Ble grepet av viljen til å lytte

Vårt Land har spurt et knippe mennesker som har vært med i Kirkemøtet og bispedømmeråd: Hva var det verste og beste med å være der?

Odd Einar Dørum (71)

tidligere Venstre-stortingsrepresentant og statsråd, nå pensjonist, fra Oslo, tidligere medlem av Kirkemøtet i én periode

Best: – Jeg opplevde Kirkemøtet og bispedømmerådet som steder der tonen var positivt annerledes enn det jeg var kjent med fra politisk arbeid. I hvert fall den gang – på midten av 90-tallet – opplevde jeg at det var en vilje til å stå i spenninger og samtidig være lyttende. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Verst: – Jeg må faktisk lete etter å finne noe negativt. Men jeg husker jeg reagerte på at jeg ble kontaktet av en person som spurte om jeg hadde satt meg inn i Skriften. «I Bibelen finner jeg vel ikke saksbehandlingsregler», svarte jeg.

Anne Louise Tveter (49)

overlege, fra Asker, medlem i Kirkemøtet i fire perioder, medlem i Kirkerådet én periode

Best: – Det aller beste har vært å bli kjent med så mange forskjellige og hyggelige mennesker. Det har også vært veldig spennende og lærerikt. Jeg kom inn som 24-åring, og jeg lærte mye om hvordan kirken og samfunnet fungerer. Jeg opplevde at jeg ble veldig godt ivaretatt og at jeg ble tatt på alvor også som ung.

Verst: – Det har vært utfordrende å finne plass og tid ved siden av først studier og siden full jobb og små barn. Jeg har brukt ekstremt mange timer på å lese dokumenter og være på møter, men jeg har fått mye igjen for det, også personlig. Det jeg synes er mest trist er den tydelige klimaendringen jeg erfarte etter noen år i Sør-Hålogaland, da jeg kom tilbake til Oslo bispedømme. Jeg har en følelse av at det har å gjøre med homofilisaken. Også før homofilisaken var det uenighet om saker, bevares. Men da var holdningen ønske om konsensus. Vi satt i lange nattetimer og arbeidet oss frem til omforente vedtak. Jeg har flere ganger opplevd min posisjon i homofilisaken som en som en ekskluderende faktor i kirkelig sammenheng.

Helene Bjerkestrand (29)

lærer, fra Nedre Eiker, medlem av Kirkemøtet i to perioder, medlem i Kirkerådet én periode

Best: – Å få være med på å diskutere og bestemme viktige saker som faktisk har mye å si for kirken og hvordan den skal fremtre. Jeg har vært ung, men har hatt like mye rett til å si og mene ting som biskoper og erfarne kirkeledere. Jeg har fått være med på å forandre noe, og jeg opplevde ikke at jeg var et ungdomsalibi.

Verst: – Mye papir og mange kompliserte saker å sette seg inn i. Læringskurven var veldig bratt. Jeg følte at det var vanskelig å være like godt forberedt til alt.

Inger Enger (66)

tidligere Senterparti-stortingsrepresentant, nå rektor, fra Gausdal, medlem av Kirkemøtet én periode

Best: – Det beste er å se at det tross alt er en stor bredde av synspunkter i kirken; at det er noen som i realiteten er for en åpen og inkluderende folkekirke. Jeg ser håp når det sist var såpass mange som sa ja til vigsel av likekjønnede.

Verst: – Det verste var ikke å få gjennomslag for det jeg mente. Den verste enkeltepisoden var at jeg på grunn av møte på jobben måtte ha permisjon den dagen leder i Kirkerådet skulle velges. Mitt fravær førte til at Ola T. Lånke manglet én stemme på å bli valgt.

Kari Sørheim, (66)

KrF-lokalpolitiker og fylkessekretær, nå pensjonist, fra Masfjord, medlem av Kirkemøtet to perioder

Best: – Det flotte fellesskapet jeg opplevde, på tvers av uenighet og ulike ståsteder. Jeg opplevde at det var et samhold som var forankret i at vi alle ønsker å tjene kirken og kirkens Herre. Vi hadde den samme driven for i fellesskap å finne gode løsninger.

Verst: – For meg som lek person var det mange krevende og spenningsfylte saker. Spenningen hadde selvsagt å gjøre med at vi var uenige og at det var intern kamp om enkelte saker. Denne uenigheten var vanskeligere enn meningsforskjeller jeg er vant med fra politiske sammenhenger.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Anne Kathrine Slungård (51)

tidligere Høyre-ordfører i Trondheim, nå adm. direktør i Ungt entreprenørskap, Oslo/Trondheim, medlem av Kirkemøtet én periode

Best: – Jeg trivdes i dette arbeidet, men ingen må tro at det er færre møter og mindre sakspapirer i kirkelige lederorganer enn i politikken. Rammen rundt møtene var veldig all right: Mer hyggelig og vennlig enn jeg var vant med fra politikken, fordi man ikke hadde like skarpe fronter som i partipolitikken. Det var selvsagt andre skillelinjer som gikk på sak, men jeg opplevde at det var mer lyttende og åpen dialog og drøfting i bispedømmerådet, enn det jeg var vant med fra politikken.

Verst: – Jeg rakk ikke å oppleve noe jeg vil karakterisere som det verste. Jeg kom inn på en arena der jeg hadde lyst til å gjøre en innsats. Men med all respekt: Saksbehandlingen var veldig gammeldags. Men så flyttet jeg fra Trondheim til Oslo, og da kunne jeg ikke lenger sitte i Nidaros bispedømmeråd.

Torstein Eidem Nordal (28)

sokneprest i Kviteseid, lekt medlem av Kirkemøtet i én periode

Best: – Det er et privilegium å få innblikk i prosessene og diskusjonene som foregår i bispedømmerådet og Kirkemøtet. Man får innblikk og forståelse, og blir kjent med mange mennesker man ellers ikke ville møtt. Og man lærer å forholde seg til folk som man er uenige med.

Verst: – Det er – særlig på Kirkemøtet – krevende å være en del av en kirke med så stort spenn og så mange ulike syn på hva kirken er og hva vårt oppdrag er. Uenigheten dreier seg ikke bare om ekteskapsforståelse, men om kirkeforståelse. Man blir sliten av å være i uenighetens rom.