‘Mangel på krigsoppgjør sløver oss’

– Det har seget veldig langsomt inn hva nordmenn faktisk har vært med på. Derfor tror jeg også beredskapen mot rasisme og vold har vært forholdsvis lav i Norge. Vi godtar for mye, sier Espen Søbye.

Han er prisbelønt litteraturkritiker og forfatter, utdannet filosof og utropt til en av Norges fremste intellektuelle.

Tirsdag viste NRKs Brennpunkt-dokumentar «I Himmlers tjeneste» alvoret i hva norske unge menn som kjempet på tysk side i 2. verdenskrig gjennomgikk. De var frivillige i de tyske elitestyrkene Waffen SS, og lot seg verve til å kjempe mot Sovjet på den beryktede Østfronten. Her skjedde noen av 2. verdenskrigs største krigsforbrytelser.

Dokumentaren er basert på ny forskning ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). I boken «Himmlers Norge» avdekker forskerne Terje Emberland og Matthew Kott hvordan nordmenn deltok i folkemordet.

Denne forskningen markerer et vannskille hva gjelder fortellingen om krigen, mener Søbye.

LES PÅ VERDIDEBATT: Jeg har nettopp sett NRKs Brennpunkt-program "I Himmlers tjeneste" - og sitter her dypt rystet, selv om ingenting av det som kom fram, var uventet. Dette er ikke et debattinnlegg. Kun noen ord til nødvendig ettertanke.

Først ut. – Den tidligere litteraturen på dette feltet var skrevet av frontkjemperne selv. Der hadde ingen sett noe og ingen vært med på noe. Frontkjemperne fremstilte seg som idealister som hadde trodd på en sak. Nå har vi fått den første forskningsmessige dokumentasjonen på hvor nordmenn har vært og hvordan de faktisk har deltatt i krigføringen. Dette trenger vi, sier Espen Søbye.

– Hvorfor det?

– Vi må vite hva nordmenn har vært med på. Dette er nødvendig for å kunne ta oppgjøret med krigen. I dag tåler vi for mye urett i Norge. Ser vi derimot til Tyskland, ser vi at det er langt mer bevisst på forskjellige former for rasisme. De vet hva dette har ført til tidligere. Derfor er de også mer på vakt overfor slikt i våre dager, sier Søbye.

Heltefortelling. Historieprofessor på Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen, kaller Søbyes resonnement for «spekulativt»:

– Jeg tror det blir for enkelt. Tyskland er jo blant annet i en særstilling. Deres omgang med historien er av naturlig grunner svært spesiell, sier Sørensen, som arbeider ved Universitetet i Oslo.

Han sier likevel den gjengse, norske fortellingen om krigen har forandret seg mye sammenlignet med før:

– Den gjengse heltefortellingen om den norske motstandskampen er svekket. Det er blitt mer vekt på «den gale siden». Herunder NS-barna og utenlandske krigsfanger som befant seg i fangeleire i Norge. Og ikke minst gjelder det jødene. Etter jødeboutvalget og debatten om erstatning så vi tydelig at ansvaret for at norske jøder ble deportert og drept lå på flere enn tyske okkupanter og de landssvikdømte i Nasjonal Samling.

– Hvilken effekt har det hatt at heltefortellingen lenge rådet?

– Den har dekket over mange ømtålige punkter i krigshistorien, og den har litt for lett avgrenset syndebukkene – istedenfor å få frem at det var veldig mange gråsoner. For det var ikke er så enkelt som at man hadde et massivt flertall og mindretall onde skurker.

Ord og handling. Søbye får imidlertid full støtte av Bjørn Westlie, som fikk Brageprisen i 2008 for sin bok Fars krig. Den handler om hans far, Petter Westlie, som vervet seg som frontkjemper.

– Dette synes jeg høres helt fornuftig og riktig ut, sier Westlie om utsagnet om at vi i dag har lav terskel for rasisme fordi det har tatt lang tid før vi fattet dybden i hva nordmenn var med på i 2. verdenskrig.

