Særingenes mat

En fellesnevner mellom kristendom og livssynshumanisme er at mennesket tildeles en spesielt opphøyet plass i verdens orden. Det er for så vidt fint, menneskeverdet er en av de beste garantiene vi har for et samfunn det er godt å leve i, men det innebærer også at resten av skaperverket kan bli et hvitt felt på det etiske kartet.

Jeg mistenker at når fremtidens generasjoner stiller seg til doms over oss, vil bilder fra indu­strielt dyrehold være blant bevismaterialet som viser hvor fæle vi var (du vil ikke vite hvorfor dansk svinekjøtt er så billig).

LES OGSÅ: Kokebøkene er blitt de nye biblene

Syvendedagsadventister, new agere og pønkere

Derfor har jeg en periode nå radikalt trappet ned bruken av dyreprodukter. Det har gjort at jeg bruker en god del tid på å utforske veggisspisesteder, nettsteder og lignende. Jeg skulle ønske jeg kunne si det er som å gjenoppleve ungdomstiden, siden jeg hadde en periode som veggis på åtti-og nittitallet, men det er det slett ikke. For veggisverdenen er ikke til å kjenne igjen.

På åttitallet var Oslos omtrent eneste vegetarrestaurant Vegeta. Der hadde Hedningsamfunnet sine møter, og der satt de blant en salig blanding av syvendedagsadventister, new agere og pønkere som ville ha et avbrekk fra maten på Blitz. Oppslagstavla flommet over av seminarer om reinkarnasjon og kurs i kvakksalveri. Jeg elsket det. I et samfunn der man helst skulle tro som, leve som og se ut som alle andre, var Vegeta en oase av alt som var utenfor allfarvei.

Så ikke bare var vegetarmat sært, det var særingenes mat. Og det er slitsomt å være sær i lengden, så som nesten alle andre veggiser på den tiden, sluttet jeg med det. Nå begynner jeg å få tilbakefall, henger på vegetarrestauranter og lager veganmat.

LES OGSÅ: Nordmenn kutter ut rødt kjøtt

Veggismat har blitt mainstream

Og joda, vegetarfestivalene er fremdeles et sted der religiøse grupper utenfor allfarvei viser seg fram, og noe av moroa med veggisrestaurantene er de fargerike typene. Men veggismaten har også blitt mainstream.

Veggisgrupper på Facebok renner over av helt vanlige unge mennesker. Joda, skeptikeren i meg irriterer meg over tendenser til overtro om gluten, GMO og økomat, men matvraket i meg vinner alltid over skeptikeren.

En annen ting er at vegetarmaten har blitt ­radikalt bedre. Min mor eksperimenterte med veggis­mat på syttitallet, da de forskjellige kjøttkakesubstituttene du kunne kjøpe i helsekostsjappene så ut – og smakte – som det brune papiret­ de kom pakket inn i. Siden da har kokker og matprodusenter jobbet med å gjøre vegetarmaten bedre. Det merkes.

Vegetas nesten-monopol er forlengst sprengt. Vegetarsteder skyter opp som paddehatter. Sist ute er hamburgerkjeden Max.

LES OGSÅ: Matvarekjedene frister deg med masse kjøtt

Særere å nekte

Jovisst finnes det fortsatt den typen veggiser som gjør sitt beste for å få grønnsakssaken til å virke som en sekt. Slik er det jo gjerne, at de mest brennende tilhengere er sakens verste ambassadører. Men for hver av dem som mener en rotte har like stor verdi som en baby, er det tusener som bare har lyst til å spise grønnere, sunnere, mer dyrevennlig.

For noe slo meg da en Frp-politiker utbasunerte­ i media at han ville boikotte rådhuskantinas «kjøttfrie mandag». Det ble hamret fast da jeg så Facebook-venner snakke om at de skal spise ekstra mye kjøtt på mandager: Det er ikke veggisene, men de som nekter å spise litt vegetarmat, som er særingene nå.

Avtalen med meg selv er omtrent som følger: Jeg blir ikke veggis med det første, men det skal spises store mengder veggismat framover.