Tar ikke tak i ‘vanskelige’ prester

– Flere proster og biskoper forstår ikke hva arbeidsgivers styringsrett innebærer, sier Olav Rune Ertzeid.

– Man kan ikke tro at man kan lede ved å anta at alle medarbeiderne er «greie nok» og ved kun «å strø nåde» over dem som viser en uakseptabel atferd eller leverer for dårlige tjenester. Overbærenhetskulturen i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i kirken er ikke av det gode.

Avvikende

I ett år har Ertzeid undersøkt hvordan Den norske kirke håndterer prester som viser «avvikende atferd». Dette kan være at presten:

• ikke viser den nødvendige respekt for kirkemedlemmer, noe som iblant oppleves av folk som om presten kjefter på dem.

• opptrer lite inkluderende overfor andre kirkelige medarbeidere.

• ikke er nøye med navn på avdøde ved begravelser.

• ikke overholder tidsfrister og er lemfeldig med sine forberedelser.

• markerer seg med sterke markeringer og kontroversielle ytringer på sosiale medier.

LES OGSÅ: Utlendinger avverger norsk prestekrise

Overtramp

– Hva slags overtramp er mest utbredt?

– Et av temaene som nevnes oftest er at presten i en begravelse bruker feil navn. Det oppleves av pårørende som et forferdelig avvik. Verken kirkens medlemmer eller dens medarbeidere skal oppleve å bli møtt på en negativ måte. Dette handler både om renommé og kvalitet. Vi skal som kirke ikke finne oss i at vårt renommé blir ødelagt av at ledere ikke gjør det de er betalt for å gjøre – å utøve lederskap, svarer Ertzeid.

– Er det mange «problemprester» i Den norske kirke?

– Det vet jeg ikke. Min oppgave har ikke vært å kvantifisere, men å se på kvaliteten i avvikshåndteringen.

– Lettvint tilgivelse

Det store problemet er likevel ikke «problemprestene», men kirkeledere som er altfor snille, utydelige og usikre på egen lederrolle, mener Ertzeid.

– Hovedproblemet er at ledere i kirken ikke læres opp til å være ledere. Hele min kirkelige lederutdanning da jeg for 14 år siden ble prost, for eksempel, besto av halvannen dagers prostekurs i Kirkedepartementets regi. Når man ikke har lært å lede og styre de enkle tingene, klarer man heller ikke å utøve ledelse når prester viser avvik. Det er i motbakke man avsløres som leder, sier prosten i Nord-Helgeland.

– Mener du det er for mye lettvint tilgivelse i stedet for god ledelse?

– Ja, jeg tror det. Vi skal være gode mot hverandre og forvente det gode av hverandre. Men vi skal ikke som arbeidsgivere se gjennom fingrene på atferd som går på tvers av hva kirken skal formidle. Tvert imot er det lederens ansvar å si ifra og å hjelpe medarbeidere til å endre atferd.

De siste 14 årene har Olav Ertzeid vært prost – altså mellomleder – i Den norske kirke. I mange år var han tillitsvalgt i Presteforeningen, og en tid også fagforeningens nasjonale hovedvernombud.

Kirkens tabuområde

Det siste året har Ertzeid foretatt en bred undersøkelse i ulike kirkelige yrkesgrupper om deres opplevelse av kirkelig lederskap. Han har også dybdeintervjuet fire biskoper, to proster, to kirkeverger og to menighetsprester i fire bispedømmer.

LES OGSÅ: Prest og pårørende stadig oftere uenige om innholdet i begravelsen

– Hva er avvikende atferd for en prest?

– Undersøkelsene viser at det er svært ulike vurderinger og definisjon av hva som er avvikende atferd. Noen trekker grensen ved brudd på straffeloven, mens andre har helt andre vurderinger. Men alle respondentene mine sier at de har opplevd avvikende atferd. De fleste rapporterer om at de har registrert mellom fem og ti tilfeller av avvik i sin tjenestetid.

– Lettere før

– Var det enklere for «problemprestene» å få jobb i kirken før enn det er nå?

