Navnet sier mer enn tusen ord

«Whats in a name? That which we call a rose

By any other name would smell as sweet.»

Shakespeare, Romeo og Julie II, ii, 12

Spiller det noen rolle hva vi kaller rosen? Den er like vakker og velduftende uansett om noen ser på den eller setter navn på den. Alle har minner knyttet til roser og kan i fantasien kjenne roseduften. Rosen er vakker, men tornete. Den gjør lykkelig og sårer. Derfor er den symbol for kjærligheten som hvis den er ekte alltid er forbundet med smerte.

Det er bare et navn for meg, navnet sier meg ingen ting; blar vi gjennom telefonkatalogen er nok dette sant i de fleste tilfeller, men ikke når øyet plutselig stanse ved et navn som utløser assosiasjoner, hyggelige eller ubekvemme. Navn er ikke noe å leke med. Navnene er det som ligger dypest i språket. Ingen andre slags ord er så ladet. Vi kan diskutere begreper som kjærlighet, liv og sannhet så lenge som helst uten at det virkelig berører oss. Men alle har kjent en sjokkbølge gjennom blodomløpet når blikket har festet seg ved et navn blant dødsannonsene, eller i en liste på internettet over folk som er lagt inn på sykehus (og dermed har overlevd?) etter tsunami-katastrofen i Thailand, eller på baksiden av et brev. Om et navn er forbundet med minner, utløser det alltid psykiske reaksjoner. Et navn kaller fram tiltrekning, aversjon, lengsel, frykt, hengivenhet, vilje til makt og manipulasjon. Den forelskede føler en merkelig uro, lengsel og lyst i møte med sin elskedes navn.

Navnet sier mer enn tusen ord. Et menneskes navn er ikke bare en hjelp til å skille mellom Andersen, Pettersen og Lundstrøm. I gamle dager mente man at navnet uttrykte individets vesen. Å gi navn var derfor en rite det var knyttet makt til. Den som ga navnet fikk innflytelse over personen og dennes identitet, og påvirket dette menneskets fremtidige skjebne og muligheter. Et navn som for eksempel Ulf, «ulven», har urgamle aner og ble en gang (mens man ennå visste hva en ulv var) valgt for å inngi respekt for den som bar det. Våre vanligste nordiske fornavn har krigersk bakgrunn: Gunnar betyr «kriger», Gunhild «kamp», Sigfrid «seier-beskyttelse», Signe «seier». Navnene ble gitt for å beskytte barnet i livets kamp. Navnet skulle være et godt varsel ved starten av den farlige livsvandringen.

I Bibelens verden var det likedan. I Det gamle testamentet finnes det en spesiell forbindelse mellom person og navn. Ordet «navn» brukes ofte der vi ville sagt «person» eller «selv». Å ha et navn er å være til. Navnet uttrykker egenskaper. Jakob ligner det hebraiske akab, «bedra», for han lurer til seg sin bror Esaus førstefødselsrett. Jakobs mange sønner får navn med lykkebringende klang. Hanna gir sin etterlengtede sønn navnet Samuel, ettersom hun har «bedt om» å få ham. En av Davids konkurrenter heter med rette Naval, «vettløs». Kall meg ikke Noomi, «den yndige», men Mara, «den bitre», klager Ruts svigermor etter at hun har mistet mann og sønner.

Skrevet i himmelen. Navnet er en biografi i kortform. Et menneskes «navn» er ensbetydende med hans eller hennes rykte eller «gode navn». Uttaler man en persons navn med forakt, gjør det skade, uttaler man det med respekt, er det til gagn. Selv bør man ikke skitne til sitt navn med klanderverdig handlinger. Baksnakkelse gjør et navn avskydd, og er en raffinert form for personangrep.

