«Det hjelper ikke at du er glad i meg hvis du ikke aksepterer meg»

Flere konservative kristne organisasjoner ønsker ikke å uttale seg om kjønnskorrigerende opreasjoner på Vårt Lands forespørsel.

Kjønnsopererte Tone Maria Hansen har selv erfart hvordan mange kristne strever med å forholde seg til henne.

– Det hjelper ikke å si at du er glad i meg dersom du ­likevel ikke aksepterer meg, sier hun.

LES OGSÅ: Hvor står Anna (8) etisk?

Hansen trådte gutteskoene på søndagsskolen i Den norske kirke men tok på seg jentesko før hun begynte å studere teologi på Det Teologiske Fakultet (TF) i Oslo. Der fikk hun et lite sjokk:

– Siden jeg hadde vært en del på TV, ble jeg bedt om å holde et foredrag for lærere og studenter om å være kjønnsoperert. Det var en utrolig ubehagelig opplevelse: Det ble en helt stille­ etterpå. Ingen sa noe. Ingen stilte spørsmål. Alle så bort.

– Jeg hadde forventet meg noe annet på TF. Men noen av lærerne støttet meg veldig, sier hun.

Ikke låst

I dag leder Tone ­Maria Hansen Harry Benjamin ressurssenter, en pasientorganisasjon for mennesker som har fått eller venter på kjønnskorrigerende behandling.

Hun sier hendelsen på TF lærte henne noe vesentlig: At man blir stille, betyr ikke at man er låst. Senere leste hun på bloggen til en av studentene at vedkommende ikke hadde klart å forholde seg til at Tone Maria var kjønnsoperert. Hver gang hun hadde møtt Tone Maria Hansen hadde hun tenkt på at hun var født i en guttekropp.

– Men hun kom over det. At man blir stille og ser bort betyr ikke at man er låst. Mye kan endre seg når man får kunnskap og erfaring, sier Hansen.

Nettopp derfor synes hun det er vanskelig å forholde seg til synspunktene til Erik Furnes i Indremisjonsforbundet.

– Han sier han ikke har erfaring med problematikken. Han kan heller ikke vise til noe bibelsted som uttaler seg om diagnosen. Likevel kan han påstå at det er galt å bli kjønnsoperert. Det er veldig spesielt, sier hun.

Avvist

Hansen var ikke aktiv i menighetsarbeid da hun valgte å stå fram med sin historie på 90-tallet.

– Selv om diagnosen transseksualitet er noe helt annet enn homofili skjønte jeg av homodiskusjonen at kirken ikke ville akseptere meg, sier hun.

– Hvordan ville det vært å vokse opp i Indremisjonsforbundet?

– Med de holdningene Erik Furnes uttrykker ville jeg ikke følt meg mye verdt. Jeg ville følt at noe alvorlig var galt med meg og at jeg like gjerne kunne ta livet mitt. Når man blir avvist så tydelig hjelper det ikke at noen legger til at «vi er glad i deg og alt mulig».

Forståelig

Det grelleste eksemplet hun har på slik avvisning er møtet med en frikirkepastor før en debatt på NRK.

– Han sa at han var «så glad i meg, men kunne dessverre ikke anbefale at jeg fikk arbeide med barn».

– Espen Ottosen fra Norsk luthersk misjonssamband tror det er bedre med «usikkerhet og åpenhet» enn avvisning?

– Jeg har forståelse for at man trenger tid til å innhente kunnskap. Det trenger vi som får diagnosen også. Men da må man søke kunnskapen også, sier hun.

Hansen utfordrer misjonslederne til å møte Harry Benjamins ressurssenter for å få mer kunnskap.

– Ottosen blander sammen LLH, som ikke er en interesseorganisasjon for denne gruppen. Han trekker inn Espen Esther Benestad, som er transvestitt. Det er tydelig at misjonslederne er uvitende, sier hun.