Den gamle mannen og flygelet

Etter ni år borte fra scenen samler den snart 80 år gamle jazzpianisten igjen fulle hus.

– Musikken holdt meg i psykisk balanse. Jeg spilte mye selv om jeg ikke opptrådte offentlig. Min kone døde for snart to år siden. Det var smertefullt å miste henne, sier enkemannen.

Han sitter i et gammelt, rødt hus og slapper av etter sin solokonsert på Smôga Kammarmusikfestival. Smiler forsiktig, lykkelig over publikums respons, over at de likte det de hørte gjennom 90 minutter med legenden.

Varmer opp. Noen timer tidligere testet Hallberg flygelet i båthus som er bygget om til en moderne konsertsal.

Pianisten gjør sine forsiktige anslag. Fingrene skal varmes opp. Etter noen minutter prøver han ut mikrofonen. Følger villig med når festivalens fotograf vil ha bilder i vannkanten. Etter litt mat, en hvil og klesbytte er han klar.

Så strømmer tonene ut i rommet. Det lette anslaget. De tette klangene. Han leker med tangentene. Og formidler. Reiser seg og tar tak i mikrofonen.

– God afton, och välkomna, hilser han med sin litt rustne stemme før han forteller litt om musikken han skal spille.

«Alexander's Ragtime Band» utløser voldsom applaus. Hallberg bukker, smiler. Mer og mer etter som konserten skrider fram.

– Jeg har en fantastisk utsikt ved min venstre side, sier han og sikter til vannkanten, bølgeskvulpet og sjøen som danner et nesten magisk bakteppe til flygelet.

Det går et sus igjennom forsamlingen når han setter seg tilbake på krakken og slår an tonen til «Ack Värmland du sköna».

Kjente melodier. Han tar publikum med på en musikalsk reise, og de nikker gjenkjennende.

Den gamle mannen annonserer kveldens siste låt.

– «Dinah». Det er en melodi som har fulgt meg siden 1957, sier han.

Når han reiser seg for å motta applaus, griper han stokken klar til å forlate podiet. Men publikum vil det annerledes. Bengt Hallberg også. Igjen legger han stokken på flygelet før fingrene formidler «Stardust». Etterpå får han fri og forlater båthuset mens publikum klapper ham ut. Stående.

Stimulert. – Er du sliten?

– Nei, sier han bestemt.

– Jeg er stimulert. Men i morgen kjenner jeg det nok. Man gir jo alt på konserten.

Ringreven trives med muligheten han har fått til å fortsette en karriere som har vart siden midt i forrige århundre. Sin første innspilling gjorde han med Arne Domnerus orkester i 1949. Siden har han utgitt og vært medspiller på mange titalls utgivelser. De to siste etter at han begynte å spille offentlig igjen.

Øvde hver dag. Hallberg forteller om år da han måtte være hjemme hos sin kjære. De hadde vært gift siden 1981, og hun hadde vært både impresario, reisefølge og ikke minst: hun delte ektemannens interesse for musikk.

– Men jeg har øvd hele tiden. En kort økt hver dag. Det gjør jeg fortsatt. Fingrene lystrer heldigvis fortsatt.

Jazzen har fulgt Hallberg siden han var 13. Da overtok den plassen for det klassiske pianospillet han hadde holdt på med siden han var åtte. Gjennom årene gjorde han komposisjonsstudier ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Siden har han samarbeidet med mange av jazzens store navn som Stan Getz, Quincy Jones, Putte Wickman, Rune Gustafsson, Georg Riedel, norske Karin Krog, og ikke minst Arne Domnérus. De holdt blant annet mange konserter i Norge.

Friskere. Senere i sommer skal Hallberg spille i Oslo. Og etter at han har fylt 80 i september, venter konserter i London.

– Jeg er så takknemlig for å få holde på. Konsertene har gjort meg friskere og sterkere.

Les hele intervjuet med Bengt Hallberg i Vårt Lands papirutgave tirsdag.