Man tar avstand fra andre ved å forvanske eller tulle med navnet. Når navnet brukes i forbannelser eller velsignelser , er det den endelige dommen over dette menneskets liv. (Fe dør, venner dør, du dør også selv. Men ett vet jeg, som aldri dør: dommen over en død mann, sa man på Island i gammel tid.) Når et navn smått om senn blir glemt, betyr det at personen slettes endegyldig ut. Evig liv er ensbetydende med at vårt navn skrives inn himmelen.

Ethvert menneske er uutgrunnelig, og samme hvor mange adjektiv man bruker, kan man ikke beskrive det på en dekkende måte samme. Alle forsøk blir misvisende, som klumpete strekmenn. Man kjenner igjen et ansikt blant millioner andre. Man vet på et tiendedels sekund hvem som ringer. Men forsøk å beskrive ansiktet eller stemmen for en som ikke kjenner vedkommende! Ordene kommer til kort. En person er en person og ikke en ting, og lar seg derfor verken beskrive eller definere.

Men det ordene ikke makter, det kan navnet si. For den som kjenner det mennesket det er tale om, sier navnet mer enn alle persondata til sammen. Dette forutsetter at man er venn med den det gjelder. Ellers blir all kunnskap kun kalde fakta, personopplysninger, skvalder. Når man blir venn med noen, begynner å elske noen, da blir det navnet som kanskje også bæres av tusen andre, i dette unike tilfelle lysende, ladet med glede og frykt: glede over dette mennesket, frykt for å miste ham eller henne.

Røper sitt navn. Det som gjelder uutgrunnelige mennesker, gjelder i enda høyere grad den Uutgrunnelige selv. Når Jakob kjempet en hel natt med en Ukjent, ga den andre ham et nytt navn: Israel, «gudskjempen». Men når han ville vite sin motparts navn, fikk han bare svaret: Hvorfor spør du etter navnet mitt? og en velsignelse. Gudsnavnet kunne ikke uttales. Likedan var det da Moses nærmet seg den brennende tornebusken: Den Ukjente avslørte et navn som skjulte like mye som det avdekket: Jeg er den jeg er, eller Jeg Er.

Møtet ved den brennende busken er brennpunktet i Det gamle testamentet. Her åpenbarer Gud seg for første gang for et menneske slik en venn snakker med en venn , og avslører sitt navn: JHWH. Vennskapet innledes med at Gud røper navnet sitt.

Men dette møtet var omgitt av sikkerhetstiltak. Moses fikk ikke komme nærmere, han måtte dra skoene av føttene for ikke å vanhellige stedet, han skjulte ansiktet og våget ikke se på Gud. Selve Navnet ble omgitt av strenge forskrifter og erstattet med omskrivninger. Bare én gang i året, på forsoningsdagen, fikk øverstepresten gå inn i Det aller helligste og der uttale det høyhellige Navnet. Det som var Israels høyeste glede og stolthet, var også kilde til frykt. Lignende strenge forbud omga den hellige Paktskisten i Det aller helligste, innenfor forhenget i åpenbaringsteltet og senere i tempelet i Jerusalem. Det aller helligste kan sammenlignes med reaktoren i et kjernekraftverk, en hellighet som bare de innvidde får nærme seg og håndtere med ytterste varsomhet. Guds nærvær innga respekt og forsiktighet.

Det å vite en annens navn er i Bibelens verden også å ha delaktighet i denne personen. Å kjenne Guds navn er derfor å ha tilgang til ham. Navnet er identisk med Den det nevner. Gudsnavnet er identisk med Gud selv. Å uttale Guds navn er å frigjøre guddommelig energi. Å avgi løfter, velsigne eller forbanne ved hjelp av Guds navn er å gjøre krav på gudskraften. Å forkynne i Guds navn er å opptre på hans vegne. Å ikke misbruke Guds navn er det andre budet i dekalogen, at det må helliges er første bønn i Fader vår. Å hellige Guds navn er å følge hans vilje.

