Allsang i Spektrum

Man kan alltids komme med innvendinger. Om at sangene er vanskelige å skille fra hverandre. Om at taleren brukte enormt mye teskje da han porsjonerte ut sitt budskap. Om at lydnivået ville gitt permanent øresus ved jevnlig eksponering. Om at mer enn tre timer med lovsang og forkynnelse kanskje er i overkant for noen.

Men det for være grenser for hva man skal henge seg opp når Hillsong United, pionerene fremfor noen innenfor den moderne lovsangsbevegelsen, gjester Norge for første gang. De fremmøtte i Spektrum torsdag kveld fikk nøyaktig det de hadde kommet for.

Kirkelig bredde

Allerede fra starten av andre sang kunne vokalist Joel Houston trekke seg bort fra mikrofonen og lytte til allsangen. Selv ikke jubileumssjef Leif Ingvald Skaugs advarsel om at konserten ville bli stanset dersom noen i salen beveget seg vekk fra plassene sine (til overmål etterfulgt av en oppfordring fra Houston om å danse), klarte å ødelegge stemningen.

Allerede i kaoset ute i lobbyen var det umulig å ta feil av atmosfæren: Her skulle det lovsynges. Lenge.

Hele det ungdommelige kirkelandskapet var til stede i Spektrum. Det er ikke overraskende, men likevel bemerkelsesverdig. Om lag 6.000 var innenfor veggene i Oslos storstue, nesten dobbelt så mange som på åpningsmøtet med Reinhard Bonnke kvelden i forveien.

Tidsriktig lydbilde

En litt nesevis konklusjon kan være at kjernen i evangeliet i form av musikk trekker mer folk enn det samme budskapet fremført av en av verdens mest karismatiske predikanter. Alternativt kan man anta at ungdom er lettere å få ut av sofaen enn voksne.

En tredje og mer sannsynlig forklaring på at Hillsong United trakk mer folk enn Bonnke, er at førstnevnte til de grader er blitt kristent fellesgods. Oppskriften består av tekster som alle kristne kan samles om (uten dermed å si at alle blir like inspirert og utfordret av dem – se egen, evigvarende debatt) og et tidsriktig lydbilde med lett gjenkjennelig sound.

Økumenisk

Hillsong-lyden kjennetegnes av tunge trommer og fyldig gitardekning. Det funker greit på plate, men det er på konsert at denne musikken virkelig kommer til sin rett.

Ikke bli forundret dersom det mest økumeniske arrangementet under Pinse for alle, til slutt også viser seg å bli det best besøkte.