Halvparten tror på et liv etter døden

En representativ undersøkelse viser at 48 prosent av svenskene tror på et liv etter døden, melder Kyrkans Tidning.

I en undersøkelse gjort av Norstat for Vårt Land i 2012, svarte 37 prosent av nordmennene at de trodde på en videre eksistens.

– Hvordan folk møter døden er ganske mangfoldig. Noen er overbevist om et liv etterpå og undrer seg veldig på hva slags karakter det skal ha. Samtidig er det mange som snakker om at livet de nå skal forlate, er alt som er, forteller sykehusprest på Hospice Lovisenberg på Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo, Svein Bjarte Mangersnes.

Pasientene på et hospice er alvorlig syke og døende, ofte med kreft.

– Dette livet er alt som er

Mangersnes har arbeidet som prest i 25 år og opplever at den tradisjonelle, kristne forestillingen om himmelen ikke er så fremtredende lenger.

– Den er fortsatt levende, men jeg erfarer at det som skjer på denne siden av døden får større plass. Dette livet er det som er, og det er ikke noe mer etterpå, sier han.

– Endrer folk syn på hva som kommer når de nærmer seg sin egen død?

– Hovedinntrykket mitt er at de aller fleste dør som de har levd. De jeg har samtaler med snakker minst like mye om livet som døden. Det livet de har her og nå er det mest essensielle når det er i ferd med å glippe, sier han.

Gammel tro kommer til overflaten

En sjelden gang hender det at folk får en «omvendelse».

– Det kan være både positivt og negativt. Noen ganger dukker den strenge, dømmende guden fra barndommen opp. Da må jeg jobbe med dem og fortelle om andre aspekter og andre måter å se på Guds kjærlighet og nåde. Det opplever jeg som en veldig viktig del av jobben min, sier Mangersnes.

De pårørendes tanker om døden varierer også, men ikke alle har et håp – eller ønske – om å treffe igjen slektninger.

– Noen opplever at ønsket om å se sine kjære igjen blir viktigere når døden er uomgjengelig, men det forutsetter at en videre relasjon er noe de ønsker. Alle mennesker dør, også mennesker i dysfunksjonelle forhold og relasjoner, sier Mangersnes.

Han forteller at pårørendes reaksjoner ved dødsfall spenner fra en nesten skamfull lettelse til bunnløs sorg og fortvilelse over å ha mistet en livsledsager som har fulgt dem i tykt og tynt.

LES MER: Sykehusklovner lærer barn om døden

Håpefulle ungdommer

Elise Ottesen Søvik er trosopplærer og prest i Jar menighet i Bærum. Hun har tidligere jobbet som ungdomsprest i seks år. Hun beskriver mange ungdommers tanker om det som skjer etter døden som håpefulle.

– Jeg merker det på måten de ber på. De kan for eksempel be for personer som er døde. Det viser at de har et håp om at de døde fortsatt eksisterer, sier hun.

Dagens konfirmanter lever med impulser fra mange forskjellige religioner og uttrykk. Derfor kan presten gjerne få spørsmål om gjenfødelse.

– Men veldig få tror på evig fortapelse og en evig pine, sier hun.

– Er ungdom opptatt av døden?

– Vi lever vel alle med en frykt for døden på en eller annen måte. I alle konfirmantkull jeg har hatt er det minst en konfirmant som har mistet en foreldre. Da blir døden veldig nær, sier hun.

LES MER: Hva er vitsen – når jeg likevel skal dø?

Bestemt seg før siste stoppested

Lindrende enhet ved Boganes sykehjem i Stavanger, er siste stoppested for om lag 50-60 siddiser i året. Alle som kommer hit får spørsmål om hvilken religion de tilhører og om de har behov for oppfølging av eksistensielle spørsmål.

– Vi spør om de er bekymret eller håper på noe. Da kommer vi inn på disse problemstillingene, sier teamleder Wenche Bertelsen.

De fleste som kommer har tatt et standpunkt om et eventuelt etterliv før de blir flyttet til Boganes.

– Men det hender at noen endrer syn underveis. En pasient som har vært tydelig på at han ikke har en gudstro, kan plutselig spør om å få nattverd når det nærmer seg slutten, forteller Bertelsen.

Sykehjemmet har prest som er med på de tverrfaglige møtene. I tillegg har de en hjelpepleier som også er utdannet diakon.

– Vi er veldig tydelige på at dette er en del av det helhetlige tilbudet vårt, sier Bertelsen.