Innvandrerbarn tar klassereisen lettere

– Foreldrene ønsker at barna nytter mulighetene som det nye landet gir og oppmuntrer dem så godt de kan, sier Mariann Stærkebye Leirvik i en artikkel på Universitetet i Oslo sine hjemmesider.

Hun er høyskolelektor ved Politihøyskolen og disputerte torsdag over sin doktorgradsavhandling i sosiologi. Den viser at innvandrerbarn i større grad overvinner klassebarrierer enn for eksempel etnisk norsk arbeiderklasseungdom. Stærkebye Leirvik har intervjuet voksne med foreldre fra Vietnam, India og Pakistan. Det har blitt gjort få slike studier i Norge til nå.

At karakterene til Ola Nordmann Jr. og Ola Nordmann Sr. gjerne er like, er en kjent sak. Men blant barn av innvandrere er situasjonen en annen, ifølge forskeren. Foreldrenes innvandringsopplevelse, samt verdiene og ressursene de har med seg i bagasjen, bidrar til et utdanningsfokus som sender barna raskere opp den sosiale stigen.

Stå på-holdning. – Foreldrene migrerte jo for å skaffe seg et bedre liv. Ikke alle klarte det. De opplevde ofte å bli plassert nederst i hierarkiet og måtte ta tyngre jobber. Når man ikke selv har klart å komme seg oppover, ønsker foreldrene i hvert fall at barna deres skal klare det ved hjelp av den rette utdanningen, sier Stærkebye Leirvik.

Den rette utdanningen betyr helst en prestisjeutdanning, ifølge henne. Foreldrene overfører et driv og en stå på-holdning til barna - på godt og vondt.

Skyggeside. De samme faktorene som bidrar til suksessen, kan nemlig være årsaken til at mange minoritetsbarn faller fra.

– Slik flere av minoritetsrådgiverne presenterer det, kan foreldres høye utdanningsambisjoner bidra til å forklare sosial og faglig mistrivsel, fravær, frafall, svake skoleresultater, samt ikke-fullførte vitnemål i videregående skole, forteller Stærkebye Leirvik.

Hun mener de negative konsekvensene underkommuniseres i media og forskning. Takknemlighetspraksis og foreldrekontroll blir borte, for eksempel i omtalen av tamilene som modellminoritet. Familiens anseelse er en viktig drivkraft bak utdanningspresset.

Etterkrigsgenerasjonen. – Jeg har alltid tenkt at jeg har mye til felles med generasjonen som vokste opp da utdanning ble allemannseie her i Norge. Datidens foreldre delte nok mange av holdningene som jeg vokste opp med hjemme, sier Dilek Ayhan (H), statssekretær i Nærings- og fiskeridepartementet.

Ayhans foreldre kom til Norge fra Tyrkia. Ingen av dem har høyere utdanning. Selv ble er hun utdannet dataingeniør.

– Mine foreldre var opptatt av at jeg skulle utvikle meg, gripe mulighetene og bidra i samfunnet, forteller statssekretæren.

– Enkeltindividene i familien du vokser opp i, hvilken type samfunn de kommer fra, om de kommer fra byen eller landet, hvilke muligheter de har hatt i livet - det er disse tingene som betyr noe. Jeg vokste opp i en familie med mye kjærlighet. Faren min var opptatt av både å støtte og utfordre meg. Han synes det er stas med sterke kvinner.

Hun tror barn av innvandrerforeldre kan minne litt om de gamle bondestudentene.

Stærkebye Leirvik mener familiens anseelse er en viktig drivkraft bak disse utviklingstrekkene. Kjenner du deg igjen i det?

Ansvarsfølelse. – Det finnes sikkert enkelte foreldre, uavhengig av bakgrunn, som mener anseelse er viktig. Slik jeg ser det, er ikke anseelse det viktigste. Jeg tror de fleste foreldre ønsker å se barna sine vokse, lykkes og bidra i samfunnet.

At utdanningspresset kan bli for stort for enkelte, tror Ayhan kan ha sammenheng med at ikke alle er skapt for eller er klare for høyere utdanning.

– Mange har andre viktige ferdigheter. Vi trenger for eksempel flere med yrkesfag i Norge.

Majoritetsbarna gjør det stort sett like bra på skolen som foreldrene sine. Nå om dagen snakkes det dessuten om glasurgenerasjon, late og middelmådige studenter. Tar vi utdanning som en selvfølge?

– Vi får de barna vi fortjener. Det er veldig håpløst å klage over barna. De blir formet gjennom sin oppvekst, holdinger hjemme og det miljøet de ferdes i. Dagens foreldre har ansvar for å ruste barna sine med holdninger og verdier som gjør dem robuste og sultne på bidra til vår videre trygghet, vekst og velferd. Jo mer velstand, jo viktigere og krevende blir denne oppgaven. Jeg møter stadig mange flotte studenter med mye engasjement, men vi må kanskje bli flinkere til å definere de samfunnsutfordringene som de skal bidra med å løse.

– Et ønske om å bidra til å løse viktige samfunnsutfordringer lå til grunn for mitt yrkesvalg, og de valg jeg har gjort i min karriere.