Ett år i Drammen

«Nå skal du vaske tøyet ditt selv.» En liten setning i informasjonsheftet fra Danvik folkehøgskole i Drammen. Jammen skal de det. De skal mye annet også, alle unge som i disse dager har pakket sakene sine og hiver seg ut i livet.

På Danvik svermet det søndag. Det svermet av nervøsitet, oppspilthet, usikkerhet og forventning. Også blant oss, de foresatte, foreldrene. I alle fall hos meg. Selv om det er tredje gang det skjer: At et ungt, voksent menneske flytter ut av huset vårt. Så jeg var forberedt. Trodde jeg.

Tross alt har vi handlet rammemadrasser på Ikea i Bergen da eldstedatteren flyttet, fått tak i bestikk på loppis, kjørt flyttelass til Stavanger med nummer to, skrudd sammen små skrivebord og fylt opp hybelkjøleskap med mat. Vi har vært med på å trekke om gamle sofaer. Vi har kjøpt telys og kopphåndklær og pakket ned gamle glass fra kjellerboden. Vi er drevne.

Så vi trodde at bilturen hjem etter å ha overlatt 18-åringen til ett års folkehøgskole ville bli grei skuring. Sånn gikk det ikke: Total stillhet hele den korte veien hjem. Det var mye å tenke på.

Jeg tenkte blant annet på et bilde av meg og moren min fra 1983, tatt på flyplassen før jeg skulle dra til USA i ett år. Blikket hennes er alvorlig og litt matt. Som mitt, over 30 år senere. I det blikket ligger det mye: Har vi gjort nok? Er hun klar for å flytte? Er jeg klar for det året?

Følg oss på Facebook og Twitter!

Sånn var det på søndag også, i bilen hjem. Vi vet det er slik det skal være. Å bli boende hjemme for lenge, er ikke bra, hverken for dem eller oss. Men det er ikke alltid det hjelper. Vi vet også om alt de skal gjennom, både det fantastiske og det som ikke blir så bra. Der har vi alle vært selv en gang.

Det eneste jeg klarte å si, etter en stund i bilen: – Han har jo vasket klær før, heldigvis.

En mor skrev på Facebook søndag: «Minsten har reist. Finnes Foreningen for forlatte foreldre?»

Jeg blir med i den foreningen.