Når Gud gjør noe for sitt navns skyld, da gjør han det for å få den ære han har krav på. Når Guds navn blir ropt ut over mennesker og steder i særdeleshet tempelet i Jerusalem tilsvarer det i vår kultur eierens navnetrekk. Du er jo midt iblant oss, Herre, og ditt navn er nevnt over oss. Så gå da ikke fra oss! sier vi i kirkens kveldsbønn. Vi oppfordrer Gud til å ta vare på sin eiendom.

Respekten for Gudsnavnet og frykten for å misbruke det førte til at man ganske enkelt sa Navnet. Guds egennavn, det som uten vokaler staves JHWH, må ikke uttales, men erstattes med betegnelsen Adonaj, Herren, når man leser den hellige teksten. Denne forskriften blant fromme jøder inviterer til en sunn respekt for Gudsnavnet. Man bør ikke, som altfor mange predikanter og overskriftsmakere gjør med forfatteren Hjalmar Söderbergs profetiske ord å signere med Guds navn på altfor små verdipapirer. Gud er ingen gjenstand her i verden, ikke en ressurs eller metode blant alle andre. Han inngir uendelig respekt («gudsfrykt») og inngir samtidig kjærlighet all kjærlighet er bundet sammen med dyp respekt. Det første og største budet gjelder nettopp dette: Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft og aldri misbruke hans navn, Navnet over alle navn.

Kjærlighetens risiko. Det finnes ikke noe mer oppsiktsvekkende vers i Det nye testamentet enn det der Paulus sier at Jesus har fått dette Navnet over alle navn. Den hvis Navn ikke får nevnes er nå identisk med en snekker som i likhet med tusenvis av andre gutter på sin tid og i sitt miljø bar navnet Jesus, «Herren er redningen». I himmelen, på jorden og under jorden skal alle kne bøye seg for Navnet JESUS og alle tunger bekjenne at han er JHWH, Adonaj, Kyrios, Herren. Paulus bekjennelse henspiller på en tekst hos Jesaja, der Gud taler: Jeg er Gud, og ingen annen. Jeg har sverget ved meg selv: Hvert kne skal bøye seg for meg, hver tunge skal sverge meg troskap.

JESUS er JHWH. De to navnene viser til samme person, slik Aftenstjernen og Morgenstjernen er to navn for samme plantet. JESUS er HERREN, dette utsagnet er den korteste trosbekjennelsen. For den som vet det minste om om jødisk (eller muslimsk) oppfatning av Guds transcendens, er dette en svimlende tanke. Det svartner for øynene når man får vite at Gud har utlevert sitt høyhellige Navn til syndige mennesker. Alt som ovenfor er blitt sagt om Gud og Gudsnavnet, dets usigelige hellighet, finnes nå, etter inkarnasjonen, i Navnet JESUS. Gud har tatt sjansen på en ufattelig profanering av sin opphøyde, utilgjengelige og usårbare majestet.

Menneskesønnen har overgitt seg i syndige menneskers hender. Alle kan ta navnet Jesus i sin munn og bruke til hva det måtte være. Dette er kjærlighetes risiko. Kjærligheten avvæpner seg og utleverer seg. Den omgir seg ikke lenger med sikkerhetstiltak. Slik Paktskisten falt i syndige menneskers hender, og slik tempelet i Jerusalem, Israels stolthet, identitet og stedet for Guds nærvær, tre ganger ble rasert og skjendet, slik ble også Jesu kropp, det sanne Tempelet, brutt ned: Forhenget som omga samkvemet mellom Gud og menneske med skrekkinnjagende sikkerhetstiltak, revnet fra øverst til nederst. Gjennom Jesus har vi nå fri tilgang til Gud. Vi våger å si: Fader vår.

