Den gang Vårt Land ble trykt i Dagbladet, ble «sosialetisk» rett som det var rettet til «sosialistisk» av avisens typografer. Sylvi Listhaug mener nå at kirkens sosialetikk er sosialistisk – og hun er ikke alene om det.
Vi hentet for et par uker siden fram igjen Tor Aukrust, som påvirket tenkningen om kristent samfunnsansvar for mange av min generasjon.
BLI MED I DEBATTEN: - Kirken er ingen aktivistorganisasjon, mener Trond Bakkevig
Kaj Skagen kommenterer dette i siste nummer av Dag og Tid.
«Kanskje kunne ein samanfatta det sosialetiske perspektivet slik: Moderne vitskap, teknikk og økonomi har ein så overveldande innverknad på livet og sinnet, og ofte på eit vis som strir mot kristne ideal om sjølvforsaking og sjølvkontroll, nøysemd og sosial omsorg, at dei kristne svik trusgrunnlaget sitt om dei ikkje går inn for å temja samfunnskreftene etter etiske retningsliner. Men temjinga av samfunnskreftene er eit marxistisk prosjekt.»
Skagen skriver at denne tankegangen både svekket marxismen og klassetekningen i Arbeiderpartiet og kristendommen i kirken.
Men slett ikke alle som ble fanget inn av den sosialistiske vekkelsen på 60-tallet, ble sosialister. Kjell Magne Bondevik var av dem som valgte en ikke-sosialistisk vei. Hans ideologiske disippel Erik Lunde påpekte nylig at den katolske kirken har holdt seg med en kapitalistkritisk sosiallære siden 1800-tallet uten at det blir sosialisme av den grunn.
Aktivisme
Når viktige trekk i samfunnsutviklingen går på tvers av kristen etikk, har selvsagt kirken et ansvar for å yte motstand. Kirken blir ikke mindre kristen av å engasjere seg mot ødeleggelseskrefter i kultur og samfunn.
LES OGSÅ: «Sylvi Listhaug avslører seg selv når hun kaller kirken sosialistisk», skriver Erik Lunde
Det er heller ikke hva Kaj Skagen hevder. Men han mener at den politiske aktivismen er blitt så dominerende i kirkens kommunikasjon at det skygger for det åndelige budskapet. Kirken profilerer seg som «ei rådgjevarteneste med sosialt samvit».
Trond Bakkevig skriver i dagens avis at dette er en kritikk kirken gjør klokt i å lytte til.
«Jeg tror ikke vi har vært tilstrekkelig bevisste på at kirkens identitet og kirkens troverdighet forutsetter at vi tydeliggjør forbindelsen mellom troens kilder og vårt engasjement», skriver han.
Politisk aktør
Hvorfor framstår kirken som en vanlig politisk aktør? Det kan virke som pietismens oppdeling av det åndelige og det som hører verden til fortsatt har sin virkning. Å engasjere seg for verden blir fortsatt sett på noe som ikke er så åndelig.
Det er litt lettere for den katolske kirke, som har en tradisjon for at alt angår kirken. Det er grunnleggende i katolsk tenkning at kirkens ansvar for samfunnet dypest sett er åndelig. Det er kanskje derfor paven kan tale så åndelig også om sosialetikk, slik vår anmelder av pave Frans siste bok Eskil Skjeldal påpeker.
Følg oss på Facebook og Twitter!
«Det er noe urovekkende utfordrende med Frans sterke oppfordringer til solidaritet med verdens utsatte: Han taler med en særegen, etisk autoritet som vi ikke finner hos våre hjemlige biskoper. Der norske biskoper svært sjelden taler om menneskets hang til ondskap, er Frans klokkeklar på syndens kraft i dag», skriver Skjeldal.
Enda tydeligere blir dette i den ortodokse kirken, der liv og liturgi er ett og det samme. Den grønne patriarken Barhtolomeus kan øse av sin kirkes liturgi når han kjemper for miljøet.
Fornuften
Noe av det jeg lærte av Tor Aukrust, er at situasjonsanalysen er avgjørende for etiske resonnementer. Analysen er fornuftens område, der man ofte forstår virkeligheten ulikt.
At vi har ansvar for de menneskeskapte klimaforandringene, er et moralsk anliggende for kirken. Men hva det betyr for oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen, krever et resonnement der man kan være uenig om fakta og årsakssammenhenger – og dermed politiske løsninger.
Det er denne friheten for fornuften som lett kan forsvinne når kirken konkretiserer sitt etiske engasjement i politiske standpunkter. Dermed gjør den også folk til sine motstandere på politiske premisser – slik Sylvi Listhaug er et eksempel på.
Hvis kirken hadde satset på den moralske kraften i sin egen forkynnelse og liturgi i stedet for å utstede politiske resolusjoner, ville den kanskje ikke så lett blitt oppfattet som politisk aktør. Den kunne like fullt være et plagsomt korrektiv – for eksempel i miljø- og innvandringspolitikken.
