Destinasjon: Tøyen

– Norway, very good people!

I vinduene som vender ut mot Tøyenparken står en gruppe på ti unge menn. De ser utover gressplenene og håper å kunne­ starte et nytt liv i «Peaceful Norway» De vil gjerne ha kontakt og henter den ene som snakker engelsk. Han forteller at de er afghanere. Lengre inne i rommet sitter og ligger syrere og eritreere. På spørsmål om hvordan de har det hos Poli­tiets Utlendingsenhet på Tøyen, ­smiler alle sammen.

– Veldig bra. Vi har fått 
tepper og mat.

– Hvordan blir dere behandlet av politiet?

– Norske politifolk er snille og hyggelige. Ikke som de bulgarske.

Det går nærmest et grøss gjennom gruppen. De har alle møtt bulgarsk politi. Smilene forsvinner et øyeblikk.

Uverdig

Slett ikke alle har vært like fornøyde med Poli­tiets Utlendingsenhet. Barneombudet, Vergeforeningen og Norsk organisasjon for asylsøkere omtalte tidligere i sommer forholdene som uverdige.

LES OGSÅ: Ga 250.000 i flyktningkollekt

Nettverket Unge Duer, som jobber for barn og unges rettigheter kalte vente­tiden, forholdene og mangelen på tilsyn for «tortur mot barn». Kritikken førte til endringer. Selv om ikke alle var fornøyde med hvor fort det gikk.

Uforutsigbart

– Dette er det første møtet med norsk politi. Det er hit de kommer.

Rolf Arne Kurthi er seksjonsleder i PU. Han har tatt oss med inn ansatt-inngangen, gjennom lange ganger, låste dører og ut på baksiden. Der venter de automatiske dørene som er målet etter tusenvis av kilometer på reisefot fra Syria, Afghanistan eller Eritrea. Til tider er det kø utenfor. Flyktningene blir sluppet inn i grupper.

Vet du om tiltak for flyktninger i Norge? Sjekk ut vårt oversiktskart, og si ifra til oss om noe mangler: Her kan du hjelpe

– Det må vi gjøre for å ha kontroll, sier Kurthi.

Det første venterommet hadde­ lignet et postkontor om noen hadde satt opp noen hyller med mersalgsvarer, postkort og noen kriminalromaner. Det har skranke, kølappsystem og benker langs veggene. Flyktningene­ venter i prioritert rekkefølge. ­Familier og enslige mindreårige først.

Sokker

Flere av dem kommer etter stengetid, og blir henvist til venterommene, uten senger. Kurthi sier de ikke ønsker at folk skal tilbringe natten der, men at de ikke har noe valg.

– Vi kan ikke sende dem ut i Oslos gater med beskjed om å klare seg selv til i morgen. Vi har fått kritikk for at folk sover på gulvet. Det er ingen sovesaler her. Vi kan tilby dem et teppe og gulvet eller en benk.

LES OGSÅ: Moské tar imot syriske flyktninger

Flyktningene blir registrert her. Så venter gjennomlysing av bagasje. Alt undersøkes, men det er sjelden noe som konfiskeres. Kroppsvisitering skjer på et ­annet rom. Begge steder lukter det svakt av oppkast, men det er ikke det den kommer av.

– De har vært på flukt i lang tid, og mange har ikke hatt ­mulighet til å skifte sokker. Så med en gang folk tar av seg skoene, kommer det lukt.

Ventilasjonsanlegget går for fullt, men det er flere hundre innom om dagen. Lukten er ikke til å unngå.

Knekkebrød

Etter registrering venter et annet venterom, frem til flyktningene skal intervjues. Kurthi tar oss med inn på et lite kjøkken. Vi hører livlig prat gjennom portene på hver side. Bak den ene venter familier og enslige mindreårige. Bak den andre venter de voksne.

Kurthi åpner porten inn til ­familierommet, og vi står ­ansikt til ansikt med tre unge gutter som forsyner seg av knekkebrød og syltetøy. En far sitter smilende og ser på datteren i ti-årsalderen hente seg en brødskive. Han ser sliten ut. En gutt ligger over to seter med hetta trukket over ansiktet. Benkene er av metall.

Pålegget og brødet fylles fortløpende. Det vaskes fire ganger i døgnet, men frekvensen er vurdert økt til seks. Det vurderes også å plassere vakter i hver av salene.

– Dette er ikke uverdig, sier Kurthi. – Jeg har jobbet i det ­europeiske grensepolitiet ­Frontex. Jeg har sett hvordan det står til i Hellas og Italia.

Han sier de som er her har det veldig bra til sammenligning. Han sier han er 90 prosent fornøyd, men sier samtidig at det hele skulle vært lagt opp på en helt annen måte.

