Ekteskapets metafysikk

Håvard Nyhus, spaltist:

I 1995 giftet Dag Solstad seg for tredje gang. Som 54-åring valgte han for første gang å legge bryllupet til kirken. I fjor skrev han om dagen i tidsskriftet Samtiden: «Det skjedde i kirken på Veierland (…) i nærvær av en rekke av våre venner, hvorav en god del av mine er innbitte ateister, som måtte ta både antabus og beroligende medikamenter for å dempe primalskriket i anledning dagen.»

Hvorfor ville denne svorne marxisten plutselig gifte seg i kirken? Hvor kom denne impulsen fra?

Det handler om å gi ekteskapet en annen og større forståelseshorisont, forklarer Solstad. Her er han like katolsk som paven. En vigselsattest utstedt fra ­sorenskriveren mangler det mest vesentlige. Det er en ekteskapsinngåelse uten nimbus.

Da Kirkemøtet i forrige uke sa nei til vielsesliturgi for homofile, ble det hevdet at dette ikke er forskjellsbehandling. For de kan jo fremdeles gifte seg.

Mon det. For vesensforskjellen er der. Det handler om ritualet som sådan. Det kirkelige bryllupsritualet er en form, en ramme. Og det som rammes inn er et vindu mot det universelle, noe som er større. Et vindu mot det som ligger bortenfor ordene.

Det er kanskje grunnen til at behovet for ritualisering ikke ser ut til å avta med stigende sekularisering. Det borgerlige ordforrådet oppleves som fattig og utilstrekkelig.

Derfor kan ikke et homofilt par stå på trappesatsen til Tinghuset og deretter forsøke å overbevise hverandre om at bryllupet egentlig har en meta-fysisk forankring. Den muligheten er de avskåret fra. De fikk aldri plass ved vinduet.

Kanskje var det dette som ga gjenklang hos Solstad. Å omfavne det religiøse språkets evne til å løfte og åpne, er ikke forbeholdt de troende.

For det er ikke så mye et spørsmål om å tro på Gud som å anerkjenne ord som er ladet med mening og håp. Ord med en sølvblank patina som bare århundrers bruk kan gi.

Vi kan elske det religiøse språket, ja, også Gud, selv om vi ikke vet om han er til.