Om venner ikke er jevnlike, finnes det ikke noe vennskap. Alt annet blir et nedverdigende avhengighetsforhold. Venner har alt felles: Alt mitt er ditt, dette gjelder både mellom Faderen og Sønnen og mellom den lengtende faren og den bortkomne sønnen. Jesus kaller ikke lenger sine disipler tjenere. Til tross for den grunnleggende forskjellen, kaller han dem venner. Den som holder hans bud, blir hans venn. Verdensaltets Herre, som ga avkall på sin jevnlikhet med Faderen for å bli lik oss, har gjort seg til vår tjener og er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene.

Påkallelsen av Navnet. Gudsnavnet blottlagt! Den energien som ligger i Gudsnavnet, finnes nå i navnet Jesus. De onde åndene er redde for Navnet hans. I dette Navnet utføres mirakler. Alt man ber Faderen om i dette Navnet, skal man få.

Jesu hellige Navn sammenfatter alt Gud har åpenbart gjennom sin Sønn. I navnet Jesus har jeg umiddelbar og fullstendig tilgang til alt. Navnet Jesus er kodeordet som åpner veien til frelsen og nådestrømmene. Navnet betyr «Gud frelser». Navnet Jesus er det eneste som bringer frelse. Alle skal påkalle dette Navnet, ettersom dets Bærer gjennom inkarnasjonen er det sammenbindene knutepunktet mellom alle mennesker, punktet der vi dypest hører sammen, jøder og grekere, menn og kvinner: alle er ett eneste menneske i ham.

En gang i året påkalte man Gudsnavnet i tempelet i Jerusalem. Det skjedde på forsoningsdagen, da øverstepresten gikk inn i Det aller helligste og stenket blod fra sonofferet på nådestolen. Jesus har en gang for alle gått inn i Det aller helligste med sitt eget blod og forsont verden med Faderen. Alle offer sammenfattes i hans død.

Jesu navn er sentrum i kristen bønn. Alle liturgiske bønner avsluttes med ordene «ved Jesus Kristus, vår Herre». Ave Maria kulminerer i «din livsfrukt, Jesus». Den mest brukte østkirkelige bønnen er Jesusbønnen: Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunn deg over meg, en synder. Mange kristne dør med navnet Jesus på leppene.

En pil mot Jesu hjerte. Å bli kjent med en annen er ikke gjort på et blunk. Det er en prosess som pågår så lenge begge lever. Og er den andre Gud, er ikke engang evigheten nok for å lære ham å kjenne fullt ut. Vi har en eneste mulighet til å lære vår gåtefulle Far å kjenne. Alt det Jesus sier og gjør er et sant speilbilde av Faderen og hans hensikter. Når vi iakttar Jesus, får vi et klart bilde av hvem vi er og hva som er meningen med våre liv. I lys av dette lyset ser vi klart at vi er elsket og etterlengtet og kalt til evig samhørighet med Gud, men av egen fri vilje.

Speilbildet i mennesket, Guds trekk i den andres og mitt eget ansikt, trer bare fram når speilet, ansiktet, er vendt mot Guds menneskelige ansikt: Jesus. Hvordan vender man enklest og lettest ansiktet mot Jesu ansikt, hjertet mot Jesu hjerte, om ikke ved å nevne Navnet over alle navn, det dyrebare navnet Jesus?

Navnet Jesus står på eller mellom hver eneste linje i Skriften. Navnet Jesus, uttalt i kjærlighet, er som en pil som ikke kan bomme på målet, skutt mot Jesu hjerte for å tilføye det et kjærlighetssår. Navnet er sakrament med umiddelbar virkning, alltid tilgjengelig, en vei direkte inn i Det aller helligste, innenfor forhenget i Tempelet, som er hans kropp, inn til Nådestolen. Der strømmer det barmhjertighet og nåde for alle tider, situasjoner og mennesker, og i særdeleshet over dem som føler seg lengst nede og lengst borte. Han er nær dem, nærmere enn noe annet, nærmere enn de er seg selv: Herre, du er nær, alle dine veier er sannhet, sier salmisten. Dette gjelder i høyeste grad navnet Jesus. Det skal man kalle på langs livsveien. Med Navnet i hjertet finner man den sanne veien ved de veiskiller livet består i, der stadige alternativer tvinger oss til å velge. Velge den sanne veien, i valg mellom to.