Westlie, som er gravejournalist og førstelektor på Høgskolen i Oslo og Akershus, deltar i en forskningsgruppe som ser på forholdet mellom narrativer og krigshandlinger.

– Nasjonal samlings propaganda var for eksempel helt rå. Og at frontkjemperne lot seg verve, og hva de gjorde på østfronten, fremstår for meg som en helt logisk konsekvens av dette, sier Westlie.

Leve videre. Westlies far er en av frontkjemperne som aldri har villet innrømme at han har vært med på drap av jøder.

– De fleste av oss forstår jo at dette ikke kan stemme, men det er ingen av frontkjemperne som frem til nå har ønsket å innrømme noe. I stedet lyver man om det, sier Espen Søbye.

– Hvorfor det?

– Det er på samme måte som blant dem som arbeidet i konsentrasjonsleirene. For dem som har deltatt i slike grusomheter, er det ikke mulig å leve videre med bevisstheten om det, sier han.

Mental beredskap. – Lærdommene som vi trekker av fortidens forbrytelser kan inngå i vår mentale beredskap for fremtiden, sier Odd-Bjørn Fure. Han er seniorforsker og prosjektleder ved HL-senteret og har vært en av dem som har gått i bresjen for å dokumentere hva norske SS-soldater gjorde på Østfronten.

Fure er likevel ikke enig i Espen Søbyes utsagn om at vi i dag har lav terskel for å godta rasisme fordi det har tatt lang tid før det har seget inn hva norske gutter har vært med på.

– Jeg vil heller mene at dess lenger vi kommer vekk i tid fra masseforbrytelsene, dess mer fremmedartede blir de, og de blir tilsvarende vanskeligere å forstå. På 90-tallet, med sivilisasjonssammenbruddet på Balkan, fikk vi et sjokk da det viste seg at masseforbrytelser igjen kunne finne sted over år i Europa. Disse hendelsene førte til fornyet innsats for å forstå de forbrytelsene, i langt større målestokk, som hadde blitt begått av den nazistiske stat under 2. verdenskrig.

Pinefulle. 90-tallet markerer også det tiåret da krigshistorieskrivingen i Norge åpnet seg for nye temaer, påpeker Fure.

– Jeg tror man kan gå så langt som å si at det var få land i Europa som i så stor grad som Norge hadde unnlatt å ta opp temaer som hadde vært nasjonalt belastende og smertefulle. I dag kan vi selvsagt meditere mye over hvorfor det var slik, men frem til 90-tallet hadde et kompleks av slike temaer blitt skjøvet ut fra den nasjonale bevisstheten.

Fure nevner arrestasjonene og deportasjonen av norske jøder, likvideringen av angivere, behandlingen av tyskerbarna og de norske SS-soldatene som slike saker.

– Hvorfor snudde det?

– Det er nok lettere å beskrive enn å forklare. Det vokste frem en gryende bevissthet om at vi hadde blendet ut traumatiske og vanskelige krigserfaringer, og at et sunt samfunn ikke kunne holde seg med en så skjev historisk bevissthet.

Forklaringsproblem. – Hvilken hensikt har det å belyse dette?

– Det er viktig å få rede på de forbrytelser som er begått, og å utforske de mekanismene som gjør at det begås massedrap mot sivile. I møte med de ugjerninger begått av norske Waffen SS-soldater står vi ovenfor et stort forklaringsproblem: Vi har hatt en gjennomgående fredelig norsk tradisjon, så hvorfor lot norsk ungdom seg innrullere i en slik organisasjon som Waffen SS? Vi kan innvende at de var uvitende, men de visste i hvert fall at det var en helt annen type krig en tidligere.

LES MER PÅ VERDIDEBATT: Jeg har nettopp sett NRKs Brennpunkt-program "I Himmlers tjeneste" - og sitter her dypt rystet, selv om ingenting av det som kom fram, var uventet. Dette er ikke et debattinnlegg. Kun noen ord til nødvendig ettertanke.