Vi som var døde

Med dette diktet og debutboka med samme tittel skrev Bertrand Besigye seg for tjue år siden rett inn i norsk poesihistorie – og i hjertene til tusenvis av nordmenn som ikke trodde de likte dikt.

Antakelig var det bare de færreste leserne som kjente angsten og meningstapet og kjedsomheten og handlingslammelsen like sterkt som den unge forfatteren beskrev det. Men folk ble berørt. Diktet satte nye ord på en eldgammel, fellesmenneskelig erkjennelse: Å leve er også å dø. Livet er veien mot døden. Det hefter ved oss fra dag én.

For snart to tusen år siden skrev en annen forfatter seg inn i verdenslitteraturen. Hans litterære form var brevet, og ingen andre brev har vel vært åpnet og lest av så mange. Han velger andre, eldre ord for samme sak: «Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis.»

Levende, men døde. Dødskreftene er i sving. De merkes på det onde og dårlige vi gjør. Ikke fordi vi skiller oss spesielt ufordelaktig ut. Nei, vi bare gjør som alle andre her i verden. Lever som vi lyster så vi tror vi aldri dør. Eller med Pauli ord: «Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker.»

Men merk: Han skriver i fortid. For noe har skjedd, som bryter den lenken livet lenker oss til døden med. Det var Gud som gjorde det: «Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger.»

Jesus er oppstandelsen og livet. Vi skal leve om vi enn dør.

Knut Grønvik er sokneprest i Lommedalen i Bærum