En velsignet tilstand. Jesusbønnen er en utvidet form av det urkristne bønneropet Kyrie eleison, og er inspirert av det den blinde Bartimeus ropte utenfor Jeriko: Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Han fikk synet tilbake på grunn av sin tro. (De ti spedalske, den kanaaneiske kvinner og tolleren i tempelet ba lignende bønner.) Jesus bønnen er tro og fortvilelse, kledd i ord. Den gjentas. Gjentakelsen skjer ikke for at den skal «virke» bedre. Gjentakelsen er, som åndedrettet og pulsslagene, uttrykk for en uavbrutt, nødvendig og uomgjengelig lengsel etter liv, en handling i håp for neste øyeblikk.

Hverdagens endeløse rekke av øyeblikk er ofte eller oftest det samme som en vag eller påtakelig frustrasjon. Kanskje er denne manglende tilfredsheten selve drivkraften bak våre handlinger: Om vi ikke var sultne, ville vi ikke ha spist. En tilstand av full tilfredshet ville være som en slags rus. Med kjemiske midler kan man jo for en tid oppnå å føle seg fullstendig fornøyd med livet. Men en slik løsning på problemet er det motsatte av lykke, fred og glede. Visdom er å vite hvordan man kan bære øyeblikkets utilfredshet, hvordan man lar den bli en drivkraft. All mangel, sult, tørst, svakhet, synd, uvisshet på framtiden, min dype usikkerhet, alt dette blir en kraft som bærer og fører framover. Man skal være vâr sin utilfredshet, ikke dope seg. Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk og dagliglivets bekymringer, lyder Jesu råd. Våk hver tid og stund og be om å få kraft.

Være våken, ikke dope seg mot smerten, men i stedet stå oppreist overfor Menneskesønnen og møte prøvelsene sammen med ham. Med stadig bønn blir dette provisoriet, denne ufullkommenheten, dette permanente sjansespillet en velsignet tilstand, et åndelig svangerskap der man gjennom livets fødselsveer føder Kristus i tanker, ord og gjerninger. Man føder ham ikke inn i et perfekt miljø der alt er som det skal, men inn i en virkelighet der alt nettopp ikke (ennå) er som det skal. Jesusbønnen forvandler tristessen til en impuls til å gå videre uten motløshet og frykt. Her er det virkelig på sin plass å bruke uttrykket i historiens løp så skjendet og misbrukt av militær propaganda Gud er med oss. Gud er med meg. Jesusbønnen praktiserer den vissheten, omsetter hver dag løftet om Jesu nærvær i praksis.

Gå videre med Jesus, uten å bry seg om sårene.

Jesusbønnen er et svar på den urkristne oppfordringen til å be uavbrutt. Det er selvsagt fysisk og psykisk umulig å be bønner hele tiden. Men Jesusbønnen fører fram mot den tilstanden der man er seg bevisst Guds nærvær også når dagens oppgaver krever full oppmerksomhet.

Et våpen mot onde tanker. Men blir ikke denne stadige konsentrasjonen om eget bønneliv en slags selvsentrerthet og selvopptatthet? All syssel med bønneteknikker og det indre livets metodikk kan helt klart utarte til en åndelig «ha-det-godt-øvelse». Ekthetskriteriet for det kristne livet, inkludert bønnen, er kjærligheten til vår neste. Forening med Jesus fører til større medfølelse, oppmerksomhet og varhet for andres behov. Det slår aldri feil. Kjærligheten oppfyller loven og gjør bønnen fullkommen. Det dreier seg ikke om å gjenta Herre, Herre, men om å gjøre vår himmelske Fars vilje.

