoksene står i kø: At jeg som reiser så mye, skriver om dette. At en avis som vil verne om skaperverket, tjener penger på flyreiser. At både leserne våre og nordmenn flest svarer ja på at klimakampen er viktig, samtidig som de flyr som aldri før.

Dette gjør vi, selv om vi vet at ekspertene mener at å droppe lange flyreiser er det viktigste vi kan gjøre for å redusere vårt eget klimaavtrykk.

Hvorfor gjør vi det da? Er vi ambivalente og kjenner på dårlig samvittighet når vi har flydd langt? Eller klarer vi å holde flyreisene i en etisk blindsone, adskilt fra engasjementet for havisen og isbjørnen som forsvinner?

Kanskje har det festet seg en forestilling om at vi har en slags rett til å reise hvor som helst når som helst og så ofte vi vil?

Er vi i så fall villige til å gi den samme retten til alle andre mennesker på kloden? Foreløpig har de fleste ikke råd til det, men likevel viser statistikken at antall flyreiser i verden har doblet seg hvert 15. år siden 1970. Avisen The Guardian skriver at flyreiser forventes å utgjøre en fjerdedel av alle klimautslipp i verden i 2050.

LES OGSÅ: Avinor: Vil få svar i vår

Vise vei

Fordi jeg ser at jeg, og de fleste med meg, ikke klarer å stå imot flybilletter til samme pris som T-skjorter og middager, tror jeg det er nødvendig med politiske grep i form av høyere avgifter. Prisøkninger vil ikke gjøre at vi slutter å reise, men kanskje vil vi ta litt færre av de unødvendige reisene.

Jeg har en bror som i flere år nektet å sitte på når jeg kjørte bil til mine foreldre i Trøndelag, fordi han ikke ville «legitimere min privatbilisme». Og en kollega i Vårt Land fortalte meg i lunsjen i går at hun tar tog til byer som Paris og Krakow – og hun hadde klart å unngå flyreiser i to år.

Så det er mulig. Men da må man ville det. Og det er nok der hunden ligger begravet for min del. Jeg vil det ikke nok.

Derfor trenger vi politiske grep. Og vi trenger enkeltindivider med sterk nok etisk forankring til å gå foran og vise vei – uten at de er nødt til det.

Det kan være at reisene tar lenger tid på den måten. Men opplevelsene blir neppe mindre.

LES OGSÅ: Ba kirketopper kutte kjøtt og fly