– For 20 år siden var det nok enklere å få jobb for en såkalt problemprest, for da var det Kirkedepartementet som ansatte og fordelte prestene rundt i landet. Nå er det bispedømmerådene som har ansettelsesmyndighet, og disse tenker kun på seg selv. De fleste ønsker prester med gode relasjonelle ferdigheter.

– Er det mange av dem?

– Ja visst. Hovedinntrykket er at tilsatte i Den norske kirke er hyggelige, ordentlige og relasjonelt sterke mennesker.

Ikke helsvart

– Men du mener altså at proster og biskoper ikke holder mål som ledere?

– Det bedrives mye godt arbeidsgiveri i kirken. Situasjonen er ikke helsvart, men det er muligheter for store forbedringer. Det generelle inntrykket er at både prostene og biskopene er for rause og tilgivende mot de prestene som begår overtramp. Det finnes noen prester som har fått lov til å sveve rundt alene, for lenge, uten at noen har satt foten ordentlig ned.

LES OGSÅ: Biskopen kaller ulydig gravferdsprest inn på teppet

Styringsrett og -plikt

I 2004 ble prostenes lederrolle oppjustert, og deres styringsrett og styringsplikt ble understreket: Prosten er nærmeste leder for alle prestene i prostiet og leder prestetjenesten der på vegne av biskopen.

– Det betyr å lede, fordele og kontrollere arbeid, påpeker Ertzeid.

Men hans studier det siste året dokumenterer at både proster og prester ikke forstår hva dette lederansvaret innebærer.

– Fortsatt er det slik i noen prostier at det kommer som en overraskelse at arbeidsgiver skal bestemme hva man skal gjøre eller at det stilles krav til fast tilstedeværelse på kontoret. Prester er vant til å styre seg selv, og mange prester har betydelig motstand mot å la seg lede og manglende forståelse av hva det vil si å være ansatt, sier Ertzeid.

Forsiktige

– Flere informanter sier at de vil være forsiktige med å styre og lede. Styringsretten må brukes når menighetsprester opptrer på en måte som er til skade for folk og setter kirken i et dårlig lys, mener Ertzeid.

En av dem han har intervjuet sier at biskopene må slutte å strø nåde over alt, og at lederne må slutte å tro at problemer går over av seg selv.

– Kirkens ledere har masse å lære på det å våge å gripe inn, bruke styringsrett, gå raskt inn i adferdskorrigerende samtaler, gi instruksjoner og føre loggbøker.

I sluttrapporten etter ett år som olavstipendiat, tildelt og betalt av Kirkedepartementet, refererer Olav Rune Ertzeid til informanter som mener at «prosten hegner veldig sterkt om ‘sine egne’».

«Når jeg får klage på prest, prøver jeg først å få unnskyldning eller forklaring på hvorfor presten har gjort dette, og så tar jeg det opp i medarbeidersamtale – men som regel er det ikke så viktig», svarer en prost.

– Trenger kurs

– Arbeidslederne i kirken er veldig gode på å være sjelesørgere. Sjelesørgeren sitter dypt i oss som gruppe, i tillegg til at vi ikke helt har forstått hva styringsrett er. Over halvparten av informantene mine sier at det viktigste i medarbeidersamtalene er å fortelle min sjef hvordan jeg har det og har hatt det. Men det viktigste er egentlig at dette er en utviklingssamtale, svarer Ertzeid.

– Hva håper du din studie om kirkens håndtering av prester som begår overtramp, vil føre til?

– Det viktigste er at ledere i kirken blir lært opp til å være ledere. Her trengs det en tydelig endring. Alle som blir biskop eller prost bør gjennomgå mange dagers kurs for å lære om arbeidslivets spilleregler, samhandling med fagforening og verneombud, forståelse av hva styringsrett innebærer – og hva det vil si å være relasjonell leder. Jeg kommer til å utarbeide manualer til bruk for proster og biskoper om hvordan de kan forebygge avvik og håndtere avvik, svarer Ertzeid.

LES OGSÅ: Prest kastet ut av kirke