Halvparten mottar fireårsboka

– Suksessen med fireårsboka viser at det nytter å arbeide målbevisst over tid i menighetene. Nå blir en viktig utfordring for trosopplæringsreformen å skape flere slike «selvsagt gjør vi dette»-handlinger, sier Paul Erik Wirgenes, prosjektleder for Den norske kirkes trosopplæringsreform.

For etter at den første fireårsboka ble lansert i 1972, har konseptet med at alle barn i bygd og by inviteres til sin lokale kirke for å få en bok med kristent innhold, spredt seg til hele landet. Statistisk sentralbyrå slapp nylig for første gang KOSTRA-tall over hvor mange av landets fireåringer som fikk fireårsbok gjennom Den norske kirke. Og tallenes tale er klar: 46 prosent av samtlige norske fireåringer fikk fireårsbok.

Møre og Hamar i tet

Bispedømmene Møre og Hamar ligger på topp. Her fikk henholdsvis sju av ti og seks av ti fireåringer en slik bok. Oslo og Borg er på bånn i statistikken, med 20 og 33 prosent av fireåringene som tok imot bok.

Paul Erik Wirgenes tror det har vært noe ulik satsing på fireårsboken fra bispedømme til bispedømme, men sier mønsteret er gjenkjennelig fra annen kirkelig statistikk.

– Hamar og Møre er veldig forskjellig i troskultur, men Oslo ligger langt etter både i dåps- og konfirmasjonsprosent. I Oslo er det også langt færre barn som hører til Den norske kirke, sier Wirgenes og kaster ballen videre til Oslo og Borg:

– Det er helt klar en utfordring til de bispedømmene som ligger nederst på statistikken å stille gode spørsmål til seg selv om hvorfor det er slik, og hvordan de kan koordinere en fornyet satsing på fireårsboken.

Ideens opphav

IKO-forlaget gir ut flere av fireårsbøkene, og når 54 prosent av norske foreldre velger å ikke ta imot tilbudet, tviler redaktør i IKO, Britt-Maria Austad, på at det dreier seg om sviktende markedsføring. Hun tror de fleste vet om tilbudet.

Den første fireårsboken «Min kirkebok» kom ut i 1972, og ideen var helnorsk. Den dukket opp da IKO skulle konkretisere planen «Dåpsopplæring for hjem og kirke». Marit Rypdal førte «Min kirkebok» i pennen. Hun arbeidet da i IKO, og forteller at tanken var å sentrere dåpsopplæringen rundt spesielle faser i barnets oppvekst, og gjennom det hjelpe kirken og hjemmene til å ta sitt dåpsansvar på alvor.

Et grovt overslag fra forfatteren selv, antyder at «Min kirkebok» gjennom årenes løp har solgt langt bortimot millionen. Rypdal forteller at flere land har forsøkt å adoptere den norske ideen, men uten samme gjennomslag i befolkningen. «Min kirkebok» er i tillegg til bokmål, nynorsk og samisk, gitt ut på flere andre språk. Deriblant i en portugisisk variant, beregnet på det brasilianske markedet.

– Skap en ramme

På det norske markedet har det imidlertid ballet på seg, og flere bøker har dukket opp. Alt fra Eyvind Skeies «Barnas kirkebok», til «Linda og den lille kirka» som i fjor kom ut på forlaget Skrifthuset.

Ifølge Wirgenes er nøkkelen til en vellykket fireårssatsing nettopp at menighetene gjør dette til mer enn en bokutdeling.

– Kombinasjonen en positiv henvendelse til foreldre, gode produkter og gode gudstjenester ser vi skaper tilhørighet og vane, oppsummerer han.