Jeg tenker på Gud, og blir glad; slik står det i den greske oversettelsen av Salmenes bok, den kirkefedrene leste. Jesusbønnen er et våpen mot de onde tankene, de sjelelige demonene Strindberg og Bergmann ville stavet daemoner (unødvendig innskudd-vil folk forstå?) som lokker oss bort fra Gud, splintrer vår åndelige kraft og gjør oss til lette offer for våre (flagranta i denne smh kanskje: typiske???) svakheter, vår indre uro, vårt mismot, vår misunnelse som heller sine giftdråper i livsmotets blodomløp. Jesusbønnen er en hjelp i hverdagens kamp til å bevare hjertets fokus og våkenhet, den tilstanden som på gresk kalles nepsis, nøkternhet. Den tillater meg å være til stede i Gud og i meg selv, på vakt mot Uvennens listige angrep.

Jesusbønnen er et av de åndelige forsvarsmidlene som ørkenfedrene kalte meléte, den meditative mumlingen, drøvtyggingen av føden, den stadige gjentakelsen midt i dagens vanlige sysler og vanlige engstelser og stress av kjære bibelord man har lært seg utenat og hvisker i det skjulte, i hjertet, på nytt og på nytt, som en kjærlighetshemmelighet.

På svensk kalles de «skuddbønner» disse korte, gjentatte bønnesukkene. De er et rop om hjelp og beskyttelse, en erkjennelse av at man ikke har full kontroll over sitt liv, men heller vil gå skritt for skritt i påvente av guddommelig hjelp. Johannes Cassianus anbefaler til stadig bruk det salmeverset som her i Vesten innleder tidebønnene: Gud, kom meg til redning. Herre, skynd deg til min frelse.

Fløte til Gud. Den energien vi har tatt imot i dåpen, den helliggjørende nåden, det som med nytestamentlige bilder kalles sæden, livet, lyset, pantet, salvelsen, bryllupsklærne, frigjøres gjennom bønnen, når vi kort og oppriktig øser ut «fløten» til Gud, Navnet Jesus. Asle: se gjerne på om du finner en bedre måte å gjengi bildetalen her: gräddfil er egentlig rømme... Når jeg påkaller Jesu navn, bor Treenigheten i mitt hjerte og gir meg lyst til å holde Guds bud, og vilje og evne til å gjøre det.

Ettersom Gud er blitt menneske i mennesket Jesus, er nå Jesus blitt ett av Guds egennavn. Når vi påkaller dette Navnet, formidles Guds nærvær inn i enhver tenkelig situasjon. Våre daglige rutiner helliges ved å pulsere i samme rytme som Jesu hjerte, i Jesu Ånd.

Påkallelse og gjentakelse. Navnet Jesus er i øst og vest blitt den store kilden til glede for hans disipler. Lytt til middelalderens største svenske teolog, Mathias fra Linköping, Birgitta veileder mens hun levde i Sverige. Han hadde erfaring med Jesusbønnen og sier:

I hjertet kan man smake og se hvor herlig Herren er, herlig i munnen, herligere i gjerningen, men herligst i tanken. Om du taler om Jesus, blir han herligere jo lenger du smaker på navnet. Om du gjør noe for hans skyld, avstår fra noe, gir en almisse eller gave til et annet rettferdig formål, da føles hans herlighet større. Men dersom du uavbrutt har ham i tankene, da vokser hans herlighet i ditt hjerte slik at alt som til da har vært herlig, blir bittert, og ingen ting smaker deg lenger, unntatt det som minner om smaken av ham.

Hvordan skulle det kunne være annerledes?

Han er jo livets kilde hos Gud Fader. Fra ham veller det fram en strøm av vellyst.

Tekst: Anders Piltz. Oversettelse: Knut Grønvik

[ DENNE SAKEN ER LEVERT AV STREK ]

Artikkelen har tidligere stått på trykk i det svenske tidsskriftet Pilgrim (red.)