Arbeidsgivere lures av fremmed navn

De er født i Norge, snakker flytende norsk og har norsk utdannelse. Likevel diskrimineres norske barn av innvandrere på jobbmarkedet grunnet deres utenlandske navn, viser en fersk, vitenskapelig artikkel fra Institutt for samfunnsforskning. Mye av diskrimineringen skyldes en ren misforståelse: Arbeidsgiverne får rett og slett ikke med seg at jobbsøkerne er norske. Derfor assosieres de med irrelevante problemer som manglende ferdigheter i norsk språk og kultur. Dette på tross av jobbsøknader skrevet på prikkfri norsk, der det tydelig fremgår at søkerne er født og oppvokst i Norge, og har gjennomført hele utdanningsløpet i landet.

– Under intervjuprosessen ble det veldig åpenbart at mange arbeidsgivere ikke var klar over at søkere med utenlandske navn er født og oppvokst i Norge, sier forsker Arnfinn H. Midtbøen, som har foretatt dybdeintervjuer med 42 norske bedriftsledere.

Han forteller at det er mange negative og uriktige stereotypier som knyttes til innvandrere.

– Men når de samme stereotypiene også videreføres til barna deres, stemmer de enda dårligere, sier Midtbøen.

Frykter maktesløs generasjon. – Dette er bekymringsverdig, for her kan mye god kompetanse gå tapt. Samtidig risikerer vi å få en generasjon med maktesløs ungdom, som føler at evnene deres ikke verdsettes, sier nestleder Elisabeth Haugseth i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

– Dette er i hvert fall ikke noe som fremmer integreringen, tilføyer hun.

Av artikkelen fremgår det at de negative stereotypiene gjør jobbsøkernes kvalifikasjoner, språkferdigheter og norske utdannelse «usynlig».

– Barn av innvandrere gjør det utrolig bra på skolen i Norge. Det er en tragedie at arbeidsgiveres stereotypier hindrer mye av den kunnskapen i å komme ut, sier Midtbøen.

Ifølge forskeren er det mindre bedrifter, med hurtige og skjønnsbaserte ansettelsesprosesser som diskriminerer mest. Store bedrifter og offentlig virksomhet behandler jobbsøkere likere, blant annet fordi de har mer formaliserte ansettelseskriterier. Midtbøen tror et strengere regelverk for mindre bedrifter vil kunne føre til mer likebehandling i arbeidslivet.

– Vi kan regulere ansettelsesprosedyrene mer slik at vi sikrer større likhet i ansettelsene. All offentlig virksomhet, og alle store bedrifter, er forpliktet til å jobbe aktivt for likebehandling og antidiskriminering. Men bedrifter med færre enn 50 ansatte, har ikke denne forpliktelsen, sier Midtbøen.

Hoderystende hodejeger. Camilla Aas jobber som hodejeger for bedriften Dynamic people. Hun stiller seg kritisk til diskrimineringen av jobbsøkere med utenlandske navn.

– Dette synes jeg ikke noe om. Det er klart at de må bli behandlet på lik linje med de som har norske navn. Når de er født og oppvokst i Norge er heller ikke språket et problem, sier Aas.

Hun mener bedrifter risikerer å gå glipp av mye god kompetanse hvis de ikke benytter seg av personer med utenlandske navn. Det er statssekretær Andreas Ostling i Barne- og likestillingsdepartementet helt enig i.

– Vi mener norsk arbeidsliv går glipp av svært verdifull kunnskap og kompetanse ved ikke å ta i bruk kvalifiserte arbeidssøkere. Det å forebygge holdninger hos arbeidsgivere som diskriminerer søkere, er arbeid som krever innsats fra partene i arbeidslivet, skriver Ostling i en epost. Han skriver videre at regjeringen kommer til å legge frem en handlingsplan for å bedre bruken av innvandreres kompetanse i arbeidslivet til høsten.

Nedslående. Leder Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter mener forskningen stemmer godt overens med det de har erfart.

– Dette betyr ikke at arbeidsgivere som ikke ansetter de med fremmed navn er rasister. Dette viser at vi heller ansetter mennesker som er likere oss selv, sier han og legger til:

– Her må arbeidsgiverne gå i seg selv. At det ikke bare er vanskelig å få jobb som førstegenerasjonsinnvandrer, men også for de som er født og oppvokst i Norge, er nedslående, mener Berglund Steen.