– Det mest ønskelige hadde vært om vi hadde hatt noe å tilby i nærheten. Et sted der de kunne dusjet, spist, sovet, fått unna de medisinske undersøkelsene, og så kommet til oss. Og så må jeg ha flere hender, for å kunne gjøre ventetiden her så kort som overhodet mulig.

LES OGSÅ: Dette landet tar bare kristne flyktninger

Han frykter etterslepet som er i ferd med å dannes.

For alle som blir registrert her og sendt ut til mottak, skal inn igjen til nye intervjuer. For øye­blikket klarer de bare så vidt å få unna den første registreringen. Han nøler med å tallfeste hva han trenger, men drømmer om en dobling av personalet.

Første fingeravtrykk

Etter venting i flere omganger er det tid for «minireg». Det første ­intervjuet som skal kartlegge hvem du er, og hva du flykter fra. Men manges skjebne avgjøres før de kommer så langt. På et rom med store blitzlamper, foto­apparat, høydemåler og fingeravtrykksleser.

Det er det som er så vanskelig. Det sitter en person og forteller deg om dette, og så skal du sitte her og tvile på om den personen snakker sant.

– Ingrid Natvig

For å få saken din behandlet må du ha unngått å legge fingrene på en slik i noe annet Schengen-land. Flere feiler den testen. Ifølge Dublin-avtalen skal asylsøkere få behandlet søknaden sin i det første landet de kommer til. Norge benytter seg stort sett av denne avtalen, og sender de som har søkt tidligere, tilbake. Tyskland har sluttet med det.

Frem i lyset

Det er store vinduer på de lyse og luftige kontorene som vender ut mot Økernveien. På ett av kontorene sitter det et ungt afrikansk par. På et annet sitter en kvinne fra Midtøsten. Det er her intervjuene formelt starter. Men Ingrid Natvig er nøye på å småprate mest ­mulig gjennom de lange gangene 
fra venterommene.

– Praten handler kanskje mest om å lede oppmerksomheten bort fra det litt fengselslignende miljøet, forklarer Natvig.

Men det handler også om å skape tillit. Mange av de unge er redde for myndighetene, og spesielt politiet. De har møtt piggtråd og folk i uniform som venter på dem med våpen.

– Derfor har vi bevisst valgt å kle oss i sivilt her oppe, sier Kurthi.

Brøt sammen

Intervjuene skal avdekke feil i forklaringen på hvem søkerne er. Eller sannsynliggjøre at de snakker sant. Natvig og de andre intervjuerne forsøker å finne ut hva som kan dokumenteres, og spør om alt mulig rundt det som ikke kan dokumenteres. Noen blir bedt om å beskrive hagen rundt huset de bodde i. Andre om å fortelle om skolen de gikk på. Noen kommer ikke lengre enn til første spørsmål.

– Det var en syrisk mann på min egen alder. Det eneste jeg rakk å spørre ham om var hvordan det stod til med helsa. Han svarte at det stod bra til med ham, men kona og barna er igjen i Aleppo. Så begynte han bare å gråte, sier Natvig.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hun forsøker ikke å ta med seg inntrykkene hjem, men lykkes ikke alltid. Flere av de som kommer viser fryktelige bilder og videoer. Bilder og videoer som intervjuerne ser på, selv om de ikke nødvendigvis beviser noe.

– Er dette noen de kjenner? Har de deltatt? Har de blod på hendene? Det er det som er så vanskelig. Det sitter en person og forteller deg om dette, og så skal du sitte her og tvile på om den personen snakker sant, sier Natvig.

– Og etterpå må du legge det fra deg og være klar for en ny sak, legger Kurthi til.

Overtid

Han er bekymret for sine ansatte. Mange er oppe i flere hundre timer overtid. Noen begynner å slite med jobben. Han sier de ansatte er flinke til å snakke sammen og støtte hverandre.

– Men vi skulle kanskje hatt mer av det. Mer debriefing, mer samtaler. Spesielt når vi får disse fra Syria.

Det er ingen som har sluttet, ennå, sier han. Den enorme økningen i antall søkere kom samme år som de fikk nye lokaler. Kurthi kaller det uflaks.

– Gitt situasjonen i verden i dag, burde man ikke ha forutsett dette?

– Etterpåklokskapen er vår verste fiende. Det er lett nå å si at, ja, vi skulle kanskje tatt et taktomslag tidligere, og ja, vi burde kanskje gjort ting annerledes.

Avvist

På venterommet i første etasje har en nyankommet kvinne med tre barn fått plass først i køen. To-årige tvillingbrødre titter ut gjennom vinduet på en sementblander, mens foreldrene går gjennom papirer og skjemaer. Den ene har flere sår i ansiktet. Utenfor står en albansk familie og venter på å få hentet passene sine. De har fått beskjed om å reise hjem.

[ LES FLERE SAKER OM HVORDAN FLYKTNINGER HJELPES I NORGE OG NORDEN ]