Etter selvmordet

*Denne saken ble først publisert i oktober 2014

Det hender at Ane (26) går til kirke­gården for å kjefte på faren sin. Spesielt i den første tiden etter at han tok livet sitt. Det var tiden da han plutselig kunne dukke opp for henne slik han så ut da hun fant ham, som mareritt eller livaktige scener i hodet. I dag dukker drømmebildene sjeldnere opp, men fortsatt kan hun oppsøke graven når behovet melder seg – for å prate med ham, eller få et pusterom.

Det har gått nesten to år siden hun satt i bilen sammen med moren sin, på vei til faren som ikke hadde tatt telefonen på to dager. Snart to år siden hun åpnet døren til huset hans og begynte å hyle, mens moren dyttet henne ut så hun skulle slippe å se.

– På en måte er jeg litt tørket opp for tårer, sier Ane i dag.

– Samtidig som jeg ikke er det.

Samfunnsproblem

Da Anes far tok livet sitt ble han en av de 500-600 nordmenn som årlig inngår i selvmordsstatistikken. Med det gjorde han også Ane til en blant tusener: 5.000-8.000 nordmenn opplever at en av deres nærmeste tar livet sitt hvert år. Det vil si at opp mot 600.000 nordmenn mister noen i selvmord i løpet av livet.

– Begynner man å snakke om selvmord, treffer man nesten alltid noen som kjenner, eller vet om noen som har tatt livet sitt. Selvmord er et samfunnsproblem, sier Monica Smith, leder i Oslo LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord).

Hun viser til at det å ta livet sitt strekker seg langt utover en enkelt­persons avgjørelse: I stor grad handler selvmord om dem som står igjen.

Rommer mange

Anes far, Paal, var en av 515 nordmenn som begikk selvmord i 2012.

Å beregne det eksakte antallet pårørende til en som har tatt livet sitt er utfordrende. Tradisjonelt har begrepet etterlatt blitt brukt om nærmeste familie. I dag brukes det også om venner, bestevenner, kjærester, klassekamerater, terapeuter, tidligere kjærester og ektefeller og arbeidskolleger.

– For en bestevenninne til en 15-åring, eller eks-kjæresten til en 17-åring, kan selvmordet oppleves nesten like traumatisk som om det hadde skjedd i nær familie, for­klarer Kari Dyregrov, som forsker på sorg ved Senter for krisepsykologi.

Bebreidelse og skyldfølelse

Etterlatte etter selvmord blir balanse­kunstnere: De må takle sorgen og savnet etter den som har sviktet dem, samtidig som de på et vis må forsone seg med valget.

– Mange strever med et voldsomt tankekaos. Det er en følelsesmessig svært utfordrende prosess, forteller Monica Smith, som selv mistet bror og mor i selvmord med femten måneders mellomrom.

Flere etterlatte opplever fysiske reaksjoner som hjertebank og frostanfall, skjelvinger, kvalme og svimmelhet. Mange sliter også med at de gjenopplever hendelsen i hodet – i søvne, på jobb eller ved skole­benken.

Kari Dyregrov, som har forsket på sorg både ved naturlige dødsfall og ved selvmord, ulykker, mord og plutselig barne­død, forteller at ­sorgen etter selvmordet ligner annen sorg, men med en tilleggs­effekt:

– Når det man aldri trodde kunne skje, skjer, snus verden på hodet. Fotfestet forsvinner. Etterlatte sliter med skyldfølelse og spørsmål om hva de har gjort feil.

Samtidig må de takle følelsen av å ha blitt forlatt.

– De som er tilbake kan oppleve at «han eller hun har ikke tenkt på meg». Et selvmord er den ultimate avvisning, påpeker Dyregrov.

Normalt, komplisert

Sorg tar tid. For de fleste endrer den form og avtar i styrke etter hvert. For andre biter den seg fast:

– Klarer man ikke å pendle mellom å være i sorgen og gjøre aktive fremstøt på å komme videre i livet, kan man gå inn i den kompliserte sorgen, forteller Dyregrov.

Det handler om vedvarende intense sorgreaksjoner, der vanlige gjøremål som å spise, sove eller arbeide kan kjennes umulige, selv år etter selvmordet.

– Komplisert sorg er når de tidlige, sterke sorgreaksjonene strekker seg ut i tid. Når etterlatte etter selvmord beveger seg inn i den kompliserte sorgen, kan det forklares med at de aldri finner svar på «hvorfor»-spørsmålet. De klarer ikke å akseptere at personen er borte for alltid, forklarer sorgforskeren.

