Alle forsvinner

Alt det man skulle spurt sine foreldre om mens de var i live. Alt det som forvitrer. Alt det som ble til historier noen fortalte, små hendelser som ble overdrevet og ­repetert i håp om at noen skulle fortelle dem videre.

Man overtar historier, men historier blekner, dramatiske vendepunkter forvitrer – fortellinger må ha næring, de overlever gjennom gjenfortelling. De fleste historiene jeg hørte av mine foreldre er visne, mange av dem har ikke lenger en slutt.

På farssiden

Etter at jeg selv fikk barn, følte jeg denne forpliktelsen til å overlevere familiens historier til neste generasjon. Det vil si – morssiden greier seg fint på egen hånd. Her er det slektstreff og stamtavler og i det hele tatt mye aktivitet. Det er på farssiden det skranter.

Inntil nylig har jeg ikke ant så mye om hvor vi kom fra, ikke visst så mye om hva det innebar å være Berggren, utover alkoholtenning, høyt hårfeste og svake knær. Så de få historiene som fins, gjenforteller jeg så flittig jeg kan for mine egne barn. Den med Røa kirke og grunnstensnedleggelsen for eksempel.

I min fars versjon var det på høsten, det var i hvert fall kaldt i luften, bikkjekaldt, om jeg ikke husker helt feil. Røa kirke skulle bygges, og om det var Osland ­eller fatter’n som dro ned buksa og gjorde en nummer to oppi der grunnstenen skulle legges på plass neste formiddag, husker jeg ikke – kanskje det var hele gjengen – men sånne ting ville jeg spurt om – alle detaljene og trynet på biskopen og hele etterspillet. Kanskje også hvorfor i all verden?

KOMMENTAR: Frykten for alderdommen har brent seg fast på samfunnets netthinne

Alle detaljene

Og så var den med Bom-Bom og høyspentmasten. Han som noen lurte opp, og som bare kom halvveis før han ble sugd opp i ledningene og nesten strøk med og ble skalla og ranet postkontoret på Røa et par år senere.

Eller den med Osland og Eilertsen som blandet eksplosiver på gutterommet i Lilleveien – det med hele veggen som ble sprengt ut, og en eller annen som mistet fingrene på høyre hånd og ble kjørelærer, og mora som ble døv på det ene øret og måtte begynne å gå med avisen fordi et eller annet, og at hun ble kjørt ned av Kolsåstrikken, jeg tror det var fordi hun var dauhørt, husker ikke helt. Sånne ting ville jeg spurt om. Skrevet ned. Alle detaljene.

LES OGSÅ: Børre Knudsens datter skulle pynte farens grav – da møtte hun marerittet

Outsiderne

Jeg liker å tro at de døde snakker til deg. Jeg går gjerne på kirkegårder. Det er litt som Facebook, når du ikke har hørt noe fra en eller annen du gikk på barneskolen med på sekstitallet, kan du like gjerne søke i gravregistret.

Jeg har ingen idé om hvorfor jeg gjør det, men tipper enhver middels psykolog har noen forklaringer på at noen av oss finner en slags glede i å spore opp gravene til folk du knapt husker navnet på.

Disse outsiderne, særlig, hvor ble det av dem – alle disse typene du ikke har sett siden barndommen og som det er vanskelig å se for seg som voksne? Jeg fant graven til Gipsen på Vestre Gravlund. Han hadde alltid gips på et ben eller en arm eller begge deler. Skjøt seg selv i øyet med luftpistol, med vilje, samme året som han og broren stakk av med Jartrikken. Bare noen meter unna Gipsens grav lå dattera til Gaupen, hun med oppstopper og rødt hår som luktet epler.

LES OGSÅ: Sletter graver om de ikke får kontakt med etterlatte

Millioner av historier

Så kan man sitte på en kirkegårdsbenk og fornemme millioner av historier som aldri mer blir fortalt, og det er sant det de sier, ingenting er egentlig særlig viktig. Jeg ser på en gravsten og vet at der ligger fatter’n og mutter’n og brutter’n. Min familie. Min barndom. Alle historiene. Alle detaljene. Alt det man burde, men bare ikke greier å huske.

Og jeg tenker noen ganger at historiene får greie seg selv nå. Man skal jo ikke leke Gud heller.

[ LES MER OM ARNE BERGRENS FAMILIEHEMMELIGHETER ]