Den gule konvolutten

Jeg skal flytte, og det er ikke første gang. Hver gang jeg flytter har jeg flere ting å pakke ned enn forrige gang. Dette skjer, selv om hvert eneste flyttelass har vært en unnskyldning for å hive og selge og gi bort ting jeg ikke bruker eller ikke trengte likevel. Hver gang jeg flytter kaster jeg gamle ting jeg ikke husker hvorfor jeg sparte på. Ting fra nederst i skrivebordsskuffen og bakerst i kottet.

Under denne flytterunden har jeg funnet igjen en bunke med gamle bilder i en bod jeg burde tømt for lenge siden. «Husk meg hver gang du ser disse. Stor klem, Alex.» Orda ble skrevet med svart tusj utenpå en gul konvolutt fra Kodak for femten år siden. Inni ligger bilder fra våre vågale bussturer til en tom, gammel nedlagt institusjon utenfor byen. Mange sa at det spøkte der.

Jeg husket plutselig dagen bildene må ha blitt tatt. Det var om våren, det hadde akkurat regna, jeg hadde på meg en ny, svart kåpe. Fuglene sang, men det var fortsatt råtten snø i grøftekantene. Vi dro dit av og til, selv om det ikke var lov, for å kikke inn vinduene. Se spor etter mennesker som ikke lenger var der. Alt sto som den dagen institusjonen ble stengt. De som hadde jobba der trodde kanskje de snart skulle komme tilbake, at det skulle bli liv der igjen, nye pasienter på rommene. Sengetøyet lå på og rene kopper sto oppstilt på kjøkkenet. Støvet la seg. Årene gikk. Ingen kom. Bare alle tingene sto igjen, og ble aldri mer tatt i bruk.