Beretninger om beskyttelse

Dette intervjuet sto på trykk i Vårt Land-spalten Dette har livet lært meg 24. mars 2012.

Taxien stopper ved et lite grått rekkehus i utkanten av Århus.

Fem uniformerte politifolk har stilt seg opp på fortauet. De nikker rolig, men smiler ikke, før de geleider oss til en plattform på baksiden av huset. På hvert hushjørne er jernplater med på å forsterke veggene. Politifolkene blir stadig flere og to livvakter kommer også til syne. Jakkelommer endevendes, og en bombehund slippes fri. Selv hestehalen i nakken undersøkes, før nok et nikk viser at Vårt Land kan slippe inn til Kurt Westergaard.

På vei inn blir vi vist det bombesikre panikkrommet, som skal brukes hvis noe inntreffer underveis. Følgende intervju overvåkes av livvakter som avløser hverandre.

– Hva er ditt beste minne fra livet?

– Jeg jobbet i skolevesenet som spesiallærer i starten av karrieren. Det var svært meningsfylt å være med å utvikle et opplegg som bedret kommunikasjonen mellom elevene og foreldrene deres. Og så må jeg nevne karikaturkrisen.

– Som ditt beste minne?

– Ja, faktisk. Og det til tross for at jeg måtte flytte rundt til ti-tolv forskjellige steder de første åtte månedene, og nå fotfølges av livvakter. Karikaturstriden fikk meg nemlig til å tenke over mange ting.

– Hvilke ting?

– Disse tegningene har selvfølgelig provosert, men den provokasjonen måtte komme før eller siden. Hadde det ikke vært en tegning, ville det vært en bok eller en film. Tiden var moden, og noe måtte skje. Vi trengte etter hvert en ny diskusjon om ytringsfriheten.

Aldri angret

– Har du noen gang likevel angret?

- Nei. Jeg har jo arbeidet etter den danske, satiriske tradisjon. Det skal ikke finnes en autoritet som er hevet over kritikk og satire. Men jeg var jo selvfølgelig ikke forberedt på reaksjonene. Ingen kunne tenke seg de følgene det har fått for meg.

– Ville du tegnet det igjen?

– Ja, jeg ville nok det. Selv om jeg resten av livet vil måtte leve med livvakter rundt meg. Satire henger sammen med provokasjon.

– Liker du å provosere?

– Man kan ikke i lengden lukke øynene for hva som hender der ute i verden. Det som skjer, kommer inn til meg. Jeg klarer kun å respondere på det som er virkelig.

– Hvilken hendelse i livet har formet deg mest?

– Livet som barn i en liten landsby var preget av kristen fundamentalisme. Pappa var kjøpmann og sendte meg på søndagsskolen. Det føltes som voldtekt av barn. De snakket for mye om helvete, ja faktisk mer om helvete enn om Gud. Jeg husker at jeg kikket på den blå himmelen etter en time og tenkte: «Det er virkelig langt opp til Gud, men fanden er rett under føttene mine.» Først på gymnaset ble jeg ateist og virkelig fri.

– Fri fra hva?

– Fra moralsk undertrykkelse. Gud var den store kontrolløren. Oppførte du deg ikke ordentlig, kom du til helvete. Det var deilig å bli fri fra angsten. Men jeg anerkjenner den sterke innflytelsen religion har.

Mangler takknemlighet

– Hva tror du på nå?

– Jeg vil svare med en anekdote: En mann kommer gående og blir stoppet ved en veisperring der vakten spør: «Er du katolikk -eller protestant?» «Jeg er ateist», svarer han. Da spør vakten igjen: «Er du katolsk ateist eller protestantisk ateist?» Religion er jo en så stor del av vår kultur og preger oss hele tiden. Som ateist vil man jo si at man er humanist, og det er mye humanisme i kristendommen. Nestekjærlighetstanken liker jeg godt. Den skandinaviske velferdsmodell er noe av det mest kristne som finnes. Problemet med å være ateist er at du ikke har noe å være takknemlig for.

– Er det et savn for deg?

– Nei, det er vel ikke det. Men min mor trodde på et liv etter døden og på grønne enger hvor de døde møttes igjen.

– Hva tror du skjer etter døden?