For mye forlangt

To år etter farens selvmord kan Ane plutselig bli satt ut av spill i hverdagen. Hun kan plutselig føle på behovet for å gråte, eller trenge dager der hun bare er alene.

Likevel har tiden, psykolog­timene, «terapihunden» Bajas og støttespillerne gjort sitt. Ane er glad for den profesjonelle hjelpen hun har fått, men understreker at den ikke har kommet gratis: Hun har måttet be om den selv.

Slik er situasjonen for mange ­etterlatte.

– Jeg får stadig høre at mye av initiativet ligger på etterlatte selv. Det er for mye forlangt. Man må forstå at dette er mennesker i krise, sier Monica Smith.

For mange sitter det langt inne å si ja til hjelp, eller oppsøke den selv. Smith er opptatt av at tilbudet må fortsette å komme, selv uker, ­måneder og år etter selvmordet.

– Første dagen skjønner man ­verken opp eller ned på seg selv eller situasjonen. Senere vil man kanskje tenke annerledes. Men så vet man kanskje ikke hva man trenger, sier hun.

Bli sett

I sorgbearbeidelsen kan flere mennesker bli viktige. Smith og Dyregrov trekker fram både helsesøstre, primærhelse­tjenesten og kriseteam – og de etterlattes sosiale nettverk. Når det gjelder nettverket, har sorgforsker Dyregrov ett enkelt råd: Å tørre å ta kontakt, og vise de etterlatte at man vil være der.

Det sier Ane seg enig i. De små, vennlige handlingene har hjulpet henne gjennom hverdagene: Klemmen hun fikk da hun kom tilbake på jobb og «så helt grusom ut», venninnen som booket om flybilletten for å rekke begravelsen. Små klapp på skulderen og følelsen av å bli sett. Og guttekompisene, som etablerte «mandagsklubb» for henne, dro henne inntil seg i sofaen og sa «kom her, jeg trenger en klem».

Ikke røpe følelser

Sorgen og ­letingen etter aksept for valget rommer motstridende følelser.

For Ane har det vært mulig å finne en forståelse for farens valg. Hun respekterer valget, ettersom hun opplevde det som at han var bevisst det han gjorde. Prestens ord fra farens begravelse har også hjulpet: Presten sa det var viktig å respektere avgjørelsen faren hadde tatt – for å unngå å bebreide seg selv eller andre.

Anes pappa var tidligere nord­sjødykker, en yrkesgruppe som ­senere har blitt erkjent store erstatninger for skadene de ble påført av arbeidet. Mange av dykkerne har strevd med fysiske og psykiske plager i ­ettertid. Flere har tatt livet sitt.

Ane selv mener det blir det feil å gi skylden for selvmordet til nordsjødykkingen. Hun viser til at faren hennes valgte dykkingen av en grunn: Han var en risiko-søker som elsket adrenalinfølelsen.

– Pappa var en klassisk «manne-mann» som likte å hjelpe andre med praktiske ting. Men det å vise følelser slik jeg trengte å se dem, det var vanskelig, sier hun.

26-åringen synes det er viktig ikke å lyve om hvordan faren hennes var. Beskrivelser som «verdens beste pappa» kan få det til å rykke i henne, og hun provoseres av glorifiseringer av de døde:

– Min pappa var ikke verdens beste pappa. Han var kjempefin, og han var min pappa, men han hadde sider som ikke var fullt så bra. Ingen mennesker er perfekte, sier Ane.

Samtidig er hun klar på at ikke alle etterlatte kan finne den samme forsoningen i etterkant: Mange selvmord skjer brått og i affekt. Flere tar svaret på «hvorfor»-spørsmålet med seg i graven. ­Etterlatte stiller ofte spørsmål ved hvor reelt valget om å begå selvmord var. De spør: Ville de endret mening – om de bare hadde levd litt til?

Ville han?

Anes far etterlot seg et brev. I det sto det at han så seg selv som en byrde. Han mente at han ikke lenger var til nytte for noen.

I begravelsen møtte fem hundre mennesker opp for å ta farvel. Kirken var fullsatt.

Det gjorde godt å se for datteren.

– Han berørte utrolig mange. Det tror jeg de aller fleste mennesker gjør, med mindre du har levd i en grotte hele livet ditt.

Vondt gjorde det likevel at brevet faren etterlot begynte med «Kjære alle sammen». Hans eneste datter og nærmeste pårørende hadde hatt et stille ønske om å finne enda et brev – bare til henne. Hun ville ha svar på om han virkelig ­elsket henne.

Da hun ytret det savnet til ste­faren, sa han:

– Hvis han skulle satt seg ned for å skrive et sånt brev til deg, tror du virkelig han hadde klart å gjennomføre det han gjorde?