– Jeg tror på at lyset går ut. Som en blodpropp. Da jeg ble hjerteoperert husker jeg at en sykepleier kledd i hvit drakt vekket meg. Hun lignet en engel, og jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen. Men jeg tror ikke på himmelen.

– Er du redd for døden?

– Nei. Jeg synes jeg har levd et ganske langt liv. Nå vil jeg se mine barnebarn begynne på en utdannelse. Jo eldre du blir, jo mer forsoner du deg med døden, tror jeg. De fleste unge vil ikke snakke om døden. Når man er ung, er livet uendelig.

– Hva angrer du mest på?

– Jeg har vært skilt, og det var fryktelig vanskelig. I en begravelse skal man se trist ut, men når du blir skilt er det ingen bestemt måte å reagere på. Perioden etter skilsmissen var svært forvirrende. Jeg kompenserte for det vonde, gikk ut i livet og tok fatt på damene. Det ble mange hurtige bekjentskap. Etter en skilsmisse går det nok noen år før man er en god kandidat til et forhold igjen. Jeg møtte min nåværende kone etter 14 år alene. Vi ble samboere etter fem timer, og nå har vi vært gift i 26 år. Jeg kan ikke angre på at jeg ble skilt, for det var ikke mitt valg. Men når man har barn sammen, blir det spenninger. Jeg kunne ha taklet ting bedre enn jeg gjorde.

– Hva da?

– Barn vil alltid være lojale mot begge parter, og det skal man huske- på. Man må la barna være lojale mot begge og snakke ordentlig sammen hele veien.

Liker alderdommen

– Hvilken alder er den beste?

– Hver alder har sine problemer. Men jeg synes alderdommen er veldig god. Jeg liker utsynet jeg får over mitt eget liv. Man sier at det å bli eldre er som å bestige et fjell. Det blir brattere og vanskeligere å komme opp, men utsikten blir stadig bedre.

– Hva vil du si til en som er ung i dag?

– Jeg håper de står sammen om demokratiet. De unge må forsvare- det. Jeg tror ikke man forsvarer demokratiet ved å reise til Afghanistan.

– Hvordan gjør man det?

– Ved å stå fast på sine holdninger. Det koster noe, og for mitt vedkommende kunne det kostet livet. Man må motstå frykten som -terrorisme skaper. Jeg respekterer at folk er redde, men man må likevel prøve å stå opp mot angsten.

– Er du redd?

– Jeg kjenner angsten daglig, og må være på vakt. Utenfor huset går jeg meg aldri uten livvakter og politi. Men jeg er blitt vant til det.

Ikon for ytringsfriheten

– Hva er du stolt av å ha gjort?

– Jeg er tilfreds med at jeg har klart å håndtere situasjonen med karikaturene. Noen mener jeg er blitt et ikon for ytringsfriheten. Det har jeg aldri bedt om. Jeg ser på meg selv om en rimelig god bladtegner som tilfeldigvis lagde en tegning som fikk drastiske konsekvenser. Men jeg har blitt stående og ikke gjemt meg. Jeg vil ikke si unnskyld. Og har ikke noe muslimhat i meg.

– Hva er meningen med livet?

– Meningen med livet er å leve, og helst leve lenge. Og så tenker jeg at livet både skal inneholde lykke og ulykke. De ulykkelige hendelsene er jo de som er med å forme meg som menneske. Etter at jeg ble gammel, har jeg brukt mye tid på å se tilbake på livet. Langt tilbake husker jeg ting knivskarpt. De siste årene er mer vage. Det er fascinerende.

– Hva har livet lært deg?

– Du skal være vennlig, demokratisk og tolerant. Du skal respektere andre mennesker og strekke deg så langt du kan for å klare det. Men det er selvfølgelig grenser.

Hvor går grensen?

Grensen går ved volden. Det heter at demokratiet går til sengs med alle, også med sine motstandere. Det uttrykket liker jeg godt. Uenigheter gjør demokratiet dynamisk. Det må være uenighet for å skape bevegelse. En gang jeg var i USA for å snakke om -ytringsfrihet, kom en imam bort til meg og sa: «Vi må nok konstatere at vi er uenige. Men vi må ikke glemme å prate med hverandre. Det er ingen diskusjoner i et demokrati som skal ende i en begravelse.»